Ann-Kristin og Karwans historie

Jeg hadde ett vanskelig å hardt liv. Var masse alkohol, problemer med falske venner, utnytting, baksnakking.
Jeg klarte ikke å ha noe kjærlighets forhold, for jeg fant aldri den rette.

Jeg var så opptatt av at den mannen jeg skulle ha, skulle være populær og godt likt.

Jeg ville ha en som spesielt min bror skulla godta å like, det betydde mye for meg.

Men fant aldri noen.

Men så i påska 2009, var jeg med en venninne fra Inderøya på besøk til ett vennepar av hennes far.

Var utruli koslig kveld, og inn pubdøren kom det en kjekk ung kar. Broren til han vi var på besøk hos.

Han var mørk håret, sjarmerende og ubeskriveli kjekk. Han var kurder. Jeg falt for ham med en gang, ringte min mor å fortalte at jeg

hadde sett verdens kjekkeste mann. Drømme mannen min.

Vi så på hverandre hele kvelden, når andre lo, satt han og jeg å lo sammen å så på hverandre, lo selv om de andre hadde sluttet.

Jeg kjente at hjerte mitt banketnår jeg så ham. Men trodde ikke at jeg kunne få en som ham.

Og han var den typen som dro med mange forskjellig kvinnfolk. Hadde med seg nye hjem hele tiden osv.

Så kom August, da hadde han laget seg nettby, la til min vennine for å finne meg på nettby.

Han fant meg, kontaktet meg. Spurte om jeg skulle til Inderøy snart. Jeg kom den første helga.

Vi var ute. Hadde det kjempe bra. Vi pratet masse, og jeg hadd forsått at eg hadde funnet mannen jeg villa ha.

Dagen etter, skulle min vennine og jeg gå hjem, vi hadde vært på etterfest hos drømmemannen min.

Jeg sa til henne, tror jeg er forelsket.. Noe jeg ikke trodde om meg selv. Han stjal mitt hjerte.

Jeg trodde dette var bare for en natt, noe som han garantert sikkert hadde også trodd at det skulle være.

Men han kontaktet meg igjen. Han kom på døren med pizza å brus til oss. Jed startet med å tilbringe mine dager på Inderøy.

Vi var så forelsket. Jeg var helt fortapt i hans øyne.

Vi ble kjærester den 6. September 2009. Det tok meg fire uker før jeg fortalte om ham til mine foreldre.

Jeg var nervøs for å si det til dem, pga at han er utlending, noe jeg alltid sa at jeg ikke skulle ha! ;)


Når de ble presentert for hverandre, var det som en gnist. Mine forldre ble glade i ham. Jeg elsket ham så høyt.

De godtok ham, så lenge jeg hadde det bra med ham og jeg var lykkelig var de også det :)

Han kalte meg ting som ingen hadde gjort før, behandlet meg som en dronning.

Jeg har aldri vært så lykkelig i mitt liv. Jeg var så stolt over at han var min.

Vi forlovet oss. Han fridde, jeg sa ja å smilte.

Vi snakket om leilighet, bryllup og barn. Vi skulle leve sammen resten av vårt liv sa vi til hverandre.

Han sa at han aldri har vært så glad i ei jente som i meg.

Etter 8 måneder ble det slutt mellom oss. Han gjorde det slutt med meg. Ble stor krangel og diskusjon.

Så tok det to dager og han hadde fått seg en ny dame. Det såret meg dypt.

Aldri kjent en sånn slik smærte i hjerte mitt å kroppen, bare tanken på de to.

Men så tok det 4 uker, da kom han tilbake til meg.

Han satt lenge å så på meg, så begynte han å stryke meg på kinnet, å gjennom håret som han gjorde da vi var sammen.

Han ble blank på øynene. Og for meg gjorde det vondt. Han var fortsatt sammen med hun andre jenta.

Men jeg og Karwan havnet sammen den kvelden 20 Juni. Jeg ble gravid etter den kvelden. Det ble ikke han noe glad for.

Han gjorde det slutt med hun andre 2 uker etterpå. Han begynte å være hos meg vær kveld å vær natt.

Han begynte å innse ting, og var lei seg for va som hadde skjedd.

Men jeg hadde problemer med å stole på ham igjen.

Så han bygget opp forholdet vårt på nytt, beviste for meg at jeg kunne stole på ham igjen.

