Vår historie; Nina & Atnan

8.mars 2007, altså for 3 år og 10 måneder siden i dag, ble Atnan tatt i fra meg og sendt ut av Norge. Vi hadde da vært samboere i nesten et år og forlovet i tre måneder.
Episoden sitter printet inn i ryggmargen min. Og i tiden etterpå har jeg forsøkt å komme meg etter episoden.
På kvelden (den værste kvelden i mitt liv) etter arrestasjonen, satt jeg i leiligheten bare noen hundre meter fra politistasjonen. Jeg ringte på mobilen til Atnan, det er personsvar. Hvor er han? Hva gjør de med han? Når kan jeg se han igjen? Er han allerede ut av Norge? Venner av oss kom på besøk utover kvelden. Ingen kunne fatte at dette var sant.
Hvorfor? Dette kan de ikke gjøre!!!
Kvelden ble lang, jeg var sliten og hadde vondt, jeg forsøkte å sovne, men våknet og gråt til jeg nesten mistet pusten. Venninna mi trøstet meg så godt hun kunne.
Minnene fra arrestasjonen er tøffe... Jeg sliter enda med å sove om natten, har mye angst, er usikker, takler ikke å se politi og er ofte deprimert.
Les mer om episoden på min blogg.


Han fikk varig innreise forbud og innmelding i SIS. En straff som er alt for hard og som ikke bare dømmer en person til å bevege seg fritt blandt sine naboland for å søke arbeid, men som i ettertid krenker både vårt ekteskap og håp om å få leve som en familie i Norge. Vi har fått avslag på både søknad om opphevelse på innreiseforbud, utmeldelse av Schengen straff, og familegjenforening. Jeg har aldri fått intervju eller et møte angående noen av våre søknader. Når jeg har henvendt meg direkte til politiet, så får jeg bare til svar at jeg må ha avtalt time for å få snakke med noen....
Uttalige brev og mailer er sendt. Telefoner til UDI, UNE, Politets Utl.enhet, Utenriks departementet, EU domstolen og Helsinki komiteèn. Ingen kan gi meg konkrete svar om hva vi skal gjøre videre i saken, hvorfor mannen min har fått så streng straff eller når jeg kan få han hjem igjen. Det eneste svaret jeg har fått er :
"Det er ingen grunn for opphevelse av innreise forbudet, ønsker du å leve et liv med mannen din, er det inget til hinder for at du kan flytte til hans hjemland".

Og det kan være riktig det.... Jeg har tenkt tanken mange ganger. Men hvordan skal vi livnære oss i et land med stor arbeidsledighet ?
Jeg har ingen diplomer i språket, noe de har krevd på de jobbene jeg har søkt på der. Og en forventet månedslønn for en lærer ligger på 3600 kr. Jeg må skatte til Norge, betale andre lån jeg har og så betale husleie og strøm i Skopje. Da er jeg allerede i minus........ Atnan har bodd der i snart 4 år, har heller ikke lyktes å få jobb. Han har ingen inntekt per dags dato og får heller ingen sosiale stønader i sitt land. Jeg har ingen million formue til å kjøpe leilighet i utlandet og leve der sammen med han. Og uten arbeid for noen av oss, vil det si at vi ender opp på gata. Hvilket verdi liv er det da? Ja jeg kunne gjort det for kjærligheten, men realisten i meg sier at det er bedre å fortsette å bo i Norge, ha et forhold til min mann igjennom Skype hver kveld, kjempe en umenneskelig kamp mot UNE og ha HÅPET med meg, dag etter dag.

Vi har vært gift i 3 år og 4 måneder, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få mannen min hjem hos meg. Lage mat til han, dele ting i hverdagen med han.
Bare det å krangle om tv serier eller middags diskusjoner blir et savn.
Jeg ser ikke alltid lyset i tunnelen... kampen for å prøve å få Atnan tilbake til meg har vært lang, kald og umenneskelig.
Savnet etter hverandre er vondt og vi har ofte tunge dager der vi bare vil holde sengen og gråte. Men vi har vært flink til å støtte opp om hverandre og er der for hverandre i gode og onde dager. Heldigvis er kjærligheten vår så sterk at vi aldri vil gi opp kampen.

Rettferdigheten og kjærligheten må da seire en vakker dag?


Nina

Foto: Privat

"Lenes" historie

Alt startet i januar 2006 da jeg traff min mann, som da var asylsøker. Som så mange andre hadde han ikke noe informajon på forhånd hva det innebar å søke asyl, og han ikke ikke hørt om dette tidligere. Min mann hadde opphold i Spania på tiden han søkte asyl i Norge, men hadde valgt å lage opp en historie til Norske myndigheter på oppfordring fra andre asylsøkere han tilfeldig traff i Oslo sentrum! Dette var nok den største feilen han ville gjøre i livet, og noe han i ettertid har angret over.

