Ett år uten pappa

Snart to år gamle Hannah Abeke har ikke sett sin egen far på over et år. Han er utvist fra Norge frem til 2015, etter å ha oppholdt seg ulovlig i Arendal.

– Pappa, lyder det fra den lille jenta da hun peker på bildet av faren hun ikke har sett på lang, lang tid.

Papirløs skatteyter
Hennes far, Michael Adewale, er i Nigeria, kastet ut av Norge etter å ha oppholdt seg i Norge uten de nødvendige papirene.

– Det er utrolig trist. Det er trist å ikke kunne dele hverdagen og trist at han ikke får se dattera si vokse opp, sier mor Marianne Longum Gauperaa.

Les mer her

Se tv-innslaget med Hannah Abeke her (ca 7:55 min. inn i sendingen)

Tones historie

Min mann og jeg traff hverandre gjennom internett i 2008.Jeg var litt usikker i forhold til avstand og alder,men hva kan man gjøre med kjærlighet ved første blikk :) Bestemte meg for å reise til ham på ferie og se hvordan vi passet sammen i virkeligheten. Det var 5 minutter på flyplassen og det føltes som vi hadde kjent hverandre alltid. Når jeg dro hjem var det ham og meg for alltid.
Mine barn og familie aksepterte dette umiddelbart.
Vi forlovet oss i januar 2009 i hans hjemland. Snakket om å søke turistvisum for ham, men ble advart av en venn av ham å søke om dette hvis vi hadde planer om å gifte oss snart. Hvorfor??? Jo fordi hvis vi fikk avslag kunne UDI tro at vi ikke giftet oss av kjærlighet, men for å få ham til Norge........ Aner ikke den dag i dag om dette stemmer, men vi bestemte oss for å vente og planlegge bryllup istedet. Noe vi har tenkt på masse i ettertid.

Jeg reiste i mellomtiden med mine barn 5 ganger, og prøvde å fikse alt av papirer på forhånd.

Savnet var tungt, men jeg takker mine barn for støtten og trøsten i de tunge stundene.

Etter 2 år reiste jeg og 3 barn ned for å feire bryllup. Da var det endelig klart for besøk på Ambassaden for min mann.
Han ble kalt inn til intervju på den norske ambassaden 2 måneder etter bryllupet vårt. Fryktelig nervøs siden det var en del engelsk han ikke forsto helt. Men denne norske damen skal ha ALL skryt. Hun er utrolig hjelpsom og hyggelig. Da var det bare for ham å vente, mens jeg gjorde resten av jobben her hjemme. Og for en jobb og følelsesmessig berg-og-dalbane det ble.

Jeg ble kaldt inn til intervju etter ca 4 måneder....... endelig. Veldig nervøs,men hadde ventet på dette lenge. Det ble mange spørsmål,og mange rare spørsmål også. Jeg var da gravid i 5 måned med hans vakre datter. Politiet skrev brev om prioritering, siden jeg slet både fysisk og psykisk i svangerskapet. Jeg jobbet, slet med graviditeten, hadde foreldre som var syke og samtidig 3 barn her hjemme. Det verste var vel savnet etter min mann hver dag. Men NEI sa UDI til prioritering. Fikk beskjed om at det var noe galt med meg eller barnet kunne jeg kanskje få det. Så da måtte jeg bare være glad barnet var friskt.
Bestemte meg for å absolutt ikke la UDI få hvile. Jeg ringte hver eneste uke. Men fikk samme svada svar hver gang. Det knøt seg i magen hver gang jeg slo nummeret dit, fordi jeg visste vel egentlig hva de ville fortelle meg. Aldri noe nytt. Jeg reiste med min eldste datter før jeg fikk flyforbud for at han skulle kunne føle at han var en liten del av barnet i magen.
Tiden i graviditeten gikk , vi håpet fortsatt at ham kunne rekke fødselen.
Vår vakre datter ble født i august 2010, uten at pappa var der. Stemmen hans var fylt med tårer av både glede og sorg. Takker min datter for at hun var der for meg både før, under og etter fødselen. Hun var med meg i pappa`s sted.