Han gjorde alt. Og nå, forguder han både meg å ungen i magen min.

Han er kjempe gla for at alt har gått bra mellom oss. Men han plages fortsatt litt med det som skjedde i sommer.

Han sier han skulle ønske at alt ble gjort annerledes, og at han aldri ville vært sammen med hu andre.

Det var det dommeste han hadde gjort, han vil ikke en gang se på henne som eksen sin!

Så jeg og Karwan forlovet oss på nytt, fant ett søtt lite hus :)

Men før vi viste at jeg var gravid hadde han skrevet navnet sitt hos IOM.

Og skulle reise hjem til kurdistan frivillig. Ingen av oss gledet oss til at denne dagen kom.

Men ting tok tid, og vi hørte ingenting.

Men pluttselig fikk han svar. Så 22 November 2010 reiste han fra meg å lille klompen vår.

Savnet er stort. Men vi må klare dette. Vi håper på å få ham tilbake innen fødselen i Mars 2011. Gjennom besøksvisum.

Ekte kjærlighet overvinner alt. Vi klarer oss fint enda, prater sammen på telefon vær dag.

Flere gangen om dagen. Og har ett håp om at vi en dag ser hverandre igjen ♥

For jeg har ingen planer om å la mitt barn vokse opp uten sin pappa..

Vårt lille sjarmtroll kommer til verden i Mars :)

Heléns historie/Aldri så ensom...

Aldri så ensom...
Av Helén

Det er min søsters bursdag. Hun har vært på nattevakt, og jeg har passet min niese. A skulle ringe meg når han våknet så det er ingen overraskelse at jeg ikke har hørt noe da jeg selv våkner i titiden. Jeg venter ett par timer før jeg selv ringer han, på tide å stå opp nå... Ingen svar .

Enda noen timer senere ringer endelig telefonen, ”Hei,” svarer jeg og forventer å høre stemmen til min kjære i andre enden.

”Ja hei, er det Helén jeg snakker med?”
”Ja,” svarer jeg.
”Ja, jeg ringer fra ...... politikammer, vi har din samboer her. ”
”Eh, ja vell!?”
”Ja han har bedt meg om å ringe deg og gi beskjed om at alt er ok, og du må ikke bekymre deg. Han kan ikke snakke med deg akkurat nå, men advokaten deres vil ta kontakt i løpet av formiddagen i morgen og gjøre en avtale slik at du kan være med på fengslingsmøtet.”
”Fengslingsm.... Hva skjer?”
”Jeg kan dessverre ikke diskutere saken med deg nå Helén på grunnlag av taushetsplikten, men advokaten tar kontakt og A er veldig klar på at han ønsker å ha deg til stede i morgen og han sier han vil fortelle deg alt når du kommer hit.”
”Men... Du må jo si hva det gjelder, du kan ikke bare..”
”Jeg beklager Helén, men ikke bekymre deg, dette skal nok ordne seg. Og i morgen får du snakke med A og han vil forklare alt.”
”Men...”
”Advokaten tar kontakt Helén, bare ta det med ro nå, så får du oppklaring i morgen. Ha det bra”

Ha det bra? Tusen tanker på en gang og ingen innen rekkevidde. Ta det med ro? Hvordan i helvete kan jeg ta det med ro? Hva skjer nå?
Øynene fylles opp og jeg prøver ikke en gang å kjempe i mot.

Hos UDI neste morgen blir jeg fulgt opp i 2.etasje der A sitter. Han ser gammel ut, sliten. Straks han ser meg knekker han sammen. Jeg har aldri sett han slik, min gode, sterke mann. Han ser ut som en som har mistet alt. Først klarer han ikke å snakke, jeg må være den sterke. Jeg holder rundt ham og prøver å forvisse ham om at det kommer til å gå bra.

”Alt er over,” stotrer han frem.
”Hva kjære? Hva er over?”
”Alt.”
”De sier at jeg ikke er meg! Det er sinnsykt”

Jeg får ikke frem ett ord.
”De sier jeg er fra Tanzania. At de har beviser og at de skal sende meg tilbake.”

Tusen spørsmål og tanker og atter en gang får jeg ikke grep på en eneste en.

”Vi må gå nå.”

Det er politiadvokaten, i følge med to tjenestemenn som er der for å transportere min kjære til tinghuset der fengslingsmøtet skal stå. Jeg får ikke være med i patruljebilen.
På tinghuset venter T, advokaten som tok i mot oss med åpne armer bare uker tidligere da vi stod midt i virrvarret av erklæringer og søknader og forberedte oss til å søke om familiegjenforening.

