Tvinges til å rømme landet

Anne Grethe (23) og Ahmet Seyhan (22) vil bare bo sammen i Skien med sitt nyfødte barn, men norske regler tvinger ekteparet til å flytte til England.

(...)

– Alt vi ønsker er å få leve sammen som en vanlig familie, med stabilitet for framtida. Vi føler oss veldig diskriminert, begge to. Hvorfor skal ikke jeg ha samme rettigheter til å leve sammen med mannen jeg elsker, selv om jeg er student? spør Anne Grethe.

Les mer her

Les også: Må de forlate landet?

Telemark trenger dem

Det er trist å lese historien om ekteparet Anne Grethe og Ahmet Seyan og deres nyfødte datter. De får ikke lov å bo sammen i Norge, og har derfor flyttet til England.

UDI har nektet ekteparet fra Skien familieinnvandring. Årsaken er at Anne Grethe har vært student, og at hun derfor ikke kan dokumentere framtidig inntekt. Ahmet ville gjerne jobbe, men fikk ikke lov så lenge søknaden lå hos UDI.

Les mer her

«Kanskje vi blir kastet ut i kveld, kanskje i morgen. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke på»

Maria Amelie har rørt følelsene våre. I Lillesand lever fem barn som ingen har hørt om før nå. De har bodd på asylmottak i ni år.

Jasmin på 15 år løfter blikket, ser journalisten inn i øynene.

- Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen. Så hvorfor blir vi ikke behandlet som barn da? Spør hun.

- Barnerettighetene må være for alle barn, ikke bare for noen.

Les mer her

Familien Tunc - Faksimile, Fædrelandsvennen

Lottes historie

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år. Ikke lenge, men vi elsker hverandre og har vært igjennom mye de to siste årene og jeg føler forholdet vårt er ganske seriøst selv om vi begge er unge.

Han kom til Norge for å søke asyl, men fikk avslag. Han bestemte seg for å klage, og søkte enda engang. Mens han ventet på svar møtte vi hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk! Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å forelske meg i en person med helt annen kultur en meg, men vi passet jo så godt sammen.

Det tok sin tid før vi ble kjærester. Både han og jeg var ganske skjenete.

Noen mnd etter vi hadde vært sammen ble jeg gravid, selv om prevensjon var blitt brukt.

Jeg ble sendt på ultralyd som viste at jeg var 14 uker på vei. Var et sjokk at jeg var så langt på vei! Hadde aldri hatt graviditetssymptomer. Abort var helt utelukket, uansett.

Min kjære ble både glad og trist pga nyheten. Han tenkte mye over at han sannsynligvis ikke fikk bli i Norge og se sitt eget barn vokse opp. To dager senere fikk han det andre avslaget.

Og de som har vært igjennom dette selv vet at to avslag betyr at det neste er at han må forlate landet.

Jeg selv så for meg fremtiden som alenemor, ja kanskje alene-gravid også.

Vi flyttet sammen for å tilbringe mest mulig tid med hverandre.

Da det begynte å nærme seg termin ble vi mer og mer positiv. Kanskje han fikk bli med på fødselen?

Jeg husker godt den kvelden hvor vi snakket om fødsel. Han gledet seg masse til barnet kom, og ikke på tale om han var redd for fødsler, heh.

Etter samtalen gikk jeg ut for å hente posten. Og der lå brevet. Om 6 dager måtte han forlate landet sto det.

Både jeg og han var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd det kom til å gå så kort tid fra han fikk brevet til han måtte reise. Seks dager var jo ingenting. Jeg hadde trodd minst en mnd.

Jeg har aldri sett han så trist før. Han bare lå i senga. Spiste ingenting de neste dagene. Jeg ble så trist av å se på han, der han lå å så på ultralydbilder av den lille gutten vår.

Han hadde kommet så inn i den norske kulturen. Selv om vi var fra to forskjellige land var det sjeldent jeg merket kulturforskjeller. Språket snakket han fint.

Tilslutt bestemte han seg. Han skulle ikke reise, han ville møte sønnen sin. Han klarte ikke dra fra meg og babyen vår i magen.