Da var det på igjen på telefonen igjen, men de mente jeg klarte meg bra alene....... som om de visste hvordan jeg hadde det.
Til slutt var vi så slitne av all påkjenningen, tankene (Han var livredd for å få avslag), hva om vi måtte leve uten ham her. Klarte ikke amme barnet mitt lenger, bare gråt, men takket gud for henne. Hun lignet sin far på en prikk.
Bestemte oss for å reise og bli hos ham i 4 uker så han ble kjent med sin datter. Han var i 7de himmel, men vi måtte jo dessverre reise hjem igjen. Det rare var at til og med vår 6 uker gamle datter gråt mer enn hun noen gang hadde gjort........ følte hun at noe var galt? At vi måtte reise fra pappa?

Min trøst i alt var at min eldste datter ble igjen i Tunisia med sin kjæreste, så min mann kunne prate og være med henne iblandt.
Hun sa på telefonen til meg at han virket veldig trist,og at NÅ skulle hun ringe UDI når hun kom hjem og hjelpe meg. "Vi skal reise hjem sammen vi".

Ca 1 uke etter jeg kom hjem var det på telefonen igjen. Denne gangen møtte jeg på, unnskyld kallenavnet, men en idiot av en mannlig ansatt på UDI. Bare trakk meg mer ned, var veldig negativ og nedlatende. Det hjalp meg jo ihvertfall ikke.
Den kvelden satt jeg i "amme" og tåretåke og skrev en lang mail til UDI, om alle mine følelser og tanker. Og om denne mannen på telefonen.
Jeg tror høyere makter hørte meg denne kvelden................... Dette var en mandag........ På torsdag formiddag ringte min telefon........AMBASSADEN,TUNIS sto det på displayet. ÅÅ herreguuuuud hva var nå dette da?
Den hyggelige damen igjen :) Hun hadde forsøkt å ringe min mann, men fikk ikke svar. Da fortalte hun meg det...........han hadde fått invilget søknaden sin på onsdag :):):) Resten av denne dagen gikk til telefoner, flybilletter........alt.....Han og svigermor gråt på telefonen av glede.
Stresset nå var min datter skulle hjem 10. desember og håpet at de kunne reise hjem sammen. Problemet var at han måtte til Algerie for å hente visum, og fikk time der 9. desember....... Men den som vil den kan. Det ble Tunis-Alger t/r........Hjem på kvelden. Si byebye til familie og venner, og tilbake til Tunis, en kjøretur på 3 timer, morgenen 10. desember.

På kvelden 10. desember sto jeg, min sønn og vår datter og ventet spent på Pappa og storesøster. Jeg fikk begge mine kjære hjem på samme dag <3<3<3 Min datter hadde helt rett i sine følelser.

Jeg velger og tro at min mail gjorde mye av utslaget på denne avgjørelsen.
Dette er en lykkelig historie, men med masse slit og følelser underveis. Vi fikk vårt ønske med å feire jul og nyttår sammen.
Og hvis dette kan hjelpe noen med å holde håpet oppe, til å stå på ikke gi opp.................... Vi fikk invilget etter 10 måneder :):)
I dag er vi verdens lykkeligste familie, han har vært her i 1,5 måneder og stortrives. Mine barn og familie elsker ham. Han har begynt på "norsk-skole". Og er verdens beste pappa og mann <3<3<3<3

Spørsmål fra Maymunah

Hei,

Jeg lurer på hvordan det har gått med folks saker etter at dem har klagd på vedtaket fra UDI? Hvor lang tid har UDI tatt på å behandle saken, og hvor store er sjansene for at UDI gjør om vedtaket? Det meste de bruker er kanskje 11 måneder, men hva er den minste tiden det har tatt? Og hvis de ikke gjør om vedtaket, hvor store er sjansene for at UNE vil gjøre om vedtaket? Jeg hadde for lav inntekt i 2009, så mannen min fikk avslag, men nå har vi nok inntekt i 2010. Så hvis jeg dokumenterer den med selvangivelsen i mars/april, vil de da se på den? Er det noen som har vært i samme situasjon?



Mvh
Maymunah

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Maymunahs historie

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg helt fortapt.
Jeg er ei ung, norsk kvinne fra Kløfta, som har en ektemann i Pakistan. Jeg kontaktet UDI, og fikk informasjon om hvordan forloveden min skulle søke om forlovedestillatelse til Norge, og hvilke krav som stilles. Vi gjorde klar alle dokumentene og søkte om tillatelsen i januar 2010, i håp om at han ville få denne tillatelsen og vi vil kunne gifte oss til sommeren. Vi var lykkelige og så frem til å kunne bo sammen, og gjorde klart alt til bryllupet og vårt nye liv sammen. Jeg bestilte lokale i Lillestrøm, kjøpte meg møbler og gjorde klart alt sammen.