Saksdokumentene blir lagt frem og jeg får 10 minutter til å lese gjennom påstandene. Dette er helt vilt. Jeg leser i stillhet. A stirrer i bordplaten, ett ørlite blikk og forsiktig smil i min retning før han igjen trekker seg inn i seg selv. Jeg leser hvert ord, hver eneste påstand. Klarer ikke helt å ta det inn over meg. Bestemmer meg fort for at A skal få tvilen til gode. Vi må snakke sammen i fred og ro og han må få en sjanse til å forklare hva dette betyr, hva det handler om. Bevisene forteller en sterk historie, og enn så mye jeg ønsker å tro at dette bare er oppspinn så er jeg ikke dum. Muligens en smule naiv, veldig godtroende, men ikke dum.

I tingretten synes tiden å stå stille. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå hva politiadvokaten rabler om, jeg klarer uansett ikke å fatte hva som skjer her og nå.

Han får fire uker varetektsfengsling, og av hensyn til meg og den lille i magen min sender de han ikke til mottaket på Trandum, men lar han sitte i nærmeste fengsel. Fare for rømning er argumentet deres. De mener han vil benytte første og beste mulighet til å stikke av, forlate meg og vårt ufødte barn og kaste bort livet vi har bygget opp sammen.

Jeg er sint. Fortvilet, redd og usikker, men mest av alt sint.

A blir straks transportert til fengselet og T ordner det slik at jeg får komme på besøk allerede neste morgen.

Slik går ukene, to telefonsamtaler og to besøk i uken er det vi får. Og da er vi heldige, fengselsbetjentene er menneskelige og klarer heldigvis å sette seg inn i vår situasjon. Tirsdag og Torsdag tar jeg bussen til min kjære, på veien kjøper jeg med en meny fra Burger King eller en grillet kylling fra varmedisken på Meny. Han setter pris på det. Og en Snickers.

Veien fra busstoppet opp til fengselsporten er lang og tung der jeg vagger av gårde i motvind med magen min godt beskyttet fra kulden under en tykk ullkåpe. Jeg kjenner blikkene fra de andre busspassasjerene i det jeg stiger av og tar fatt på veien som kun leder til ett sted.
Det er ingen tvil, her vagger enda en trist skjebne.

De alt for korte timene vi får sammen er uvurderlig. Klart det er tøft, men jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom ukene uten å ha de gode stundene sammen med min kjære å se frem til. Der på besøksrommet konsentrerer vi oss om å holde hverandre oppe, og nyte hvert sekund sammen, for hvem vet hvor lang tid vi har.

April måned, nå er det avklart. A sendes til Tanzania. Etter åtte uker i varetekt, to av de tilbrakt på Trandum, blir min elskede revet fra oss, bare to uker før vår nydelige lille datter kommer til verden. To uker som ikke har festet seg ordentlig i hukommelsen, to søvnløse uker med konstante smerter og en stadig økende angst for dagen da den lille skal bestemme seg for å komme til verden. Dagen som skulle bli den største dagen i våre liv, men som i stedet blir ett mareritt, og igjen er jeg alene. Til hun kommer. Da er det oss, oss to alene, sammen.

Om bare noen måneder fyller hun tre, hun er en nydelig jente med ett utrolig humør og en evne til å glede mennesker rundt seg hvor enn hun går, akkurat som sin far. Han får bare sett bilder, en og annen videosnutt og ett og annet ord i telefonen. Stort sett hei og hadet, for det er det man sier i telefonen.
Vi kan ikke besøke han, det er for langt borte, for risikabelt da både vår datter og jeg får daglige medisiner og jevnlig oppfølging for alvorlig sykdom, og ikke minst for kostbart. Det føles ikke noe bra, å ikke kunne prioritere å la vår datter tilbringe tid med og bli kjent med sin far, men vi har ikke noe valg. Slik har hverdagen blitt, og med mindre noe drastisk gjøres for å endre måten utlendingssaker blir behandlet, med mindre det åpnes opp for en individuell saksbehandling der det vises skjønn og man slutter å trenge alle innenfor en ramme, er det slik den kommer til å fortsette å være.