Bare noen uker etterpå fikk vi en nydelig sønn.

Etter hvert da vi gikk gjennom reglene for ulovlig opphold forsto han hvilken feil han hadde gjort. Verken jeg eller han hadde trodd dette. Utvisning fra Norge i 5 år!

Han angret på at han ble i Norge.

Vi fikk store problemer økonomisk da det viste seg at han ikke fikk penger lenger pga han flyttet fra mottaket. Jeg hadde ikke penger til å forsørge han, så han måtte flytte slik at han også fikk økonomi.


Jeg har, som mange andre, hatt problemer med UDI. De har rett og slett ment at jeg er dum for jeg ikke tok abort. Rett ut sa de det ikke, men det var ikke vanskelig å skjønne hva de mente.

Min kjære oppholder seg enda i Norge. Sønnen vår er straks 9 mnd. Vi bor på en bitteliten plass, politiet vet godt hvor han bor.

Hva om de kommer idag? Imorgen? Da vil vi få 10 minutter på å si hade, og han får ikke komme tilbake før om over 6 år. (utvisning + behandlingstid på søknad

Jeg hater å leve i usikkerheten. Jeg vet jeg blir alenemor, men ikke når. Jeg vet også at sønnen vår kanskje må vokse opp uten pappa. Jeg hater den tanken, de er jo så glade i hverandre.

Å leve i “glansen” av UDI’s (u)menneskelige hensyn

Jeg er en norsk kvinne, som uheldigvis gikk hen og ble forelsket i en utenlandsk statsborger fra Liberia. Jeg hadde da, i gjerningsøyeblikket, 4 barn fra før, levde med en medfødt kronisk sykdom som også 2 av mine barn dessverre har arvet, og er derfor ung uføretrygdet. Da vi ble sammen, hadde vi felles våre drømmer og planer for fremtiden. Vi flyttet sammen, han jobbet fulltid og vi hadde min inntekt, livet var godt. Vi valgte og få barn sammen, vår datter ble født prematur, det var en tøff tid men hun klarte seg utmerket igjennom bragdene og er i dag en kjempeaktiv 2 årig gledesspreder. Men i skyggen av disse hverdagslige syslene, lever vi i et usynlig helvete. Min samboer er asylsøker! Han fikk sitt første avslag 3 år etter han kom til Norge. Veien fra der har vært lang og kronglete, og et evig jag med UDI i hælene. Hva enn UDI måtte mene og tro, så er realiteten det den er, ingen kan forandre de ting som min samboer har opplevd og vært vitne til i hjemlandet: krig, drap, plyndring, voldtekt, redsel og umennesklige tilstander. Han mistet sin familie i krigen, han vet ikke om foreldrene er i livet i det hele tatt.

Men dette er ikke hans historie, dette er min og mine barns historie. Folk i dette landet må vite hvordan det er å leve under disse forholdene som jeg og mine barn befinner oss i akkurat nå. Siden min samboer fikk sitt første avslag, har veien blitt tøff å gå, vi har blitt fratatt, av mitt eget lands myndigheter, alt fra håp og glede til store økonomiske forandringer. Midt inni dette ligger redsel: redsel om hva som skjer imorgen, neste uke, neste mnd. Frykt: frykten for å miste noen som man elsker så høyt, frykten for å bli alene ufrivillig, frykten for å miste sitt liv og drømmer. Sorg: sorg over urettferdigheten som blir vist meg og mine familie, sorgen over alle de tapte år vi har måtte kjempe mot systemet i stedet for og leve livet og glede oss over hverdagen, sorgen over å ikke bli trodd men bli stemplet som kriminell og løgnere. Maktesløshet: vi har ingen medbestemmelse i våre liv, alt som blir bestemt og gjort, er ikke i våre hender, min og mines barn fremtid og liv ligger i hendene til mitt egets lands myndigheter.

