Viser innlegg med etiketten Frivillig retur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frivillig retur. Vis alle innlegg

fredag 28. januar 2011

LIKHET FOR LOVEN og RETTFERDIG BEHANDLING

Kjære Stoltenberg & Co.

I ly av Maria Amelie-saken har jeg gjort meg opp noen refleksjoner jeg syns dere bør lese gjennom.

Jeg har vært alene med de 4 barna mine i 2 år snart. Den minste sønnen min var bare 4 måneder da pappaen måtte reise som følge av et utvisningsvedtak der det ble henvist til at tilknytningen hans til Norge ikke var sterk nok, tatt i betraktning de alvorlige bruddene på Utlendingsloven han hadde gjort seg skyldig i. Det er de samme bruddene som Maria Amelie har begått, bare hun har gjort enda mer!

Han ble dømt til 5 års utvisning med like mange års innreiseforbud. Vi ble gjort oppmerksomme på at da var vi heldige som unngikk varig innreiseforbud! Han reiste frivillig til og med. Likevel ser jeg at Maria Amelie ble uttransportert av politiet, og har ikke fått verken utvisning eller innreiseforbud. Hun kan til og med søke om jobb og få den behandlet i løpet av 10 uker.

Selv venter vi på å få familiegjenforeningssøknaden vår behandlet. Det tar bare 14 måneder - hvis vi er heldige. Sist skulle det ta 8 måneder, men vi ventet 19 måneder. 19 måneder for å få vite at utvisningen går ut i dag. 19 måneder med nedverdigende telefonsamtaler med ansatte hos Une. Han har ikke innreiseforbud, likevel må han vente over ett år på svar fra Udi. Det kommer ikke på tale å behandle en arbeidstillatelse heller, for han kommer fra et land utenfor EU og har ikke et jobbtilbud på over 500 000 i lønn. Hvor mange har egentlig det?

I vedtaket vises det til at barna våre kan holde kontakten med pappaen sin via brev og telefon.
Kjære Stoltenberg! Du er velkommen til å samtale med 2-åringen min når som helst. Gjerne en time. Så kan du se hvor klok du blir. Så kan du få snakke med ham i telefonen etterpå, og se hvor mye du forstår av det han sier. Når du er ferdig med samtalen skal du få et brev fra 2-åringen min, og se hvor mye du forstår av alt han ønsker å formidle.

Når han ser en datamaskin, så peker han og roper: PAPPA!!! Når han hører telefonen ringe, eller jeg snakker i telefonen, så roper han: PAPPA!!! Når jeg spør hvem sin kosegutt han er, så svarer han PAPPA. Men det er bare et ord for ham. Han har ikke sett pappaen sin mer en en gang siden han var 4 måneder. En periode kalte han alle menn for pappa, til og med damer.

4-åringen min, som var 2 da pappaen måtte reise, har grått og spurt etter pappaen sin hver dag i nesten 2 år. Flere ganger hver dag. Hver kveld og hver morgen. Nå har han sluttet å spørre. Han har nesten sluttet å gråte. Det skjer ikke så ofte nå. Han har resignert. Det sterke følelsesmessige båndet de hadde er nesten revet helt av nå. Det haster! Han vil ikke snakke i telefonen, eller på internett, og han kan ikke skrive brev. Hadde han kunnet skrive, er jeg sikker på at du hadde grått av det han hadde på hjertet, og at du er en av de ansvarlige for smerten hans! Det sterke båndet de hadde bygd opp er snart revet tvers av. Rått og brutalt! Kan du forsvare det for sønnen min? Han trenger en fornuftig forklaring på den smerten han har vært igjennom, og fortsatt kjenner på hver dag, for jeg klarer ikke å finne på en forklaring som rettferdiggjør at han er tvangsskilt fra pappa.

