Her blir fire barn under 15 hentet av politiet

Fem dager før Maria Amelie ble pågrepet, ble fire barn i Tønsberg pågrepet og sendt ut av landet. To av barna er født i Norge.

Pågripelsen skjedde på en adresse i Tønsberg ved 08-tiden fredag 7. januar.

Barna som er sendt ut, er en tre måneder gammel jente, samt tre gutter på 5, 12 og 14 år.

Det var ingen som gikk i tog for dem. Ingen tente fakler for dem. Ingen holdt TV-debatter for dem. De eneste som møtte opp utenfor boligen deres i Tønsberg fredag 7. januar var politiet.

Les mer her

Adam (3) mister faren i fem år

Aram Omar (28) må forlate sønnen Adam (3) og samboeren på Ullandhaug. Han har bodd i landet i åtte år, jobbet og betalt skatt, men nå utvises han fra Norge i fem år.

Aram Omar kom fra Irak til Norge i 2002. Han har samboer fra Stavanger og sammen har de en tre år gammel sønn.

Adam klatrer opp ryggen til faren. Han smiler og tuller, og er for liten til å forstå at pappa skal tvangssendes ut av landet. Nå får ikke treåringen være sammen med faren sin de neste fem årene.

Les mer her

Faksimile Rogalands Avis

Bentes historie!

Uforståelig

Nå ser det veldig mørkt ut i aller siste runde med klagesak til UNE. Det gjelder Kawa Karim, som kom til Norge for 11 år siden. En voksen mann på 39 år med egen leilighet, fast jobb og kjæreste. Uforståelig nok, har UNE valgt å gi avslag på midlertidig opphold mens klagesaken pågår. Advokaten hans ble veldig overrasket over et slikt vedtak, og har nærmest forlangt at vedtaket må omgjøres, slik at eventuell utreise kan skje etter saken er ferdigbehandlet. Kawa hører til gruppen MUFere, og hvor vi enn snur oss og ber om hjelp, ristes det på hodet. Det er et ømtåelig tema, og en vanskelig sak. Uheldigvis for Kawa, har UNE ”noe de kan henge på han”, som visstnok skal være god nok grunn for utsendelse, fremfor oppholdstillatelse. Som de fleste på flukt fra krig og terrorisme, hadde også Kawa en uekte identitet da han ankom Norge. Dette ble oppklart i løpet av de første intervjuer, og rett identitet bekreftet. I 2004 ble han fratatt førerkortet og ilagt bot etter en blodprøve som viste promille. Kawa godtok dommen, tross at blodprøve ble tatt altfor mange timer etter kjøreturen. Noe som kun viste promille etter å ha sittet hjemme i egen stue. Her fikk han heller ikke hjelp av hverken advokat eller tolk. Saken er uansett nå foreldet, og rullebladet er helt rent. Han har til og med tatt opp igjen sertifikatet, men får det ikke utstedt p.g.a manglende oppholdstillatelse. UDI har siden 2005 kun begrunnet avslag med denne promilledommen. Det sies at har man gjort en straffbar handling som kunne ha ført til fengsel, er det grunn for avslag. Men hvorfor skal det tolkes slik? Og hvorfor gjelder ikke rent rulleblad og foreldede saker hos UDI og UNE?

Hva med alle grunnene for å heller få opphold? Hele sitt voksne liv har han bodd i Kristiansand. Han har alle sine venner her, også mange nordmenn. Han jobber som kokk, og har vært på samme arbeidsplass i 10 år. Arbeidsgiver, kolleger, venner, familie og mange utenforstående støtter opp om at han må få bli i landet. Det er også laget en gruppe på Facebook som mange har meldt seg på. Den heter: Vi som ønsker at Kawa skal bli. Ingen kan forstå at en så snill, arbeidssom, og så godt likt mann skal kastes ut etter alle disse år. Han har tjent sine egne penger, betalt skatt, kjøpt leilighet, og gjør alt for å leve normalt som en nordmann. Vi er faktisk to som får avslag hver gang UDI eller UNE sender ut et brev. Ja, vi har jo også meg her…en voksen kvinne på 41 år som er hans kjæreste. To voksne mennesker som bare ønsker å få leve sammen. Dette er ufattelig tøft, og går hardt inn på oss begge. Det er umulig å leve i et normalt forhold med slike trusler så nært innpå. Og hva med dette avslag imens klagen pågår? Hvordan kan man bare kunne reise fra hus, møbler, jobb, kjæreste, venner og familie i en fei etter 11 års tilknytnig, til et nå helt ukjent land? Ingen foreldre kan der ta i mot sønnen sin, for de er begge døde. Og hva med de som skjøt, og nærmest drepte Kawa før han flyktet til Norge? Vi vet at det fremdeles er skjulte grupper som oppholder seg i Irak. Kan man stole på at det er helt trygt, selv om Saddams styretid er over? Vi vet ikke, for Kawa har ikke vært i landet siden han reiste ut.