Helén

Tones historie

Min mann og jeg traff hverandre gjennom internett i 2008.Jeg var litt usikker i forhold til avstand og alder,men hva kan man gjøre med kjærlighet ved første blikk :) Bestemte meg for å reise til ham på ferie og se hvordan vi passet sammen i virkeligheten. Det var 5 minutter på flyplassen og det føltes som vi hadde kjent hverandre alltid. Når jeg dro hjem var det ham og meg for alltid.
Mine barn og familie aksepterte dette umiddelbart.
Vi forlovet oss i januar 2009 i hans hjemland. Snakket om å søke turistvisum for ham, men ble advart av en venn av ham å søke om dette hvis vi hadde planer om å gifte oss snart. Hvorfor??? Jo fordi hvis vi fikk avslag kunne UDI tro at vi ikke giftet oss av kjærlighet, men for å få ham til Norge........ Aner ikke den dag i dag om dette stemmer, men vi bestemte oss for å vente og planlegge bryllup istedet. Noe vi har tenkt på masse i ettertid.

Jeg reiste i mellomtiden med mine barn 5 ganger, og prøvde å fikse alt av papirer på forhånd.

Savnet var tungt, men jeg takker mine barn for støtten og trøsten i de tunge stundene.

Etter 2 år reiste jeg og 3 barn ned for å feire bryllup. Da var det endelig klart for besøk på Ambassaden for min mann.
Han ble kalt inn til intervju på den norske ambassaden 2 måneder etter bryllupet vårt. Fryktelig nervøs siden det var en del engelsk han ikke forsto helt. Men denne norske damen skal ha ALL skryt. Hun er utrolig hjelpsom og hyggelig. Da var det bare for ham å vente, mens jeg gjorde resten av jobben her hjemme. Og for en jobb og følelsesmessig berg-og-dalbane det ble.

Jeg ble kaldt inn til intervju etter ca 4 måneder....... endelig. Veldig nervøs,men hadde ventet på dette lenge. Det ble mange spørsmål,og mange rare spørsmål også. Jeg var da gravid i 5 måned med hans vakre datter. Politiet skrev brev om prioritering, siden jeg slet både fysisk og psykisk i svangerskapet. Jeg jobbet, slet med graviditeten, hadde foreldre som var syke og samtidig 3 barn her hjemme. Det verste var vel savnet etter min mann hver dag. Men NEI sa UDI til prioritering. Fikk beskjed om at det var noe galt med meg eller barnet kunne jeg kanskje få det. Så da måtte jeg bare være glad barnet var friskt.
Bestemte meg for å absolutt ikke la UDI få hvile. Jeg ringte hver eneste uke. Men fikk samme svada svar hver gang. Det knøt seg i magen hver gang jeg slo nummeret dit, fordi jeg visste vel egentlig hva de ville fortelle meg. Aldri noe nytt. Jeg reiste med min eldste datter før jeg fikk flyforbud for at han skulle kunne føle at han var en liten del av barnet i magen.
Tiden i graviditeten gikk , vi håpet fortsatt at ham kunne rekke fødselen.
Vår vakre datter ble født i august 2010, uten at pappa var der. Stemmen hans var fylt med tårer av både glede og sorg. Takker min datter for at hun var der for meg både før, under og etter fødselen. Hun var med meg i pappa`s sted.

Da var det på igjen på telefonen igjen, men de mente jeg klarte meg bra alene....... som om de visste hvordan jeg hadde det.
Til slutt var vi så slitne av all påkjenningen, tankene (Han var livredd for å få avslag), hva om vi måtte leve uten ham her. Klarte ikke amme barnet mitt lenger, bare gråt, men takket gud for henne. Hun lignet sin far på en prikk.
Bestemte oss for å reise og bli hos ham i 4 uker så han ble kjent med sin datter. Han var i 7de himmel, men vi måtte jo dessverre reise hjem igjen. Det rare var at til og med vår 6 uker gamle datter gråt mer enn hun noen gang hadde gjort........ følte hun at noe var galt? At vi måtte reise fra pappa?

Min trøst i alt var at min eldste datter ble igjen i Tunisia med sin kjæreste, så min mann kunne prate og være med henne iblandt.
Hun sa på telefonen til meg at han virket veldig trist,og at NÅ skulle hun ringe UDI når hun kom hjem og hjelpe meg. "Vi skal reise hjem sammen vi".