I barnehagen blir de andre barna hentet av pappaen sin rett som det er. De krangler om hvem som har den sterkeste pappaen, den høyeste pappaen osv. Sønnen min kan bare skryte av at pappaen hans bor lengst unna, og at det er hai der, men blir ikke trodd engang. Han blir smertelig påminnet hver eneste dag at pappaen ikke er her lenger. Hvorfor får ikke han besøke pappaen sin, når de to eldste søsknene hans får besøke sin pappa flere ganger i uken?

Du kan få snakke med ham også, Kjære Stoltenberg, og prøve å kjenne på sorgen han føler over å ha blitt revet fra den ene omsorgspersonen sin. Pappaen som skiftet bleier på ham, badet ham, lekte og tullet med ham, tok ham med på turer og som la ham om kvelden. Siden pappaen ikke fikk lov å jobbe fikk de dele ekstra mye tid og bandt sterke følelsesmessige bånd som gjorde det enda vanskeligere å miste pappaen sin så brått, og i så mange år. Det er noe dere i regjeringen vet godt. Vi hører ofte hvor viktig fedrepermisjonen er , der det fremheves hvor essensielt det er med noen få uker ekstra i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Noen få uker er så viktige for politikere når det gjelder fedrepermisjonen for helnorske barn, men når det gjelder flerkulturelle barn, er tapte år med pappa plutselig uvesentlige detaljer.

Vi har fått et skille. Våre barn og de andre barna. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, likevel blir Utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn satt foran våre barns rettigheter, som dere har fått kritikk for av FN, i tillegg til flere andre organisasjoner. Barna våre har ikke de samme rettighetene som andre barn i Norge, fordi de er unnfanget på feil tidspunkt, etter et negativt svar fra Udi. De blir straffet for det som en av foreldrene har gjort, mentalt, følelsesmessig, økonomisk og sosialt. Langtidsvirkningene av det de har gjennomgått er vanskelig å forutse.

Familiegjenforeningssøknader skal ifølge konvensjonen behandles raskt, humant og positivt. Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal ikke være forskjellsbehandling. Barna skal ha de samme mulighetene. Vedtaket skal heller ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den utviste eller familien. Barna skal ikke skilles fra foreldrene dersom det ikke er til barnas beste. Barna har krav på jevnlig kontakt med begge foreldrene.

Ingen er garantert å redde et forhold over flere år, når kontakten blir minimal på alle måter. Et langdistanseforhold er i de fleste tilfeller dømt til å mislykkes. Når en i tillegg må kjempe for å holde hodet over vannet økonomisk, blir livet alt annet enn lett. Jeg kjenner flere som ikke får verken overgangsstønad, stønad til barnetilsyn eller utvidet barnetrygd, selv om de utvilsomt er alene om omsorgen, både fordi samboer/ektefelle er i utlandet og ikke har mulighet til å hjelpe økonomisk på grunn av store økonomiske forskjeller, og derfor ikke har bidragsevne. De har heller ikke krav på bidragsforskudd fordi de har en forventning om å gjenoppta forholdet om kanskje 6 år… Til sammenligning så er det ulovlig for to norske ektefeller å registrere seg på to forskjellige adresser. Da får de separasjonspapirene i posten fra NAV, der det henvises til at det er ulovlig å være gift og bo på to forskjellige adresser i Norge. Likevel er det lov å være gift med en mann i utlandet, mange flytimer unna, i over 6 år, med så godt som ingen kontakt bortsett fra telefon og internett.

Maria Amelie-saken er bare toppen av isfjellet. Det er mange, mange tragedier under Udi’s vedtak som aldri når dagslyset. De orker ikke. De føler seg voldtatt, overkjørt og ignorert av staten Norge. De har fått livet satt på vent i mange, vanskelige år. De har fått “hjelp” av advokater som bare har vært interessert i å fylle sin egen lommebok, uten å engasjere seg i saken i det hele tatt. (les: Olaf).

Det snakkes om inkludering, men innvandringspolitikken fører til sosial ekskludering og fattige barn. I fjor var det Det Internasjonale Fattigdomsåret, og Udi har aldri sendt ut flere foreldre noen gang. Hvor mange flere fattige barn de forårsaket i samme vending er det ingen som snakker høyt om.