Hvor ofte har vi ikke sittet å tenkt på alle de sosiale klienter, voldelige og kriminelle…så mange som har gjordt så masse galt, men alikevel fått opphold i Norge. Det er så blodig urettferdig, men hva kan vi gjøre?

Jeg forsøker med dette å nå fram til noen der ute som kan fatte interresse for Kawa’s sak, og gi oss hjelp eller råd. Tenk om UNE kunne lese saken nøye igjennom, før stempelet treffer papiret som returneres. Tenk om UNE kunne betegne meg som noe annet enn urelevant for saken….Jeg føler meg ikke urelevant! Jeg vil ikke kalles urelevant! Både Kawa og jeg er mennesker som alle andre, og bør behandles på en verdig og rettferdig måte!

Bente Hansen

Foto: Privat

La Arkan få bli i Norge!

Verden består av forskjellige ting som både er godt og vondt. Du har trygghet, samhold og lykke, så har du vold, korrupsjon og tap. Det var på dette grunnlaget Arkan bestemte seg for å flykte til Norge.

Arkan levde et liv nede i Irak som langt ifra er det vi ser på som trygt. Han har blitt skutt, mistet broren og kastet i fengsel uten å gjøre noe ulovlig, bare på grunn av noen landområder som familien eide. Landområdene som familien har arvet gjennom generasjoner ble nektet å gi ifra seg da mennesker med makt kom inn og krevde disse områdene. I et forsøk på å ta over disse landområdene ble familien inkludert Arkan trakassert og utsatt for vold i håp om at de til slutt skulle gi seg. De kjempet hardt og lenge for sine rettigheter men måtte til slutt gi opp kampen da maktene ble for store. Da Arkan ble kastet i fengsel solgte faren hus og verdisaker slik de kunne flykte og leve et bedre liv uten de mektige diktaturiske maktene. Arkan ble betalt ut av fengselet og ble gitt penger slik han kunne flykte fra Irak. De andre i familien var ikke like utsatt for samme type vold ettersom resten av familien besto av gamle, barn og kvinner. Arkan var den som var mest utrygg og når de allerede hadde mistet en sønn så tok de ikke sjansen på å miste en til. Da pengene kun holdt til en billett ut av landet så var det Arkan så fikk en mulighet om å leve et trygt og stabilt liv på egenhånd uten å bli trakassert hver eneste dag. Resten av familien flyktet ut av byen, mens Arkan ble sendt med på første lastebil ut av landet og var nå på vei mot trygge Norge.

Les om Arkans 8 år i Norge. Nå vil UDI sende han hjem til Irak og bort fra samboer og hans tre år gamle sønn.

Lawin mister snart sin far

En tre-åring i Sarpsborg kommer til å miste faren sin om kort tid.

Lawin har et spesielt nært forhold til pappaen sin. Men siden hans far løy om alderen da han kom til Norge for sju år siden risikerer Lawin å miste den viktigste han har i livet. Pappaen er maktesløs og fortvilet.

– Jeg angrer på det, men det er for sent. Det er vanskelig for meg å forlate Norge på grunn av sønnen min, sier Ismail Suleiman. (...)

– Norske myndigheter er nå så opptatte av å håndheve reglene om ut visning at de hopper over og bryter internasjonale regler som Norge også er bundet av, sier advokat Ane Sofie Tømmerås.

Les mer her

Christinas historie!

Hei vet ikke hvor jeg skal begynne engang jeg..:(

her er iallfall vår historie:

Møtte mannen min i 2002 og vi forelsket oss:) vi var da 19 og 17 :) Året etter sommer 2003 giftet vi oss og fikk våres eget sted og bo:)
Alt var fryd og gammen..:) Søkte familie gjenforening fordi mannen min er fra irak. fikk familiegjenforening det første året og vi trakk en asyl søknad som han hadde inne hos udi fordi vi trengte ikke denne.