Ca 1 uke etter jeg kom hjem var det på telefonen igjen. Denne gangen møtte jeg på, unnskyld kallenavnet, men en idiot av en mannlig ansatt på UDI. Bare trakk meg mer ned, var veldig negativ og nedlatende. Det hjalp meg jo ihvertfall ikke.
Den kvelden satt jeg i "amme" og tåretåke og skrev en lang mail til UDI, om alle mine følelser og tanker. Og om denne mannen på telefonen.
Jeg tror høyere makter hørte meg denne kvelden................... Dette var en mandag........ På torsdag formiddag ringte min telefon........AMBASSADEN,TUNIS sto det på displayet. ÅÅ herreguuuuud hva var nå dette da?
Den hyggelige damen igjen :) Hun hadde forsøkt å ringe min mann, men fikk ikke svar. Da fortalte hun meg det...........han hadde fått invilget søknaden sin på onsdag :):):) Resten av denne dagen gikk til telefoner, flybilletter........alt.....Han og svigermor gråt på telefonen av glede.
Stresset nå var min datter skulle hjem 10. desember og håpet at de kunne reise hjem sammen. Problemet var at han måtte til Algerie for å hente visum, og fikk time der 9. desember....... Men den som vil den kan. Det ble Tunis-Alger t/r........Hjem på kvelden. Si byebye til familie og venner, og tilbake til Tunis, en kjøretur på 3 timer, morgenen 10. desember.

På kvelden 10. desember sto jeg, min sønn og vår datter og ventet spent på Pappa og storesøster. Jeg fikk begge mine kjære hjem på samme dag <3<3<3 Min datter hadde helt rett i sine følelser.

Jeg velger og tro at min mail gjorde mye av utslaget på denne avgjørelsen.
Dette er en lykkelig historie, men med masse slit og følelser underveis. Vi fikk vårt ønske med å feire jul og nyttår sammen.
Og hvis dette kan hjelpe noen med å holde håpet oppe, til å stå på ikke gi opp.................... Vi fikk invilget etter 10 måneder :):)
I dag er vi verdens lykkeligste familie, han har vært her i 1,5 måneder og stortrives. Mine barn og familie elsker ham. Han har begynt på "norsk-skole". Og er verdens beste pappa og mann <3<3<3<3

Lottes historie

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år. Ikke lenge, men vi elsker hverandre og har vært igjennom mye de to siste årene og jeg føler forholdet vårt er ganske seriøst selv om vi begge er unge.

Han kom til Norge for å søke asyl, men fikk avslag. Han bestemte seg for å klage, og søkte enda engang. Mens han ventet på svar møtte vi hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk! Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å forelske meg i en person med helt annen kultur en meg, men vi passet jo så godt sammen.

Det tok sin tid før vi ble kjærester. Både han og jeg var ganske skjenete.

Noen mnd etter vi hadde vært sammen ble jeg gravid, selv om prevensjon var blitt brukt.

Jeg ble sendt på ultralyd som viste at jeg var 14 uker på vei. Var et sjokk at jeg var så langt på vei! Hadde aldri hatt graviditetssymptomer. Abort var helt utelukket, uansett.

Min kjære ble både glad og trist pga nyheten. Han tenkte mye over at han sannsynligvis ikke fikk bli i Norge og se sitt eget barn vokse opp. To dager senere fikk han det andre avslaget.

Og de som har vært igjennom dette selv vet at to avslag betyr at det neste er at han må forlate landet.

Jeg selv så for meg fremtiden som alenemor, ja kanskje alene-gravid også.

Vi flyttet sammen for å tilbringe mest mulig tid med hverandre.

Da det begynte å nærme seg termin ble vi mer og mer positiv. Kanskje han fikk bli med på fødselen?

Jeg husker godt den kvelden hvor vi snakket om fødsel. Han gledet seg masse til barnet kom, og ikke på tale om han var redd for fødsler, heh.

Etter samtalen gikk jeg ut for å hente posten. Og der lå brevet. Om 6 dager måtte han forlate landet sto det.

Både jeg og han var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd det kom til å gå så kort tid fra han fikk brevet til han måtte reise. Seks dager var jo ingenting. Jeg hadde trodd minst en mnd.

Jeg har aldri sett han så trist før. Han bare lå i senga. Spiste ingenting de neste dagene. Jeg ble så trist av å se på han, der han lå å så på ultralydbilder av den lille gutten vår.