Staten er opptatt av å forhindre tvangsekteskap, men er tydeligvis for tvangsskilsmisser. Nav oppfordrer til skilsmisse for at en skal oppnå de samme økonomiske rettighetene andre norske separerte får som en selvfølge. En får ikke bare partneren utvist i x-antall år, men blir også straffet økonomisk både før og etter utvisningen. Noen blir tvunget til å gå på sosialen for å kunne sette mat på bordet til barna sine, samtidig som Udi setter som krav at en ikke skal ha mottatt sosial stønad dersom en skal få familiegjenforening. Dersom en skiller seg for å oppnå økonomiske rettigheter vil Udi sette spørsmål ved det, og sannsynligvis nekte familiegjenforening. En er altså bastet og bundet uansett hva en gjør.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om det som skjer med utallige barnefamilier, og kjenner jeg blir opprørt over Maria Amelie saken, der det virker som myndighetene har tatt en spansk en for å slippe trøbbel og håpe at folkemassene roer seg, og stemmesankingen kan fortsette. Hun måtte reise ut, ja, men slapp utvisning og innreiseforbud. DET er ikke likhet for loven. Hvor mange andre utlendinger blir uttransportert uten å ha fått utvisning og innreiseforbud?

Jeg syns hun burde fått bli i landet, men jeg blir samtidig forbanna når jeg ser at hun blir forskjellsbehandlet når det sitter, jeg vet ikke hvor mange barn i Norge, og gråter for de savner en av foreldrene sine. Ingen gjør noe for dem, og bak dem sitter en knust eneforsørger som verken blir hørt eller sett, og blir behandlet som en annenrangs borger!

Kjære Stoltenberg,. Det er på tide at du og de andre kollegaene dine stikker fingen i jorda, og tenker over om dere hadde akseptert at en av deres familiemedlemmer hadde blitt behandlet på samme måte?
DERE kan gjøre en forskjell. DERE kan endre loven. Hvorfor skal ikke de som bor utenfor EU kunne søke om arbeid i Norge, mens de venter på familiegjenforening med barna og partneren sin? Da kan de komme hit etter ca 10 uker, og vente i Norge på at familiegjenforeningssøknaden blir behandlet. Sønnene mine trenger pappaen sin nå, og ikke om noen år. De har allerede mistet 2 dyrebare år som aldri kan tas igjen!

torsdag 27. januar 2011

Ann-Kristin og Karwans historie

Jeg hadde ett vanskelig å hardt liv. Var masse alkohol, problemer med falske venner, utnytting, baksnakking.
Jeg klarte ikke å ha noe kjærlighets forhold, for jeg fant aldri den rette.

Jeg var så opptatt av at den mannen jeg skulle ha, skulle være populær og godt likt.

Jeg ville ha en som spesielt min bror skulla godta å like, det betydde mye for meg.

Men fant aldri noen.

Men så i påska 2009, var jeg med en venninne fra Inderøya på besøk til ett vennepar av hennes far.

Var utruli koslig kveld, og inn pubdøren kom det en kjekk ung kar. Broren til han vi var på besøk hos.

Han var mørk håret, sjarmerende og ubeskriveli kjekk. Han var kurder. Jeg falt for ham med en gang, ringte min mor å fortalte at jeg

hadde sett verdens kjekkeste mann. Drømme mannen min.

Vi så på hverandre hele kvelden, når andre lo, satt han og jeg å lo sammen å så på hverandre, lo selv om de andre hadde sluttet.

Jeg kjente at hjerte mitt banketnår jeg så ham. Men trodde ikke at jeg kunne få en som ham.

Og han var den typen som dro med mange forskjellig kvinnfolk. Hadde med seg nye hjem hele tiden osv.

Så kom August, da hadde han laget seg nettby, la til min vennine for å finne meg på nettby.

Han fant meg, kontaktet meg. Spurte om jeg skulle til Inderøy snart. Jeg kom den første helga.

Vi var ute. Hadde det kjempe bra. Vi pratet masse, og jeg hadd forsått at eg hadde funnet mannen jeg villa ha.