Han fikk avlag på asylsøknad, uten noe mer informasjon etter dette. Han valgte å fortsette å være i Norge da han hadde møtt meg. På dette tidspunktet reise han til Spania der han har sitt opphold for å hente sine papirer, for så å komme tilbake å være med meg. Vi var klar over at det var 3 mnd som gjalt. I januar 2008 giftet vi oss på Oslo tinghus i troen på at han fortsatt var lovlig i landet med sine spanske papirer. For å kunne gifte seg i Norge må man ha lovlig opphold på tidspunktet vigslen skjer, og dette var det ingen som sa noe på.

En uke etter vi giftet oss, gikk vi til politiets utlendingenhet i Brugata for å søke familiegjenforening, noe vi aldri vil glemme. Dette var ca 1 mnd før jeg hadde termin, så jeg var høygravid, og så endelig et lys i tunnelen. Vi skulle få være sammen for alltid...trodde jeg da i ca 30 min. Plutselig kom det sivilpoliti inn døren og spurte min mann om id kort. Hun som hadde mottat vår søknad hadde varslet politiet. Det satt på han håndjern, og uten å ta hensyn til han eller meg førte de han ut i bilen og reiste. Der sto jeg igjen i en psykose...viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..gråt og skrek! Dette var virkelig noe av det værste jeg har vært med på! Jeg var hos politiet dagen etter for å snakke med dem å håpet å møte han før de sendte han ut! Dette var helt umulig, jeg følte meg som en kriminell!

Fikk fullmakt fra mannen og ringte udi, og de kunne opplyse om at han hadde fått varsel om utvisning i 2006, og utvist i 2007. Dette visste hverken jeg eller han noen ting om! Ingen beskjed hadde vi om dette. Siden han nå ble tatt igjen etter første utvisning laget de en ny utvisning for han, den første fra 2007 var på 5 år, mens denne gangen fikk han livstid. Tross at han aldri hadde blitt informert om den første! Det eneste som kunne hjelpe oss nå var hans opphold i Spania. Men så onde som Norske myndigheter er, så ville de gjøre alt de kunne for at Spania skulle trekke oppholdet tilbake, så han aldri kunne komme tilbake i Schengen, dette til tross for at vi hadde et barn i vente. At mennsker kunne være så onde hadde jeg ikke trodd, men UDI visste sitt sanne.

Takk gud, så avviste Spania dette, siden han ikke hadde noen problemer der, så utvisning fra Schengen var ikke mulig, dermed ble han kun utvist fra NORGE! Det tok ikke mange ukene før han var tilbake i Norge og trosset denne utvisning, for han visste jeg skulle føde når som helst, og han kunne ikke la meg være alene. Ingenting stopper kjærligheten, og spesiellt ikke kjærligheten til sitt barn.
Desverre skulle han ut en kveld men noen kamerater og ble tatt igjen. Han kjente desverre ikke de beste menneskene, og var ikke på de beste stedene. Dermed var det ut igjen, rett før fødsel...
Mange valg man skulle ønske man kunne gjøre om.

Vår datter ble født mars 2008 <3 det største som har hendt meg. Første jeg gjorde var å ringe min mann å fortelle om den nydelige prinsessen vi hadde fått og stemmen jeg hørte var så glad å trist på samme tid. Det tok meg 1 1/2 mnd før passet var i orden og vi fikk reise til Pappa i Spania. Dette var et stort øyeblikk fullt av følelser. Etter turen i Spania på to uker, måtte vi tilbake til Norge. All frustrasjonen av å ikke ha mannen med meg og være helt alene med mitt første barn var ikke til å holde ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Advokat jobbet på spreng for å få forandring i saken, men ingenting hjalp! Legeerklæringer hadde jeg også, men UDI brydde seg ikke!

SÅ kom vedtaket fra advokat, der hun kunne fortelle at Udi hadde satt ned utvisningen fra livsvarig til 5 år, for hensyn til barnet! Dette var tross alt en lettelse, selv om 5 år er fryktelig lenge! Når mannen fikk høre dette, ble han gal.."5år uten deg og min datter" var det han klarte å si..Noen uker senere var han tilbake i Norge! Advokaten visste om dette, og sa klart ifra at dette ikke var lurt, men hun skulle ikke si noe. Så bodde vi lykklige sammen i 4 mnd før vi bestemte oss å flytte til Sverige! Vi orket ikke leve i skjul lenger, og tenkte å forsøke å flytte. Vi ble overrasket over behandlingen vi fikk i Sverige, litt mer enn 1 mnd etter søknaden var sendt inn fikk han opphold! Jeg gråt og lo om hverandre og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Min mann ble stum, og ville ikke tro det jeg leste for han. ENDELIG!!!

Så for oss endte det forholdsvis godt, og vi bor fortsatt i Sverige å venter på å flytte tilbake til Norge i 2013. Venter vårt andre barn i mai 2011.

(dette er en veldig sterk historie for meg, som jeg vist nok har fortrengt litt, for mens jeg satt og skrev kom alt tilbake og jeg klarer ikke å slutte å gråte) Skulle virkelig ønske ingen andre måtte oppleve dette!

