Lottes historie

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år. Ikke lenge, men vi elsker hverandre og har vært igjennom mye de to siste årene og jeg føler forholdet vårt er ganske seriøst selv om vi begge er unge.

Han kom til Norge for å søke asyl, men fikk avslag. Han bestemte seg for å klage, og søkte enda engang. Mens han ventet på svar møtte vi hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk! Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å forelske meg i en person med helt annen kultur en meg, men vi passet jo så godt sammen.

Det tok sin tid før vi ble kjærester. Både han og jeg var ganske skjenete.

Noen mnd etter vi hadde vært sammen ble jeg gravid, selv om prevensjon var blitt brukt.

Jeg ble sendt på ultralyd som viste at jeg var 14 uker på vei. Var et sjokk at jeg var så langt på vei! Hadde aldri hatt graviditetssymptomer. Abort var helt utelukket, uansett.

Min kjære ble både glad og trist pga nyheten. Han tenkte mye over at han sannsynligvis ikke fikk bli i Norge og se sitt eget barn vokse opp. To dager senere fikk han det andre avslaget.

Og de som har vært igjennom dette selv vet at to avslag betyr at det neste er at han må forlate landet.

Jeg selv så for meg fremtiden som alenemor, ja kanskje alene-gravid også.

Vi flyttet sammen for å tilbringe mest mulig tid med hverandre.

Da det begynte å nærme seg termin ble vi mer og mer positiv. Kanskje han fikk bli med på fødselen?

Jeg husker godt den kvelden hvor vi snakket om fødsel. Han gledet seg masse til barnet kom, og ikke på tale om han var redd for fødsler, heh.

Etter samtalen gikk jeg ut for å hente posten. Og der lå brevet. Om 6 dager måtte han forlate landet sto det.

Både jeg og han var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd det kom til å gå så kort tid fra han fikk brevet til han måtte reise. Seks dager var jo ingenting. Jeg hadde trodd minst en mnd.

Jeg har aldri sett han så trist før. Han bare lå i senga. Spiste ingenting de neste dagene. Jeg ble så trist av å se på han, der han lå å så på ultralydbilder av den lille gutten vår.

Han hadde kommet så inn i den norske kulturen. Selv om vi var fra to forskjellige land var det sjeldent jeg merket kulturforskjeller. Språket snakket han fint.

Tilslutt bestemte han seg. Han skulle ikke reise, han ville møte sønnen sin. Han klarte ikke dra fra meg og babyen vår i magen.

Bare noen uker etterpå fikk vi en nydelig sønn.

Etter hvert da vi gikk gjennom reglene for ulovlig opphold forsto han hvilken feil han hadde gjort. Verken jeg eller han hadde trodd dette. Utvisning fra Norge i 5 år!

Han angret på at han ble i Norge.

Vi fikk store problemer økonomisk da det viste seg at han ikke fikk penger lenger pga han flyttet fra mottaket. Jeg hadde ikke penger til å forsørge han, så han måtte flytte slik at han også fikk økonomi.


Jeg har, som mange andre, hatt problemer med UDI. De har rett og slett ment at jeg er dum for jeg ikke tok abort. Rett ut sa de det ikke, men det var ikke vanskelig å skjønne hva de mente.

Min kjære oppholder seg enda i Norge. Sønnen vår er straks 9 mnd. Vi bor på en bitteliten plass, politiet vet godt hvor han bor.

Hva om de kommer idag? Imorgen? Da vil vi få 10 minutter på å si hade, og han får ikke komme tilbake før om over 6 år. (utvisning + behandlingstid på søknad

Jeg hater å leve i usikkerheten. Jeg vet jeg blir alenemor, men ikke når. Jeg vet også at sønnen vår kanskje må vokse opp uten pappa. Jeg hater den tanken, de er jo så glade i hverandre.

Skriftlig spørsmål fra Borghild Tenden (V) til justisministeren

Spørsmål
Borghild Tenden (V): Mener statsråden at det er brudd på Barnekonvensjonen at et ti måneder gammelt barn frarøves sin far og hvor UDI begrunner avslaget med at barnet kan holde kontakt med sin far gjennom telefon og brev, uten å gi noen garantier for en rask saksbehandling ved fremsettelse av ny søknad?

Begrunnelse
NN fra UDI har uttalt at det tas hensyn til at søkere har barn, men at det alltid vil være en konkret vurdering av den situasjonen som familien befinner seg i. Stortinget har tydelig presisert at barns situasjon skal tillegges stor vekt i behandlingen av familiegjenforeningssaker. Da må det være slik at barns behov for kontakt med begge foreldre tillegges stor betydning når man behandler saken. Det er vanskelig å tro at barnas beste er et tungtveiende hensyn når en barnefar som er gift med en norsk kvinne og har et ti måneder gammelt barn med henne, må reise ut av landet for å søke om familiegjenforening. I tillegg har ikke familien fått noen garanti på rask saksbehandlingstid fra UDI. Det betyr at søker risikerer å vente flere år på få søknaden sin om familiegjenforening behandlet. Venstre har vært i kontakt med flere som har ventet i nesten tre år på å få behandlet familiegjenforeningssaken sin. Det er veldig lang tid i et barns liv. Barnet er i dag 10 måneder. I avslaget på sin søknad om familiegjenforening mener UDI at far kan holde kontakt med barnet per telefon og brev. (21.12 2010)

Svar
Knut Storberget: Innledningsvis vil jeg understreke at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemn-da (UNE) som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Jeg har ikke myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke kommentere den konkrete saken det refereres til. Generelt vil jeg understreke at den nye utlendingsloven og -forskriften har styrket barns retts-stilling. Hensynet til barnets beste og familiens enhet står helt sentralt i bestemmelsene om familieinnvandring. Regelverket skal imidlertid også ivareta en rekke andre hensyn, herunder innvandringsregulerende hensyn. At også andre hensyn kan tillegges vekt, er i tråd med bar-nekonvensjonen; Konvensjonen forplikter statene til å vurdere hensynet til barnets beste, ikke som det eneste relevante hensynet, men som et grunnleggende hensyn. Det er overlatt til sta-tene å foreta den nærmere avveiningen i de situasjoner hvor hensynet til barnets beste må veies mot andre samfunnsinteresser. Når det gjelder saksbehandlingstiden i UDI, bemerker jeg at det høye antallet asylsøkere i perioden 2008-2009 har skapt et stort press på UDIs saksbehandlingskapasitet. Det arbeides imidlertid kontinuerlig med tiltak for å få redusert saksbehandlingstiden. Den pågående sat-singen på IKT-løsninger innenfor utlendingsforvaltningen (EFFEKT-programmet) og ny or-ganisering av førstelinjen i utlendingssaker (det såkalte førstelinjeprosjektet) er sentrale tiltak for å få til mer effektiv ressursbruk, hurtigere saksbehandling og bedre service for brukerne. (04.01 2010)

Hentet her