Dagen etter, skulle min vennine og jeg gå hjem, vi hadde vært på etterfest hos drømmemannen min.

Jeg sa til henne, tror jeg er forelsket.. Noe jeg ikke trodde om meg selv. Han stjal mitt hjerte.

Jeg trodde dette var bare for en natt, noe som han garantert sikkert hadde også trodd at det skulle være.

Men han kontaktet meg igjen. Han kom på døren med pizza å brus til oss. Jed startet med å tilbringe mine dager på Inderøy.

Vi var så forelsket. Jeg var helt fortapt i hans øyne.

Vi ble kjærester den 6. September 2009. Det tok meg fire uker før jeg fortalte om ham til mine foreldre.

Jeg var nervøs for å si det til dem, pga at han er utlending, noe jeg alltid sa at jeg ikke skulle ha! ;)


Når de ble presentert for hverandre, var det som en gnist. Mine forldre ble glade i ham. Jeg elsket ham så høyt.

De godtok ham, så lenge jeg hadde det bra med ham og jeg var lykkelig var de også det :)

Han kalte meg ting som ingen hadde gjort før, behandlet meg som en dronning.

Jeg har aldri vært så lykkelig i mitt liv. Jeg var så stolt over at han var min.

Vi forlovet oss. Han fridde, jeg sa ja å smilte.

Vi snakket om leilighet, bryllup og barn. Vi skulle leve sammen resten av vårt liv sa vi til hverandre.

Han sa at han aldri har vært så glad i ei jente som i meg.

Etter 8 måneder ble det slutt mellom oss. Han gjorde det slutt med meg. Ble stor krangel og diskusjon.

Så tok det to dager og han hadde fått seg en ny dame. Det såret meg dypt.

Aldri kjent en sånn slik smærte i hjerte mitt å kroppen, bare tanken på de to.

Men så tok det 4 uker, da kom han tilbake til meg.

Han satt lenge å så på meg, så begynte han å stryke meg på kinnet, å gjennom håret som han gjorde da vi var sammen.

Han ble blank på øynene. Og for meg gjorde det vondt. Han var fortsatt sammen med hun andre jenta.

Men jeg og Karwan havnet sammen den kvelden 20 Juni. Jeg ble gravid etter den kvelden. Det ble ikke han noe glad for.

Han gjorde det slutt med hun andre 2 uker etterpå. Han begynte å være hos meg vær kveld å vær natt.

Han begynte å innse ting, og var lei seg for va som hadde skjedd.

Men jeg hadde problemer med å stole på ham igjen.

Så han bygget opp forholdet vårt på nytt, beviste for meg at jeg kunne stole på ham igjen.

Han gjorde alt. Og nå, forguder han både meg å ungen i magen min.

Han er kjempe gla for at alt har gått bra mellom oss. Men han plages fortsatt litt med det som skjedde i sommer.

Han sier han skulle ønske at alt ble gjort annerledes, og at han aldri ville vært sammen med hu andre.

Det var det dommeste han hadde gjort, han vil ikke en gang se på henne som eksen sin!

Så jeg og Karwan forlovet oss på nytt, fant ett søtt lite hus :)

Men før vi viste at jeg var gravid hadde han skrevet navnet sitt hos IOM.

Og skulle reise hjem til kurdistan frivillig. Ingen av oss gledet oss til at denne dagen kom.

Men ting tok tid, og vi hørte ingenting.

Men pluttselig fikk han svar. Så 22 November 2010 reiste han fra meg å lille klompen vår.

Savnet er stort. Men vi må klare dette. Vi håper på å få ham tilbake innen fødselen i Mars 2011. Gjennom besøksvisum.

Ekte kjærlighet overvinner alt. Vi klarer oss fint enda, prater sammen på telefon vær dag.

Flere gangen om dagen. Og har ett håp om at vi en dag ser hverandre igjen ♥

For jeg har ingen planer om å la mitt barn vokse opp uten sin pappa..