Utlendingsmyndighetene bryter barnekonvensjonen

Ifølge FNs barnekonvensjon skal ingen barn skilles fra sine foreldre mot sin vilje. Likevel må norske Said Amir (1 1/2) vokse opp uten sin usbekiske far.

- Det er veldig tøft for oss. Jeg er redd, og desperat. Politiet kan hente ham når som helst. Dette tar vekk gleden av oppveksten til sønnen vår, forklarer norske Gulbakhar Sultyyarova til Dagbladet.

Hennes mann, usbekiske Davron Jusupov, fikk et endelig avslag på asylsøknaden sin fra Utlendingsnemnda i juni.

(...)

I UNEs avslag siterer nemnda Barnekonvensjonen hvor det står at alle tiltak som angår barn, skal ta hensyn til barnets beste, og at ingen barn skal skilles fra sine foreldre mot sin vilje.

- I Davrons tilfelle velger norske myndighetene å se bort fra dette. De bryter barnekonvensjonen, og nedvurderer en fars betydning i et lite barns liv, sier Leiro Baastad.

Les mer her

Aishas historie!

Jeg har slitt med UDI i 2,5 år. Jeg har en bra jobb, et hus og dekker alle kravene som UDI har satt.

Saken ble litt problematisk ettersom foreldrene til mannen min (han er fra Pakistan) tvang han til å gifte seg pro forma for et par år siden. Ekteskapet havarerte kort tid etterpå.

Mannen min var glad i meg og skjulte dermed at han giftet seg pro-forma med en kvinne. Han kjente ikke til den norske utlendingsloven og unnlot dermed å fortelle UDI om dette ekteskapet. Hensikten var at jeg ikke skulle få vite det. Han trodde jeg skulle gå fra han, dersom jeg fikk vite det. Da UDI fikk greie på det, brukte de 2,5 år på en avgjørelse de kunne tatt med en gang. De har nå laget et utvisningsvedtak som varer evig.

Jeg skal ta kampen mot UDI i retten nå. Jeg er gift med en mann som jeg er kjempeglad i, men trangsynte UDI har kopiert hele utlendingsloven i vedtaket og mener han er en kriminell som aldri bør få sette foten sin i Norge.

Jeg har fått depresjon i disse 2,5 årene pga behandlingen til UDI.

Mvh

Aisha

Brev Aisha har skrevet til statsministeren:

"Vi har satt livet vårt på vent i 2,5 år pga UDI. Nå er det nok. Etter så mange år med venting sier UDI nei. Det kunne de gjort for lenge siden, de visste de skulle fatte denne avgjørelsen, men de lot oss vente. Dette er ikke-menneskelig behandling.

Jeg krever nå at UNE behandler saken med en gang slik at vi eventuelt kan gå videre. Jeg har aldri i mitt liv slitt psykisk. Det gjør jeg nå. Jeg går til en psykiater, jeg har tvangstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsproblemer og store depresjoner. Hvis jeg tar livet mitt så er det UDI som vil være den ansvarlige.

Jeg skal ta saken til tingretten og høyhetsretten om jeg må. Kjærligheten er det dyrebare vi har, men det tror ikke UDI noe på. Ansatte i UDI har mulighet til å ødelegge folks liv. Det er for dårlig rettsikkerhet.

Jeg vil bare at dere griper inn og ber UNE se på saken med en gang. Hele livet mitt er snudd på hodet, men jeg nekter å gi opp kampen. Jeg er norsk statsborger og bestemmer selv hvem jeg skal gifte meg med og hvor jeg skal bo.

UDI har fattet et utvisningsvedtak som varer evig. Folk gjør mye rart og får komme tilbake til Norge, men mannen min gjorde en liten feil og blir utestengt."

Egne regler for utenlandske statsborgere som har barn i Norge

• Dersom du har barn i Norge, vil du som hovedregel ikke bli utvist på grunn av ulovlig opphold i Norge i mindre enn to år. Du må enten bo fast sammen med barnet eller ha tilstrekkelig samvær med barnet ditt etter barneloven. (Vanlig samværsrett er en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jule- eller påskeferie). Du må også fylle vilkårene for å få oppholdstillatelse. Du kan likevel bli utvist dersom barnet kan følge med deg tilbake til hjemlandet ditt, eller dersom du har brutt plikten til å søke fra hjemlandet.

• Dersom du har barn i Norge, vil du som hovedregel ikke bli utvist med varig innreiseforbud på grunn av straffbare forhold. Du må enten bo fast sammen med barnet eller ha tilstrekkelig samvær med barnet ditt etter barneloven. Vanlig samværsrett er en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jule- eller påskeferie. Du kan likevel bli utvist med varig innreiseforbud dersom du har begått grove og/eller gjentatte lovbrudd, eller dersom barnet kan følge med deg tilbake til hjemlandet ditt.

Les mer her