Vi giftet oss i norge og som alle som skal gifte seg ble det prøvet og det var inget problem..... familiegjenforeningen gikk helt fint det første året og vi var lykkelige:)
Så begynte 7 år med helvete fra udi og une og klager fram og tilbake og opp i mente....

Han fikk beskjed av udi om å komme å ta en tanntest som de utførte , noe han da selfølgelig gjorde. Den kom tilbake om de påstår at han er født i 78 noe han ikke er han er født i 84. Som de da selvfølgelig ikke trodde på. han hadde jo da hentet fødselsattest fra hjem landet sitt når vi skulle gifte oss... tok de ikke hensyn til han fikk da hentet pass noe som de ikke trodde på fordi det passet var visst lett å forfalske og fikk da beskjed om å hente et nytt type pass som de ville ha fordi d ikke gikk ann å forfalske da... Da gjorde han det men det har de ikke sett på engang... de har rett og slett bare bestemt seg for at han juger... okey??? helt vilt egentlig... der har han gjort alt de ber om og hentet to pass som forklarer hans id men de har bare bestemt seg... det har vært mange år fram og tilbake med klager og søknader osv... Hva mer kan han gjøre lissom??? vi har jo gjort alt de har bedt oss om??!!!

Måtte bare da etterhvert begynne å prøve å leve et forholdsvis normalt liv... han hadde arb og opphold tillatelse mens søknader var inne hos udi og han har ialle år jobbet og betalt skatt som hvem som helst vanlig nordmann.. Han er en godt integrert utlending i Norge.

2007 Så kjøpte vi oss hus og fikk da som alle andre i norge gjeld selfølgelig... og nå i 2009 kom vår vakre lille prins:) Familien vår er komplett:)

får da videre et brev fra une om at han ikke får bli og at han må reise hjem... Sønnen hans kan han ha kontakt med pr telefon brev internett osv fikk vi beskjed om i brevet.......... har dere hørt???????????? sønnen vår er 8 mnd lissom åssen i allverden kan han ha kontakt med han da??? dette er helt vilt vi søkte om omgjøring med brev fra helsestasjonen sønnen vår hører til og fra arb giver om at han hadde fast jobb dersom han fikk tilbake arb. tillatelsen sin.... men allikevel velger de å ikke høre på oss... når jeg prøver å ringe dit får jeg ikke snakke med noen og de er bare helt sprengt i hue hele gjengen... Har ikke ord på dette engang...:(

Så da blir jeg sittende igjen her med sønnen vår masse gjeld som må betales hver mnd alene.... noe som man vanligvis skulle vært to om... sønnen våres får ikke bli kjent med pappan sin på den måte han skulle og alt er bare dritt................. HATER UDI OG UNE.........................

dette er vår historie.... håper alle som har problemer med de kommer fram og vi får satt en stopper for dette...... Det er masse kriminelle og pikk pakk som ikke burde være her som de kunne sendt ut først assa....


vennlig hilsen en knust og snart splittet familie:(

Trines historie!