Så fikk vi det grusomme brevet, om at han fikk avslag på tillatelsen. Jeg ble så lei meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte, ’’hva? Er inntekten min for lav??’’. Jeg hadde lest på nettsiden til UDI at studenter ikke trenger å oppfylle kravet til tidligere inntekt, og det var det jeg ble fortalt da jeg spurte etter informasjon før vi søkte. Men etter at forloveden min fikk avslag på tillatelsen, tok jeg kontakt med UDI igjen, og da fikk jeg vite at det gjaldt studenter på høyskole/universitet og ikke videregående skole. Hvorfor er det slik? Man er jo student i begge tilfeller. Man bruker like mye tid på utdanningen sin når man går på videregående og når man går på universitetet, det gjorde jeg ihvertfall! Jeg har jobbet veldig hardt på skolen for å kunne få en bra framtid, og jeg vil fortsette med det på universitetet også. Jeg har stått på og fått veldig gode karakterer i flere år. Men skolearbeidet mitt hindret meg i å jobbe fulltid, det går jo ikke ann å jobbe fulltid selv om man går på videregående skole! Det var i mars 2009 jeg fylte 18 år, og i slutten av april fikk jeg jobb. Jeg måtte jobbe ved siden av skolen resten av dette året, og det er derfor jeg ikke fikk nok inntekt for det året.

Selv om jeg går på videregående skole, så har jeg rett til å gifte meg med den jeg vil. Jeg er veldig glad i mannen min, og det går ikke en dag uten at vi snakker sammen på Skype, MSN, meldinger og telefon. Jeg har vært med han i en lang periode, og vi ville så gjerne gifte oss og få muligheten til å leve sammen.

Derfor bestemte vi oss for å klage på vedtaket, og få en advokat på saken. Behandlingstiden på klager i UDI er på 11 måneder, hvis de ikke gir avslag igjen da, da er det ny klagebehandling hos UNE på ca 6-7 måneder. Jeg klarte ikke å vente så lenge for å møte kjæresten min, og jeg bestemte meg for å dra til Pakistan og gifte meg med han der. Jeg dro dit i slutten av september, og var der en hel måned. Vi hadde det kjempe koselig der, jeg er så glad for at jeg dro dit og fikk tilbringe tid med han! Jeg var kjempe lei meg for å måtte komme tilbake uten han, men jeg må nesten jobbe.
Så var jeg hos advokaten min og leverte ekteskapsattesten, og lønnslipper der det står hvor mye jeg har tjent per 30.11.10. Det var på over 234　000 kr, noe som ligger over kravet på 225　400 kr. Dette er dokumentert i lønnslippene, men så er det enda en regel i UDI om at dette ikke vil bli godkjent før de får skatteoppgjøret for 2010, noe som kommer i juni 2011! Klagesaken min er på vent på grunn av dette, og nå må mannen min og jeg vente enda 6 måneder før vi kan få saken til å gå videre! Hvor absurd er ikke det? I skatteoppgjøret vil bruttoinntekten min være over kravet på 225　400 kr, fordi jeg har allerede tjent over det per 30.11.10. Hvorfor kan ikke det blir godkjent av UDI, slik at klagesaken kan gå videre nå?

Jeg er norsk statsborger, og jeg jobber og betaler skatt hver måned. Er dette det jeg får igjen? Det er så lett å lage slike regler, og be en person vente i så så mange måneder, men det er så vanskelig å få den tiden til å gå. Jeg har det utrolig vanskelig akkurat nå. Hvorfor tas det ikke hensyn til dette? Så mye av mitt og min manns liv går bort til å vente på alt dette, bare for å kunne dokumentere enn inntekt over kravet i juni, noe som kan dokumenteres nå også.