Ifølge UDI skulle jeg ha visst bedre. Visst bedre? Hva skulle jeg vite da? At UDI ikke viser menneskelige hensyn? At å forelske seg i en utlending betyr en uendelig kamp for kjærligheten, kampen for å få lov til å være sammen, kampen for at mitt barn skal få vokse opp med sin far? Skulle jeg vite at vi ville leve i fattigdom fordi UDI valgte og stoppe arbeidstillatelsen til min samboer i påvente av svar på klagen? Skulle jeg vite at jeg skulle miste nattesøvnen fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få mat på bordet neste morgen? Skulle jeg vite at myndighetene i dette landet ser bort fra lege erklæringer, psykologerklæringer, menneskelige hensyn, barnas hensyn osv fordi de er altfor opptatt av å ha rett? Men når realiteten ikke samsvarer med UDI’s “hensyn”, hva da? Hvem skal høre på oss da? Ingen! Vår egen advokat har sagt til oss (og UDI) at saken til min samboer er ikke blitt behandlet etter loven, at saksbehandlingen ikke er i samsvar med utlendingsloven , så hvem skal ta konsekvensene? Jo, det er mine barn det. Etter det økonomiske uføre vi er kommet i fordi min mann ble fratatt jobben på dagen, så er det barna mine som lider under dette. Vi skulle kjøpe eget hus, som vi kunne tilrettelegge for meg selv og mine barn med samme funksjonshemming, den drømmen er knust i tusen biter, min sykdom tar ikke ferie eller venter til livet blir lettere. At jeg ikke får muligheten til å ta mine egne valg, pga konsekvensene av UDI’s saksbehandling, er tøff og svelge. Min mann har jobbet i alle år, betalt skatt som alle andre, han har ikke hatt en eneste dags sykemelding i alle de årene han har jobbet. Vi har jo som alle andre familier lagt opp livet til den inntekten vi har. Men når den blir tatt bort raser alt. Jeg har ikke helse til å flytte, ikke kan jeg putte barna mine gjennom det heller. Vi skulle ikke flytte herfra vi bor nå til vi hadde fått vårt eget hus, men den drømmen brast dagen UNE sendte sitt endelige avslag, min samboer blir utvist i 2 år pga at de mener at han har jobbet uten arbeidstillatelse en stund, men i realiteten så er det ikke sant. I arbeidstillatelsen hans står det at den er gyldig til hans asylsøknad er ferdigbehandlet.

Men se bort i fra den saklige biten, hva med oss? Hva har vi gjort som gjør at vi fortjener og leve uten han i 2 år? Vår datter på 2 år, forguder sin far! Hva i all verden kan få UDI til og si at hun ikke kommer til å ta noen skade om hun blir separert fra sin far i 2 år? På hvilken psykologiske begreper kan det forklares? Hva er det han har gjort som er så galt? Han jobbet og betalte skatt!!! Til og med advokaten hans sa at arbeidstillatelsen var gyldig. Hvem skal vi tro på da? UDI står på sitt. Jeg og mine barn blir straffet fordi min mann jobbet og betalte skatt, forsørget sin familie. Forstå det den som kan. I UDI sine øyne så tror de visst at det er han som blir straffet, men i realiteten er det oss som sitter igjen som blir straffet. Vi blir tvunget til og flytte, jeg må klare alt alene, midt oppi alle økonomiske problemene. Jeg blir tvunget til å bli alenemamma. Jeg vil ikke være alenemamma, det var ikke det jeg valgte da jeg ble sammen med mannen min. Men nå skal jeg altså tvinges inn i den rollen. UDI TAR IKKE BARE MANNEN MIN, DE TAR GLEDEN MIN, KJÆRLIGHETEN MIN, SELVFØLELSEN MIN, FAMILIEN MIN, LIVET MITT!!!!!!! I hvilken lovsamling har de rett til det? På toppen av dette skal jeg være mor, oppdrager, livets klippe for 5 barn. Hvordan klarer man sånne ting i den situasjonen vi blir tvunget til og leve i?