Han hadde kommet så inn i den norske kulturen. Selv om vi var fra to forskjellige land var det sjeldent jeg merket kulturforskjeller. Språket snakket han fint.

Tilslutt bestemte han seg. Han skulle ikke reise, han ville møte sønnen sin. Han klarte ikke dra fra meg og babyen vår i magen.

Bare noen uker etterpå fikk vi en nydelig sønn.

Etter hvert da vi gikk gjennom reglene for ulovlig opphold forsto han hvilken feil han hadde gjort. Verken jeg eller han hadde trodd dette. Utvisning fra Norge i 5 år!

Han angret på at han ble i Norge.

Vi fikk store problemer økonomisk da det viste seg at han ikke fikk penger lenger pga han flyttet fra mottaket. Jeg hadde ikke penger til å forsørge han, så han måtte flytte slik at han også fikk økonomi.


Jeg har, som mange andre, hatt problemer med UDI. De har rett og slett ment at jeg er dum for jeg ikke tok abort. Rett ut sa de det ikke, men det var ikke vanskelig å skjønne hva de mente.

Min kjære oppholder seg enda i Norge. Sønnen vår er straks 9 mnd. Vi bor på en bitteliten plass, politiet vet godt hvor han bor.

Hva om de kommer idag? Imorgen? Da vil vi få 10 minutter på å si hade, og han får ikke komme tilbake før om over 6 år. (utvisning + behandlingstid på søknad

Jeg hater å leve i usikkerheten. Jeg vet jeg blir alenemor, men ikke når. Jeg vet også at sønnen vår kanskje må vokse opp uten pappa. Jeg hater den tanken, de er jo så glade i hverandre.

"Lenes" historie

Alt startet i januar 2006 da jeg traff min mann, som da var asylsøker. Som så mange andre hadde han ikke noe informajon på forhånd hva det innebar å søke asyl, og han ikke ikke hørt om dette tidligere. Min mann hadde opphold i Spania på tiden han søkte asyl i Norge, men hadde valgt å lage opp en historie til Norske myndigheter på oppfordring fra andre asylsøkere han tilfeldig traff i Oslo sentrum! Dette var nok den største feilen han ville gjøre i livet, og noe han i ettertid har angret over.

Han fikk avlag på asylsøknad, uten noe mer informasjon etter dette. Han valgte å fortsette å være i Norge da han hadde møtt meg. På dette tidspunktet reise han til Spania der han har sitt opphold for å hente sine papirer, for så å komme tilbake å være med meg. Vi var klar over at det var 3 mnd som gjalt. I januar 2008 giftet vi oss på Oslo tinghus i troen på at han fortsatt var lovlig i landet med sine spanske papirer. For å kunne gifte seg i Norge må man ha lovlig opphold på tidspunktet vigslen skjer, og dette var det ingen som sa noe på.

En uke etter vi giftet oss, gikk vi til politiets utlendingenhet i Brugata for å søke familiegjenforening, noe vi aldri vil glemme. Dette var ca 1 mnd før jeg hadde termin, så jeg var høygravid, og så endelig et lys i tunnelen. Vi skulle få være sammen for alltid...trodde jeg da i ca 30 min. Plutselig kom det sivilpoliti inn døren og spurte min mann om id kort. Hun som hadde mottat vår søknad hadde varslet politiet. Det satt på han håndjern, og uten å ta hensyn til han eller meg førte de han ut i bilen og reiste. Der sto jeg igjen i en psykose...viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..gråt og skrek! Dette var virkelig noe av det værste jeg har vært med på! Jeg var hos politiet dagen etter for å snakke med dem å håpet å møte han før de sendte han ut! Dette var helt umulig, jeg følte meg som en kriminell!

Fikk fullmakt fra mannen og ringte udi, og de kunne opplyse om at han hadde fått varsel om utvisning i 2006, og utvist i 2007. Dette visste hverken jeg eller han noen ting om! Ingen beskjed hadde vi om dette. Siden han nå ble tatt igjen etter første utvisning laget de en ny utvisning for han, den første fra 2007 var på 5 år, mens denne gangen fikk han livstid. Tross at han aldri hadde blitt informert om den første! Det eneste som kunne hjelpe oss nå var hans opphold i Spania. Men så onde som Norske myndigheter er, så ville de gjøre alt de kunne for at Spania skulle trekke oppholdet tilbake, så han aldri kunne komme tilbake i Schengen, dette til tross for at vi hadde et barn i vente. At mennsker kunne være så onde hadde jeg ikke trodd, men UDI visste sitt sanne.