Livet til mannen min har vært på hold siden han søkte om tillatelsen i januar 2010. Hadde jeg klart å leve i Pakistan, så hadde jeg flyttet dit med han. Men det er så farlig å leve der nå, det er så vidt jeg tørr å sitte på flyet ned dit. Også er han der nå. Det skremmer livet av meg. Hver dag går jeg rundt og tenker på at mannen min er i et område der det skjer eksplosjoner nesten hver eneste uke. Jeg er så redd for at det skal skje han noe der nede, mens vi venter på at han får tillatelsen. Hva om han er i en butikk en dag for å handle noe, og noen sprenger en bombe i området?? Jeg blir helt syk av å tenke på dette hver eneste dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis det skjer han noe.

Jeg vet hvorfor det stilles krav til at jeg skal ha en bruttoinntekt på så så mye, for det er jeg som skal forsørge han før han får seg jobb her. Men en ting jeg er sikker på, er at han kommer til å få seg jobb veldig raskt her. Mannen min er en hardtarbeidende person, og vi begge har store ambisjoner i livet. Han er kjempe flink på språk, og kan allerede 4 språk. Han kommer til å snakke bra norsk på kort tid, og komme seg inn i samfunnet og få seg jobb. Dette er noe jeg og mannen min har tenkt på lenge, og vi vil virkelig ha et godt liv sammen. Det er ikke sånn at han ikke kommer til å jobbe eller gjøre noe når han kommer hit. Det er ikke derfor han vil komme. Han og jeg vil ha et liv sammen, der vi kan leve godt og ha en egen familie.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal vente i 6 måneder til, for å kunne møte mannen min igjen. Vi vil tilbringe tid sammen, leve sammen, ta vare på hverandre og være der for hverandre. Vi klarer ikke å leve i hver vår del av jordkloden, det er så vanskelig!

Alle dokumentene er i orden, det er bare denne inntekten for 2010 som er avgjørende. Og nå er det jo helt sikkert at jeg tjener over 225　400 kr i løpet av dette året, fordi jeg har allerede i november tjent over det. Hvorfor er jeg nødt til å kaste bort 6 måneder til i vente på skatteoppgjøret? Det er dokumentert at jeg har en inntekt over kravet for 2010 med lønnslippene mine fram til november, og det vil bli dokumentert i skatteoppgaven, og selvangivelsen også. Disse vil jeg kunne få lenge før juni, mellom januar og mai. Hvorfor kan ikke disse dokumentene bli godkjent da? Hvorfor er det så viktig å vente helt til juni? Det virker så bortkastet, det er dyrebar tid som går bort på å vente. Kan du være så snill og hjelpe meg her? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, alt virker så utrolig vanskelig, og det er ikke til å holde ut. Her sitter jeg nå midt på natten, og legger ut alt jeg har på hjertet til deg. Hvordan skal jeg holde ut i 6 måneder til?? Er det ingenting som kan hjelpe?? Vær så snill og hjelp meg, snille! Jeg vil bare være med mannen min, er det for mye å be om?

Jeg konktaket UDI-direktør Ida Børresen, og fikk som svar at saksbehandlerne i UDI bare følger reglene som kommer fra Regjeringen og Stortinget. De sier selv at reglene er firkantet, og at de har hatt en del uheldige konsekvenser. De har sagt ifra til Justisdepartmentet også, men ingenting har skjedd. Hvorfor skjer det ikke noe? Dette berører veldig mange mennesker, livene til folk er på vent på grunn av disse sakene! Hvorfor skjer det ingen endring i dette? Hvorfor blir folk oversett? Dette er mailen jeg fikk på vegne av Ida Børresen:

Jeg har forståelse for at din situasjon oppleves vanskelig, og jeg beklager at våre saksbehandlingstider for tiden er lange. Det er dessverre slik at den nye utlendingsloven og forskriften, som trådte i kraft 1.1.2010, krever utskrift av siste ligning som dokumentasjon på at underholdskravet er oppfylt. Det vil si at for alle som oppfyller underholdskravet nå i 2010 vil det ikke være mulig å skaffe nødvendig dokumentasjon på dette før i juni 2011. Jeg har forståelse for at dette virker firkantet, men det er slik reglene som er gitt av Regjeringen og Stortinget er. UDI har sett at det nye regelverket får noen uheldige konsekvenser, og det har vi også gjort Justisdepartementet oppmerksom på men så lenge reglene er slik de er nå så er vi nødt til å forholde seg til dette når vi behandler saker."