I sommer har vi ikke hatt ferie, eller fornøyelser. Vi har ikke penger til sånn luksus, i stedet har jeg bedrevet sommeren med og vært hos gjeldsrådgiver for å få hjelp med økonomien, stått i bankkøer for å få utbetalt krisehjelp fra sosialkontoret. Barna har ikke fått være med på noe som helst, vi har ikke råd til noe som helst. De har ikke fått hatt bursdagsselskap, vi har ikke råd. Skolen begynner denne uken, men vi har egentlig ikke råd til det heller, blyanter og viskelær, bokbind, utstyr og klær, eller mat på bordet?

Vi vet ikke hva som skjer i morgen, vi bare venter. Venter fremdeles, på at vår skjebne skal komme. Venter på den dagen jeg ikke orker å tenke på, dagen da min mann blir tatt fra meg, dagen som vi alle må være sterke, tårer og gråt kommer til og ta plassen til kjærligheten og håpet. Mine barn mister sin far, jeg mister min mann og livet som venter oss etter den dagen orker jeg ikke å forstille meg engang. Det verste er at jeg vet at UDI kunne valgt en annen vei og gå, det finnes mange hensyn de kunne ta i stedet for hva de valgte. Men vi er vel bare et saksnummer i rekken av tusenvis av saksnummere.

Vi lever i glansen av UDI’s umenneskelige hensyn.


Skrevet av May-Elin

Foto: Privat

- Savnet etter familien er forferdelig

Får ikke familiegjenforening med kone og barn - fordi han er arbeidsledig.

Stig Karlsen og kona har vært gift i 6 år, likevel får han ikke hente familien sin fra Thailand til Norge.
– Det er forferdelig. Helt forferdelig, sier Karlsen.

Stig har ikke jobb - og dagpenger gjelder ikke som varig inntekt - derfor får ikke den arbeidsledige matrosen hente ungene og kona til Norge.

Les mer her

Karls historie

Jeg er samboer med ei fra Filippinene og vi har vært samboere snart i 7 år på Filippinene, men ble bestemt på å flytte til Norge. ( jeg er veldig betenkt på å gifte meg igjen pga erfaring jeg har fra tidligere). Samboere og gifte står på lik linje i udi når samboere har bodd sammen i 2 år eller har felles barn.
Hovedgrunnen for å flytte var til det beste for barna og deres fremtid. Startet denne prosessen juni 2009.
Jeg skaffet bolig og alt som skulle til for å bosette oss i Norge. Jeg er født i Norge, men kjøpte bolig på en plass jeg ikke har tilknytning til og heller aldri før vært.
Min slekt bor 115 mil herfra og vi har da ingen nettverk her.
Det viste seg å bli vanskelig da vi fikk avslag på søknad om familiegjenforening. Vi har 3 felles barn.
Jeg flyttet til Norge i mai sammen med 2 felles barn. Det yngste på 1 år er også født med leppe og ganespalte som trenger operasjoner og oppfølging på sykehus.
Det andre er 2 år. Nå sitter jeg i Norge med 2 barn og mor i Filippinene med ett barn som er 4 år.
Jeg hadde ingen forventninger eller fantasi om avslag og det kom derfor som ett sjokk.
Dette er en rimelig uholdbar situasjon for familien.

Begrunnelsen for avslaget: jeg hadde tidligere vært gift med ei fra samme land med oppholdstillatelse i Norge. Jeg har vielsesattest og skilsmissebevilgning fra Norge.
Vi giftet oss i Norge og skilte oss i Norge og ekteskapet har aldri blitt registrert i Filippinene. Vedkommende som jeg var gift med har giftet seg i Norge igjen i 2007 og hadde ikke kunnet det visst vi hadde vært gift i Filippinene. Udi omtalte jeg var gift med vedkommende i .... og skilt i ....
Det står dokumentasjon på skilsmisse fra landet til partner som da er Filippinene eller det landet som ekteskapet ble inngått.
Dette har udi valgt å se bort fra og der er hele poenget.
Jeg ga Udi beskjed i juni de 2 minste barna hadde flyttet til Norge. Den mennesklige siden av saken var ikke nok.
På tlf til opplysningstjenesten i udi fikk jeg opplyst at de ikke tok hensyn til Norske barn og heller ikke omtalte Norske Barn i vedtak fra udi. ( de 3 felles barna er Norske).
Det er klaget på vedtaket, men ingen ny dokumentasjon ble vedlagt, da det ikke er mulig å skaffe.