Vårt lille sjarmtroll kommer til verden i Mars :)

fredag 14. mai 2010

Trines historie!

Jeg orker ikke skrive alt her for dette er en meget lang og vond kamp som vi har kjempet for vår kjærlighet...Min kjære kom til Norge i september 2003.Han var da 15 år gammel,og hadde rømt gjennom mange land alene i 8 mnd,uten mat,drikke,noe sted å bo eller klær...Sovet under pappesker i parker,spist mat fra søppeldunker og drukket vann fra regnet som kom...Han fikk avslag med en gang fordi: Da han kom hit hadde han flyktet fra ett land i krig,ikke tenkt på å ta med seg noe papirer,så dermed oppgav han den alderen han hadde fått vite av sine slektninger føre han dro,altså født i 1988..Det ble tatt skjelett og tanntester av han som viser at han er født i 1983...Han får avslag pga av "grove" brudd på utlendingsloven.Noe som er tåpelig...Han fikk beskjed om å skaffe frem bevis på at det årstallet han selv oppgav var rett...Han har i ettertid levert inn masse dokumenter på dette..Til slutt fikk vi beskjed om at han måtte skaffe G-pass for at de skulle tro han..Vi fikk endelig dette tilsendt,kostet oss masse tid og over 1000 dollar..Fikk det levert,og etter 6 mnd kom det frem til saksbehandler i UNE...Hvorfor så lang tid,jo fordi PU hadde rotet det bort å fant det ikke,men heldigvis kom det til rette!!!
Men da hadde han allerede fått utvisning på varig innreiseforbud...Og det kun pga det bruddet på utlendingsloven..Aldri vært borti noe kriminelt i hele sitt liv..Han er bare snill og god med alle...Sommeren 2006 traff jeg denne fantastiske mannen i mitt liv..Det oppsto en forelskelse mellom oss som hverken hans tilstand eller alder klarte å stoppe..Han bodde da 60 mil fra meg...Men etter at han hadde tatt turen de 60 mil ett par ganger spurte jeg han om han ville flytte inn til meg,for vi savnet hverandre så masse hver gang..Snakka hele tiden på tlf...Billigere å flytte sammen...Så den 19 august 2006 kom han med bagen sin og flyttet inn..Det var det eneste han hadde stakkars..En bag med noe klær og bilder av familie og venner...
Så fortsatte kampen sammen,noe jeg nå skjønner var bortkastet tid,penger og energi for UNE nektet å endre sitt vedtak..Hjalp ikke med hverken advokater,jurister eller noe...Men han klarte ikke å dra..Han hadde fått en utreisedato i 2005,men fikk en ny i 2009..Men han klarte ikke forlate meg og min familie,som han har blitt veldig glad i..Føre jul 2009 begynte de å tvangssende stakkars mennesker tilbake til Bagdad,tross FN's mange anbefalinger om å ikke gjøre det...Min kjære ble redd,han flyktet rundt i byen..Sov ute, hos forskjellige kamerater og i skuret...Han var redd de skulle komme hjem til oss å ta han..Vi snakket sammen hele tiden på tlf,jeg turde ikke kjøre til han,var redd de skulle forfølge meg og finne han...Da dette roet seg litt måtte vi ta en alvorsprat ale sammen...Vi kom frem til at det eneste han kunne gjøre var å reise frivillig...Grusomt vondt både for meg og han,men da tenkte vi at det kanskje var enklere for han å komme igjen fortest mulig...Så den 20 februar 2010 sendte han papirene...Så var det bare å vente på svar...Vi hadde det begge forferdelig denne tiden..Samtidig som vi visste at dagen for avreise skulle komme var vi ikke forberedt da den kom...Torsdag 6 mai ringte de og sa han måtte møte på Gardermoen førstkommende mandag kl 5...Verden raste..Hvordan kan man noen gang bli forberedt på dette!!! Dette er bare tragisk og meningsløst...Min lillebror på 7 år lurer på hvorfor han ikke får bli her,han er jo min beste venn sier han...Stakkars... Men nå er han altså borte...

Trine

Foto: Privat