Takk gud, så avviste Spania dette, siden han ikke hadde noen problemer der, så utvisning fra Schengen var ikke mulig, dermed ble han kun utvist fra NORGE! Det tok ikke mange ukene før han var tilbake i Norge og trosset denne utvisning, for han visste jeg skulle føde når som helst, og han kunne ikke la meg være alene. Ingenting stopper kjærligheten, og spesiellt ikke kjærligheten til sitt barn.
Desverre skulle han ut en kveld men noen kamerater og ble tatt igjen. Han kjente desverre ikke de beste menneskene, og var ikke på de beste stedene. Dermed var det ut igjen, rett før fødsel...
Mange valg man skulle ønske man kunne gjøre om.

Vår datter ble født mars 2008 <3 det største som har hendt meg. Første jeg gjorde var å ringe min mann å fortelle om den nydelige prinsessen vi hadde fått og stemmen jeg hørte var så glad å trist på samme tid. Det tok meg 1 1/2 mnd før passet var i orden og vi fikk reise til Pappa i Spania. Dette var et stort øyeblikk fullt av følelser. Etter turen i Spania på to uker, måtte vi tilbake til Norge. All frustrasjonen av å ikke ha mannen med meg og være helt alene med mitt første barn var ikke til å holde ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Advokat jobbet på spreng for å få forandring i saken, men ingenting hjalp! Legeerklæringer hadde jeg også, men UDI brydde seg ikke!

SÅ kom vedtaket fra advokat, der hun kunne fortelle at Udi hadde satt ned utvisningen fra livsvarig til 5 år, for hensyn til barnet! Dette var tross alt en lettelse, selv om 5 år er fryktelig lenge! Når mannen fikk høre dette, ble han gal.."5år uten deg og min datter" var det han klarte å si..Noen uker senere var han tilbake i Norge! Advokaten visste om dette, og sa klart ifra at dette ikke var lurt, men hun skulle ikke si noe. Så bodde vi lykklige sammen i 4 mnd før vi bestemte oss å flytte til Sverige! Vi orket ikke leve i skjul lenger, og tenkte å forsøke å flytte. Vi ble overrasket over behandlingen vi fikk i Sverige, litt mer enn 1 mnd etter søknaden var sendt inn fikk han opphold! Jeg gråt og lo om hverandre og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Min mann ble stum, og ville ikke tro det jeg leste for han. ENDELIG!!!

Så for oss endte det forholdsvis godt, og vi bor fortsatt i Sverige å venter på å flytte tilbake til Norge i 2013. Venter vårt andre barn i mai 2011.

(dette er en veldig sterk historie for meg, som jeg vist nok har fortrengt litt, for mens jeg satt og skrev kom alt tilbake og jeg klarer ikke å slutte å gråte) Skulle virkelig ønske ingen andre måtte oppleve dette!

Det hjerteløse direktoratet

Historien til Maria Antonia Suarez Hernandez har opprørt mange i Stavanger. Heldigvis er hjertelaget og empatien i orden hos folk flest, mens Utlendingsdirektoratet med åpne øyne bryter FNs barnekonvensjon og framstår umenneskelig.

Les mer her

Utvises med ufødt barn

Jan Starheims ufødte barn og hans høygravide samboer fra Brasil (24) nektes å bli i Norge.

- Jeg er en norsk statsborger, og vedtaket betyr at UDI kaster barnet til en norsk statsborger ut av landet, sier en opprørt og dypt rystet Jan Starheim (44).

Utlendingsdirektoratet (UDI) krever at hans høygravide samboer reiser tilbake til Brasil og søker om arbeidstillatelse og familiegjenforening derfra.

Les mer her

– UDI tar ikke hensyn til barna

– Ungene vil tape mest på utvisningen av moren deres, sier Jon Kåre Håland.

Jon Kåre Håland fortviler over at det ikke blir tatt hensyn til Jon Kåre jr. og barnet som er ventet.

– Ungene vil miste faren sin. Utlendingsdirektoratet tar ikke hensyn til barna. Det er ungene som vil tape mest på denne saken, sier han.

– Hensynene til barna bør veie tungt når det er snakk om utvisning, sier Kari Stenquist, som er personlig rådgiver i Barneombudet.

Les mer her