Etter alt den informasjon jeg har sett på nett og media om udi hvordan de behandler søknader og det ikke er noen ny dokumentasjon i saken kan jeg ikke se det er håp for å omgjøre vedtaket.
Det å flytte til Filippinene igjen med barna er uaktuelt med det det medfører av usikkerhet for fremtiden.
I udi har de nå en saksbehandlingstid på 11 måneder og går det til une er det 6 måneder til, så nå regner jeg med dette tar 17 måneder, men forventer avslag.

Dette har vært en tøff periode å håndtere og ser ikke for meg hvordan dette skal ende. Med 2 barn på 1 og 2 år blir det ikke mye tid.
Alene mot byråkratene i udi er dette håpløst.

MVH
Karl

La Arkan få bli i Norge!

Verden består av forskjellige ting som både er godt og vondt. Du har trygghet, samhold og lykke, så har du vold, korrupsjon og tap. Det var på dette grunnlaget Arkan bestemte seg for å flykte til Norge.

Arkan levde et liv nede i Irak som langt ifra er det vi ser på som trygt. Han har blitt skutt, mistet broren og kastet i fengsel uten å gjøre noe ulovlig, bare på grunn av noen landområder som familien eide. Landområdene som familien har arvet gjennom generasjoner ble nektet å gi ifra seg da mennesker med makt kom inn og krevde disse områdene. I et forsøk på å ta over disse landområdene ble familien inkludert Arkan trakassert og utsatt for vold i håp om at de til slutt skulle gi seg. De kjempet hardt og lenge for sine rettigheter men måtte til slutt gi opp kampen da maktene ble for store. Da Arkan ble kastet i fengsel solgte faren hus og verdisaker slik de kunne flykte og leve et bedre liv uten de mektige diktaturiske maktene. Arkan ble betalt ut av fengselet og ble gitt penger slik han kunne flykte fra Irak. De andre i familien var ikke like utsatt for samme type vold ettersom resten av familien besto av gamle, barn og kvinner. Arkan var den som var mest utrygg og når de allerede hadde mistet en sønn så tok de ikke sjansen på å miste en til. Da pengene kun holdt til en billett ut av landet så var det Arkan så fikk en mulighet om å leve et trygt og stabilt liv på egenhånd uten å bli trakassert hver eneste dag. Resten av familien flyktet ut av byen, mens Arkan ble sendt med på første lastebil ut av landet og var nå på vei mot trygge Norge.

Les om Arkans 8 år i Norge. Nå vil UDI sende han hjem til Irak og bort fra samboer og hans tre år gamle sønn.

Rettferdighet for Rennie

Rennie kom til Norge fra USA sommeren 2007 for å drive virksomheten som utvikler markedet i Skandinavia for utenlandske firmaer. For to år siden ble han samboer med ei jente som snart får sin PhD som kreftforsker.
På samme tid spurte Skedsmo Voksenopplæring om Rennie kunne undervise minoritetspråkelige studenter matte og engelsk en gang per uke. Rennie ringte UDI for å bekrefte at det var lovlig og opplysningstjenesten sa "ja." Så fikk Rennie skriftlig tillatelse av Politiet og så var Rennie en deltid-lærer i tillegg til næringsdrivende over de neste seks månedene.

Da Rennie søkte om fornyelse av arbeidstillatelsen, bestemte UDI å anse oppdraget som lærer som et grovt brudd på norsk utlendingslov med straff som regner livsforbud fra Schengen-området. Etter åtte måneders klage, fikk Rennie vedtaket omgjort, men da bestemte UDI alikevel ikke å innvilge hans arbeidstillatelse.

Rennie fikk endelig avslag fra Utlendingsnemnda og han måtte forlate Norge den 30. juni 2010. Nå bor Rennie i eksil.