Jeg orker ikke skrive alt her for dette er en meget lang og vond kamp som vi har kjempet for vår kjærlighet...Min kjære kom til Norge i september 2003.Han var da 15 år gammel,og hadde rømt gjennom mange land alene i 8 mnd,uten mat,drikke,noe sted å bo eller klær...Sovet under pappesker i parker,spist mat fra søppeldunker og drukket vann fra regnet som kom...Han fikk avslag med en gang fordi: Da han kom hit hadde han flyktet fra ett land i krig,ikke tenkt på å ta med seg noe papirer,så dermed oppgav han den alderen han hadde fått vite av sine slektninger føre han dro,altså født i 1988..Det ble tatt skjelett og tanntester av han som viser at han er født i 1983...Han får avslag pga av "grove" brudd på utlendingsloven.Noe som er tåpelig...Han fikk beskjed om å skaffe frem bevis på at det årstallet han selv oppgav var rett...Han har i ettertid levert inn masse dokumenter på dette..Til slutt fikk vi beskjed om at han måtte skaffe G-pass for at de skulle tro han..Vi fikk endelig dette tilsendt,kostet oss masse tid og over 1000 dollar..Fikk det levert,og etter 6 mnd kom det frem til saksbehandler i UNE...Hvorfor så lang tid,jo fordi PU hadde rotet det bort å fant det ikke,men heldigvis kom det til rette!!!
Men da hadde han allerede fått utvisning på varig innreiseforbud...Og det kun pga det bruddet på utlendingsloven..Aldri vært borti noe kriminelt i hele sitt liv..Han er bare snill og god med alle...Sommeren 2006 traff jeg denne fantastiske mannen i mitt liv..Det oppsto en forelskelse mellom oss som hverken hans tilstand eller alder klarte å stoppe..Han bodde da 60 mil fra meg...Men etter at han hadde tatt turen de 60 mil ett par ganger spurte jeg han om han ville flytte inn til meg,for vi savnet hverandre så masse hver gang..Snakka hele tiden på tlf...Billigere å flytte sammen...Så den 19 august 2006 kom han med bagen sin og flyttet inn..Det var det eneste han hadde stakkars..En bag med noe klær og bilder av familie og venner...
Så fortsatte kampen sammen,noe jeg nå skjønner var bortkastet tid,penger og energi for UNE nektet å endre sitt vedtak..Hjalp ikke med hverken advokater,jurister eller noe...Men han klarte ikke å dra..Han hadde fått en utreisedato i 2005,men fikk en ny i 2009..Men han klarte ikke forlate meg og min familie,som han har blitt veldig glad i..Føre jul 2009 begynte de å tvangssende stakkars mennesker tilbake til Bagdad,tross FN's mange anbefalinger om å ikke gjøre det...Min kjære ble redd,han flyktet rundt i byen..Sov ute, hos forskjellige kamerater og i skuret...Han var redd de skulle komme hjem til oss å ta han..Vi snakket sammen hele tiden på tlf,jeg turde ikke kjøre til han,var redd de skulle forfølge meg og finne han...Da dette roet seg litt måtte vi ta en alvorsprat ale sammen...Vi kom frem til at det eneste han kunne gjøre var å reise frivillig...Grusomt vondt både for meg og han,men da tenkte vi at det kanskje var enklere for han å komme igjen fortest mulig...Så den 20 februar 2010 sendte han papirene...Så var det bare å vente på svar...Vi hadde det begge forferdelig denne tiden..Samtidig som vi visste at dagen for avreise skulle komme var vi ikke forberedt da den kom...Torsdag 6 mai ringte de og sa han måtte møte på Gardermoen førstkommende mandag kl 5...Verden raste..Hvordan kan man noen gang bli forberedt på dette!!! Dette er bare tragisk og meningsløst...Min lillebror på 7 år lurer på hvorfor han ikke får bli her,han er jo min beste venn sier han...Stakkars... Men nå er han altså borte...

Trine

Foto: Privat

Sivs historie

Hei! Jeg heter Siv og er ei 35 år gammel kvinne. Jeg er gift med verdens fineste mann selvfølgelig c";) og sammen har vi Robin som ble ett år nå i mars. Jeg er utdannet lærer. Jeg bor i Nord Norge, men har bestemt meg for å flytte hjem/sørover til sommeren.

Dette er historien vår, sånn kort fortalt...

Mannen min kommer fra Kirkuk i Irak og han kom hit til Norge i 2006. Asylsøkersaken hans hadde blitt dratt ut i det lengste. Vi forelsket oss i januar 2008. Dette var virkelig ikke en ønskesituasjon for meg. Han var asylsøker og fra en helt annen kultur.
Jeg måtte ta mange runder med meg selv; ville det bli for vanskelig med kulturforskjellene? Var jeg klar for en slik ustø situasjon, siden han ikke hadde opphold eller arbeidstillatelse? Hva ville familie og venner si?

Men kjærligheten var for sterk for alle de snusfornuftige tankene jeg hadde om at dette ville bli vanskelig. Vi var oppover ørene forelsket i hverandre og alt føltes fantastisk. Dette skulle vi klare sammen, han og jeg!

Det første avslaget fra UDI kom like etter at forholdet vårt startet. Etter dette rullet ballen fort. For å redde framtiden vår sammen valgte vi å gifte oss (da dette er lov etter bare ett avslag) og naiv som jeg var, trodde jeg virkelig at det å gifte seg ville fungere.
Vi giftet oss i juni 2008 og søkte om familiegjenforening, og allerede i juli ble jeg gravid (ikke fullt så planlagt...)