Jeg syns vi burde gå sammen og skrive et brev til statsministeren og justisministeren om disse reglene, og arrangere en underskriftskampanje før vi leverer brevet til dem! Vi må fortelle hvor viktig dette er, og hvor vanskelig det gjør det for oss alle å ha det bra.

Staten ville splitte familien: – De lyver og er arrogante

Ole Kristian Navrud refser avvisende byråkrater etter å ha kjempet for å holde familien samlet i Norge.

(...)

Familien ble hørt – til slutt. Men Ole Kristian Navrud er lite imponert over måten familien er blitt behandlet av den norske staten. Nå tar han et oppgjør med stivbeinte byråkrater som nekter å lytte:

– De har vært arrogante og avvisende. De har ikke villet høre på oss, og vi har bare fått beskjed om å stille oss i kø som alle andre. Vi har prøvd å ringe, sendt mailer, etterlyst svar, men fått beskjed om at de ikke har fått noen mail. Men UDI har et system som gir beskjed når mailen er åpnet. Så de sitter og lyver i den andre enden, fastslår Ole Kristian Navrud.

Han mener det er unødvendig at saken har tatt så lang tid å løse:

– Problemet var at ingen ville høre på oss. Hadde de lyttet lite grann, kunne saken vært løst på en mye enklere måte. Jeg forstår at man må ha et regelverk for å kunne ha en innvandringspolitikk, og den bør være streng, men det bør være rom for å se litt utenfor A4-arket, mener Navrud.

Les mer her

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.

MVH
Karl

«Skal ikke hvite og mørke få gifte seg?»

Blandingsektepar møter så stor mistenksomhet når de søker familiegjenforening at Organisasjonen mot offentlig diskriminering mener det er snakk om ren diskriminering.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) er ikke vant til å bli nedrent av etniske nordmenn. I all hovedsak har det vært ikke-vestlige innvandrere som har søkt hjelp fra OMOD etter å ha blitt diskriminert. Det siste året har det forandret seg.
– Vi har en stor økning i henvendelsene fra etnisk norske. Nesten alle sakene dreier seg om avslag på familiegjenforening, etter ekteskap med en utlending, sier organisasjonssekretær Anita Rathore i OMOD.

Les mer her

Utvises med ufødt barn

Jan Starheims ufødte barn og hans høygravide samboer fra Brasil (24) nektes å bli i Norge.

- Jeg er en norsk statsborger, og vedtaket betyr at UDI kaster barnet til en norsk statsborger ut av landet, sier en opprørt og dypt rystet Jan Starheim (44).

Utlendingsdirektoratet (UDI) krever at hans høygravide samboer reiser tilbake til Brasil og søker om arbeidstillatelse og familiegjenforening derfra.

Les mer her

Katrines historie!

Hei

Jeg heter Katrine og er 29 år gammel.
Giftet meg i 2001 med min mann fra Kurdistan, Tyrkia som er like gammel som meg.
Han var den gang asylsøker men denne saken stoppet vi da vi giftet oss og søkte om familiegjenforening.
Bodde sammen og hadde det fint i 3 år, da vi i 2003 fikk vedtak om utvisning på livstid pga han kom inn i landet med falsk identitet som 17 åring.
Anket saken og saken gikk til UNE da Udi opprettholdt vedtaket. Gikk til media (Dagbladet og 2 andre aviser ) hvor det ble laget sak om oss. Fikk vedtak fra UNE våren 2004 om utvisning i 5 år fra Norge og hele Schengen. Så i mai 2004 valgte vi at min mann skulle reise til Tyrkia og bo der. Jeg skulle pendle i 2 år, for i vedtaket sto det at vi kunne søke om opphevelse etter 2 år. Vi sendte søknad om opphevelse og familiegjenforening i mai 2006, da var jeg også gravid med vår sønn som ble født i juli 2006. Fikk svar fra UDI i 2008 på denne søknaden om at han måtte fullføre sine 5 år ( hadde da bare 1 år igjen ) og at jeg og vår sønn kunne flytte til Tyrkia visst vi ønsket å leve sammen som en familie. 3 juni 2009 sendte vi ny søknad om familiegjenforening ( han var da ferdig med sine 5 år) og venter fortsatt på svar. Jeg og vår sønn har pendlet ganske mye ned til min mann i Tyrkia. Ikke for å ta motet ifra dere andre som nettop har "startet" men jeg har ventet på et positivt svar siden 2001 da vi giftet oss. Stå på og hold motet oppe og ikke la UDI og UNE vinne over livet deres.