Rettferdighet for Rennie
På Facebook

Venter på pappa

Familiefar hindres opphold av regler ment til å bekjempe tvangsekteskap.

Drammens Tidende har tidligere skrevet om familien Enconados fortvilte situasjon. Den filippinske trebarnsfaren Roberto Enconado har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge, til tross for at kone og tre barn sitter og venter i Drammen.
At ekteparet ikke innfridde de økonomiske kravene til familiegjenforening var de klar over, men at det heller ikke forelå tilstrekkelige med menneskelige hensyn til at trebarnsfaren skulle få opphold i Norge, kom som et sjokk.

Les mer her

Laila kastes ut

Laila Navrud kastes ut av landet. Anken overfor UNE førte ikke fram.

– Nå stevner vi Utlendingsnemnda (UNE) for retten. Dette kan ikke stå uprøvd, sier familiens advokat Arne Seland til dt.no.

Han er meget skuffet og enda mer overrasket over UNEs avgjørelse, men vil ikke gi opp enda.

Les mer her


Se intervju av Laila og Ole Kristian her

Utlendingsnemndas begrunnelse

Nytt håp for Darren-familien: Menneskrettighets-domstolen tar saken

Saken til Louis Darren kom gjennom nåløyet og skal behandles i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Mandag kveld fikk Elisabeth Skundberg Darren fra Biri det glade budskap fra advokat Arild K. Humlen om at saken til ektemannen Louis er tatt opp i menneskerettighetsdomstolen. Familien Darren har nå fått et stort håp om å bli gjenforent i Norge.

Les mer her

Pappa kastes ut av landet

Louis Darren (27) og Elisabeth Skundberg (28) er gift og har ett barn sammen. Onsdag morgen blir Darren tvangsutsendt av Norge.

(...)

Tirsdag morgen ble Louis hentet av fire politimenn under påskudd å skulle til avhør på den lokale politistasjonen.

Elisabeth forsøkte å komme i kontakt med mannen utover dagen, men fikk beskjed av politiet om at han ville ringe henne.

Etter mange timer i uvisshet fikk hun vite at han var fraktet til Trandum asylmottak for å sendes ut av landet onsdag morgen.

- Nå sitter mannen min på asylmottak på Gardermoen, og blir sendt ut av landet i morgen tidlig klokken fem, sier Elisabeth til Nettavisen. Hun forteller at mannen er fortvilet.


Les mer her

Kjemper med folket i ryggen

De kjemper en innbitt kamp mot norske myndigheter og lever i stor uvisse, søstrene Mina og Maryam Mozafari og Elisabeth Skundberg Darren med datteren Selma. Ventetida er tung, men i lokalsamfunnet finner kvinnene styrke.

(...)

Elisabeth Skundberg Darren møtte kjærlighten da hun traff nigerianske Louis i 2001. De giftet seg i 2003 og fikk datteren Selma i 2006. I mellomtida hadde han fått avslag på søknad om opphold. Giftermål og datter har ikke vært gode nok grunner til å få bli i landet. Tidlig morgen 7. mars i år kom fire politibetjenter til leiligheten til familien på Biri. Louis ble påført håndjern og fraktet ut av landet på under 24 timer.

Les mer her

Splitter familie med et lite barn

Utlendingsnemnda splitter en familie i Skien på grunn av mistanke om lovbrudd. Faren Rihan Haxhiu fra Makedonia er utvist fra Norge til tross for at han har en datter som bor i Skien på tre år.

(...)

Udi mener Rihan har gjort seg skyldig i brudd på utlendingsloven ved å gi uriktige opplysninger til politiet, noe som anses som grovt tillitsbrudd. Han er ikke straffet eller siktet for andre kriminelle forhold.

Da han fikk avslag på asylsøknaden, anket han saken til Utlendingsnemnda. Une opprettholdt avslaget og Rihan er dermed utvist fra Norge.