Vi spurte både politi og UDI om familiegjenforeningssaken vår skulle gå parallelt med asylsøkersaken, og det fikk vi beskjed om at de skulle. Dette burde vi aldri ha hørt på. For sent forsto vi at asylsøkersaken burde blitt stoppet.
I desember 2008 fikk nemlig mannen min siste avslag og 2 års utvisning i asylsaken. UNE tok ikke hensyn i det hele tatt til at vi var gift eller ventet barn. De mente det var min egen feil at jeg giftet meg og lagde barn med han siden han allerede hadde fått et avslag og utvisning.

"Paret kan derfor ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om få kunne fortsette å leve sammen i Norge.” UNEs vedtak

Mannen min fikk utvisning fordi han kom til Norge med falsk pass. Mange kommer med falsk pass for å redde seg selv (og flere av disse får oppholdstillatelse også), men han selv angrer bittert. Han har blitt straffet for dette om og om igjen. 30 dager i fengsel, nesten fire år uten arbeidstillatelse og tilslutt blir han revet bort fra familien sin med utvisning i to år.

”Utvisning vil etter nemdas oppfatning ikke være i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Nemda mener at utvisningen i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av det forhold klageren er straffet for.” UNEs vedtak

Men er et falsk pass en så alvorlig kriminell handling at sønnen min skal miste pappa'n sin i to-tre år?

Vi tviholdt på håpet og ventet i spenning på et mer positivt svar på familiegjenforeningen vår. Men den gang ei... allerede i februar 2009 fikk vi avslag på familiegjenforeningen. Hvorfor? Fordi han hadde en utvisning i asylsaken og har derfor ikke tilgang til Norge.
Her gikk jeg høygravid og kjente hele verden raste. Jeg så hele familiedrømmen gikk i tusen knas.

Vi hadde ikke lenger krav på advokat, siden hun fulgte asylsaken. Og vi hadde heller ikke råd til å ansette en på min lønn. Heldigvis var det hjelp å få. OMOD, organisasjon mot offentlig diskriminering, tok saken vår og hjalp oss med å skrive klagen til UDI. Og da var det bare å vente og vente igjen.

Sønnen vår kom allerede i mars og det var en lykkestund for oss c";) Vi har storkost oss sammen, men likevel med trusselen hengende over oss. Hvor lenge får vi være sammen? Bare jeg hørte ordet UDI og utvisning på nyhetene ble jeg kvalm.
I september kom nok et avslag fra UDI og saken vår gikk videre til UNE.

Mannen min ble mer og mer stressa. Familiegjenforeningssaker var flere ganger i media hvor de sendte bort pappa og resten av familien satt igjen sønderknuste. Men da det rant over for mannen min var når en mamma skulle utvises og de to barna hennes skulle bli i Norge.
Nå forsto han hvor kaldt, kynisk og hjerteløst dette systemet er. Og han forsto at når de skulle sende ut en mamma og rive henne bort fra barna sine, hva betød egentlig en pappa da. Absolutt ingenting! Han gikk rett "i kjeller'n" med store humørsvingninger og var veldig tankefull.
Og verre ble det. Da første fly ble sendt til Bagdad med tvangsreturnerte Irakere gikk all lufta ut av han. Vi kjente faktisk en ombord i flyet. Jeg tror allerede da at han begynte å planlegge å reise selv. Han ville ikke bli tvangsendt dit. Han ville føle seg som et menneske og ta sine egne valg.
I begynnelsen av januar 2010 reiste han. Han er fortsatt i Europa selv om han vet at det er en håpløs situasjon, men han er redd for å reise hjem til Irak. Og han vil absolutt ikke ta med seg familien sin til et ustabilt og usikkert sted som Irak.

Jeg blir gal av å bare sitte her og vente. Se at sønnen min vokser opp uten pappa'n sin. Hver eneste dag ser jeg utvikling hos Robin, og mammahjertet mitt bobler over av stolthet for hvert eneste lille framskritt. Men samtidig ligger den såre følelsen der om at dette fikk ikke pappa sett. Det er ikke nok å sende han et bilde eller videoopptak, eller bare ringe og fortelle. Pappa'n blir jo også veldig stolt, men jeg hører hvor trist han er fordi han er så langt borte.
Vi får bare fortsette med å tviholde på drømmen og håpet om at vi snart får være en familie igjen.

~Siv~