Katrine

Renates historie!

Saken vår, familien Cevik består av meg, min tyrkiske mann og vår sønn på snart 7 mnd.

Vi giftet oss 9. januar 2009 og hadde planer om ha sommeren sammen i Tyrkia, etter å ha vært sammen siden juni 2008. Men ville ta en liten tur til Norge før sesongen startet og søkte om besøksvisum i februar 2009. Dagen før vi får avslaget, finner vi ut at jeg er gravid og valget er ikke så vanskelig. Jeg reiser til Norge. Etter mye om og men, finner jeg meg endelig en jobb, 100% fast, og vi er reddet. Snart kan vi søke om fam.gjenforening! Tiden går, og vi har lagt inn en klage på avslaget på besøksvisumet, med grunnlag at jeg er gravid. Jeg forhørte meg med UDI om å få prioritering på fam.gjenforening søknad, men det fikk vi ikke, med hensyn til fødsel, så vi turte ikke å søke, og ventet heller på svar fra klagen på besøksvisumet. Vi fikk til slutt JA!!

Min mann kommer til Norge i september 2009, og 19. oktober blir Ilyas Yusuf født. Og 26. desember er min mann nødt til å returnere tilbake til Tyrkia - vi blir med han.

Januar 2010 søker vi om besøksvisum, og legger med en søknad om prioritering med hensyn av vår sønn og FN's barnekonvensjon.

Noen uker etterpå får jeg vite at prioriteringen er innvilget og saksbehandler tok kontakt. Hun ville ha flerer lønnslipper og lønns- og trekkoppgavene fra 2009. Og jeg fikk beskjed om at når disse var sendt over og mottatt, skulle hun behandle søknaden vår i løpet av 2 uker. Det tok nesten 3 uker før jeg fikk alle lønns- og trekkoppgavene mine. Fikk mamma til å faxe alt over til UDI. Mine søsken kom til Tyrkia og besøkte oss, og jeg kontaktet saksbehandler. Papirene var mottatt, og skulle behandle søknaden vår så fort som mulig, men hadde ikke mulighet denne uka. Jeg pakket sakene våre og dro til Norge med sønnen vår, og mine søsken. Så skulle min mann få den siste tiden alene med familie og venner. Var tross alt bare snakk om et par uker.

2 uker seinere mottar jeg vedtaket i posten, vi fikk AVSLAG. Jeg trodde dette var umulig. Vi trengte ikke å dra på intervju engang, så nederlaget var stort. Vi fikk avslag da saksbehandler så på likningen for 2008, og da hadde jeg ikke tjent nok (som stemmer. Da bodde jeg i Tyrkia med mannen min, og la med bevis på dette). Hun hadde også skrevet at ut ifra lønns- og trekkoppgavene hadde jeg heller ikke tjent nok i 2009 - noe som IKKE stemmer. Jeg har tjent nesten 100.000 mer enn det de krever. Saksbehandler skrev også at jeg heller ikke hadde en bekreftet inntekt etter permisjonstiden, enda jeg la med arbeidskontrakten min.

Jeg kontaktet saksbehandler og spør hva dette er, og får til svar at om jeg mener at ho har gjort en feil, så må vi klage. Jeg forteller henne at jeg har tjent nok i 2009, og får til svar at det kom ikke ho fram til, og at jeg da kunne legge med en utregning i klagen, samt en bekreftelse på at jeg har jobb. Dagen etter reiser jeg inn til Oslo, henter bekreftelsen fra jobben min og drar inn til UDI og leverer klagen. Uken etterpå får vi vedtaket i posten igjen, de endrer ikke vedtaket, og saken er nå hos UNE.

I og med at Tyrkia har endret sine visumregler, kunne vi ikke reise nedover. Vi hadde 3 mnd karantene...

Nå som saken er hos UNE har vi fått bistand av en advokat, da det ser ut til at vi ikke får noen prioritering. Vi, Ilyas Yusuf og jeg, reiser ned til Tyrkia nå i juni, men må hjem igjen i juli, da jeg begynner å jobbe igjen. Så får tiden bare vise hva som vil skje... Av det jeg får vite fra UNE, må vi belage oss på å vente til rundt juletider før vi kan få noe svar.

Renate!