Les mer her

Ga sin støtte til Francis

Hjemsendelse av irakiske Francis Oushana engasjerte i Mysen

I 1991 søkte Francis om opphold i Sverige, men fikk avslag. Til de svenske myndighetene oppga han falskt navn. Det koster ham dyrt i dag. (...)

Fredag ble det arrangert fakkeltog i Mysen sentrum og mange møtte opp for å gi sin støtte til Francis, hans kone og deres tre barn.

Les mer her

En av de triste historiene

Funnet på Diskusjon.no

Jeg møtte En mann i oslo i begynnelsen av 2006, vi ble kjærester og flyttet ganske raskt sammen han var da asylsøker. i 2007 fikk han avslag på asyl. Vi kontaktet en advokat og begynte ankeprosessen. I mellomtiden ble vi mere og mere seriøse, begynte å snakke om barn hus og båt...I bunn og grunn bestemte vi oss for at det ble oss for fremtiden jeg var da 26. Egentlig naiv i mange forstander. Jeg hadde en viss ide om rettferdighet og en blind tro på systemet. som følge ov våre avgjørelser trakk vi så tilbake asylanken og bestemte oss for å reise til hans hjemland å gifte oss. Vi så på det som å ikke utsette problemene og få ordnet opp sånn at vi raskest mulig kunne fortsette vårt samliv uten å ha en eventuell adskillelse hengede over oss. Vel alt bra så langt. Vi satte oss på flyet med nesen mot fremtiden og den tredje verden.

Les mer her

Frykter adskillelse

Det pågår et asylsøkerdrama i Stjørdal. Far skal sendes ut av landet mens mor og to barn blir igjen.

Småbarnsfar Jonas Oripova frykter hver dag at politiet skal komme og kaste han ut av landet. Han har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse, og må regne med å bli skilt fra resten av familien. Enn så lenge bruker han mye av tida til å leke med barna sine, Adokade på to år og Juldus som snart fyller ett.

Les mer her

"Skal ikke hvite og mørke få gifte seg?"

Blandingsektepar møter så stor mistenksomhet når de søker familiegjenforening at Organisasjonen motoffentlig diskriminering mener det er snakk om ren diskriminering.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) er ikke vant til å bli nedrent av etniske nordmenn. I all hovedsak har det vært ikke-vestlige innvandrere som har søkt hjelp fra OMOD etter å ha blitt diskriminert. Det siste året har det forandret seg.
– Vi har en stor økning i henvendelsene fra etnisk norske. Nesten alle sakene dreier seg om avslag på familiegjenforening, etter ekteskap med en utlending, sier organisasjonssekretær Anita Rathore i OMOD.

Les mer her

UDI splitter familier

Norge utviser stadig flere innvandrere. Ekteskap med en nordmann og felles barn er ingen garanti for å få opphold. Innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn retten til et familieliv. Nå har berørte familier startet opp en forening.

Hun er fra Norge, han er fra Syria, Etiopia, Tyrkia eller Kazakstan. De giftet seg lovlig i Norge og har felles barn. Likevel får paret ikke bo sammen i Norge. Brudd på utlendingsloven er nok for å utvise en familiefar. For eksempel hvis han oppga feil identitet ved innreisen. Eller hvis han har forelsket seg og fått barn med en norsk kvinne mens asylsøknaden ble behandlet (kan ta år!) og så fått avslag.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) drukner for tiden i henvendelser fra familier som blir splittet på grunn av vedtak fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

— Det er et omfattende problem. Vi jobber med saker fra hele landet. Vi har fått langt flere henvendelser enn vi har kapasitet til, sier rådgiver Ingjerd Hansen til Utrop.

Ann-Kristin Arebi Haugen og Tonje Nathalie Hall har nå tatt initiativ til å danne foreningen “Multikulturelle familiers forening”. Ann-Kristin Arebi Haugen har selv i flere år kjempet mot at ektemannen sin blir utvist - hittil uten hell. Muneer heter han, kommer fra Lybia og er en av de mange asylsøkerne som fulgte et dårlig råd og oppga feil identitet ved ankomst i Norge. Han rettet det opp før de giftet seg, men det viste seg å være for sent.

Les mer her