For å fortelle historien vår, så MÅ jeg begynne å fortelle den (for oss) så romantiske begynnelsen, det kribbler i hele meg hver gang jeg får fortelle hvordan vi møttes :) I 2002 flyttet jeg fra Trondheim, ned til Molde for å studere på høgskolen der. Vernepleier - det var det jeg skulle bli når jeg ble stor!! I det siste året (2004) skulle vi ha en ganske spesiell praksis som het - ledelse og saksbehandling. Jeg trakk et rimelig høyt nummer i praksistrekningen, og endte opp sammen ei annen ei i kullet, vi måtte flytte til en liten plass 1,5 t unna Molde som heter Tingvoll. Der skulle vi ha praksis på asylmottak. Vi var veldig spent og nervøse, full av forutinntatthet og nysgjerrighet møtte vi opp første dagen. Det ble overveldende, så mye informasjon, så mange koselige mennesker, så mange tragiske skjebner og så mye mer jeg ble nysgjerrig på. Første uken gikk fort avgårde, da det var mye å sette seg inn i, jeg var kjempe sliten etter endte dager, da inntrykkene var mange.
Den andre uken vi var på praksisplassen skulle asylmottaket på buss/handletur til Ålesund. Jeg og min kull-venninde fikk heldigvis være med. Med en gang vi begynte å kjøre var det en spesiell stemning i bussen, en afrikaner hadde med seg en cd med afrikansk/soul/kristen musikk som han fikk buss-sjåføren til å spille. Jeg satt på sete forran min kull-venninde, og snudde meg bak for å prate med henne, på skrå bak meg la jeg merke til at afrikaneren med cdèn så veldig på meg, og det var noe med blikket hans som bergtok meg, jeg ble "sugd" inn i blikket hans, og klarte ikke ta øynene fra han. Kjente jeg rødmet og til og med venninden min så at jeg ble helt satt ut. Hele veien fra Tingvoll til Ålesund ble blikk utveklset, og da vi kom frem til Ålesund var han og en kompis ikke sein med å komme mot oss. De spurte om vi kunne vise de frem i Ålesund, for de hadde aldri vært der! "Ja, ja, klart det" sa vi, på tross av at vi aldri hadde vært i Ålesund vi heller!!!!
Dagen fløy avgårde, vi russlet rundt i Ålesund, fullstendig oppslukt i hverandre - vi pratet, lo, shoppet, var alvorlig, spurte hverandre mange spørsmål - fikk rett og slett en fantastisk kontakt. Vi glemte nesten tid og sted, og var bare opptatt av hverandre - men bak i hodet hadde jeg hele tiden tanken på at dette var "ulovlig" - jeg var i praksis på asylmottaket der han var beboer, og det var ikke helt heldig at de som jobbet der - skulle ha noe "romantisk" på gang med en beboer! Men jeg klarte ikke unngå å prate med han, han bergtok meg rett og slett !! Når vi skulle kjøre tilbake satt han seg på plassen min, og spurte om vi kunne sitte sammen! 10000 sommerfugler i magen, og jeg ble glad og nervøs på samme gang! Vi pratet og pratet på veien tilbake, og i ett øyeblikk tok han hånda mi i si - jeg trodde jeg skule svime av!! Det kribblet i hele meg - men tok handa bort - livredd for at noen skulle se det, det var jo tross av alt ikke lov det her!! Men etterhvert klarte jeg ikke holde meg, jeg tok jakka mi over fangene våre, og lurte meg til å ta hånda hans under jakka..... han så meg i øynene, og da visste jeg, at dette mellom oss - det kunne vi ikke slippe.....
De neste dagene klarte jeg knapt å konsentrere meg om noe på praksisen, jeg bare så etter han hele tiden, og han så hele tiden etter meg.... Jeg var "innestengt" på kontoret, ,men klarte ofte å lure meg til pauser ute, bare for å se han og veklse noen ord. Vi måtte jo være forsiktige, men det var vanskelig!!! På kveldstid sendte vi meldinger til hverandre og ble enige om å prøve å møtes... Dette var en liten plass, og vanskelig å finne områder der ingen så oss.. eneste plassen vi kom på, var kirkegården!!!! - det ble utrolig nok vår "date - plass"! Det kribblet like mye hver gang vi møttes, og jeg kunne brukt flere sider på å forklare vårt første kyss - jeg lukker øynene å tar nesten til tårene av glede av å tenke på det enda :)
Etterhvert som tia gikk, måtte vi innrømme for hverandre at vi var forelsket - og praksisperioden var ved veis ende... Vi visste at vi kom nok til å se mye av hverandre i fremtiden, og at jeg nok kom til å være mye på Tingvoll, derfor bestemte jeg meg for å fortelle det til veilederen min og kontaktlæreren min, at vi var forelsket. Jeg var så ufattelig nervøs, jeg følte jeg faktisk risikerte utdannelsen min for kjærligheten, men hadde INGEN betenkeligheter med det i det hele tatt. Veiledern min sa - "jeg har jo sett på deg at du har blomstret i det siste - når du først skulle bli foreslket her - så var det rette mannen du forelsket deg i :) " Kontaktlæreren min sa: "Da har jeg bare en ting å si Hildegunn - GRATULERER - så flott at du har møtt kjærligheten" PHU...... jeg var veldig lettet, da skulle ikke DET stå i veien for kjærligheten vår.
Jeg tilbringte de fleste helgene sammen han, enten på Tingvoll hos han, eller han hos meg i Molde - men etterhvert også i Trondheim - hjem hos min familie. Jeg var så spent forran det første møte mellom han og mine foreldre og 4 "kritiske" brødre... Men det var unødvendig, han sklei rett inn i familien, og de tok i mot han med åpne armer, han hørte rett og slett til der hos oss :)
Da jeg var ferdig studert i Molde, flyttet jeg til Trondheim. Der hadde jeg kjøpt meg leilighet, og var så heldig at jeg hadde fått meg fast jobb. Han kom så ofte han kunne til Trondheim. (den gangen måtte han ha x-antall oppmøter på kurs etc for å få penger utbetalt, derfor måtte han være en del på Tingvoll). Men vi bodde mer eller mindre sammen, han var kortere og kortere tid på Tingvoll. Og vi ble så ufattelig glade i hverandre, vi hadde fantastiske måneder og etterhvert år sammen. ------ helt til bomben kom------ MAI 2006 - han fikk endelig avslag på asylsøknaden sin. Vi var ufattelig fortvilte.... Men det var ikke vanskelig å vite hva vi skulle gjøre - vi skulle selvfølgelig gifte oss, det hadde vi snakket om en stund for kjærligheten mellom oss - det var det ingenting å tvile på. Vi søkte IOM om hjemreise for han, det tok en stund før han fikk dato for reise, men med en gang den forelå, bestillte jeg meg reise på samme fly.
August 2006 reiste vi til Nigeria, mitt første møte med hans hjemland og familie var med skrekkblandet fryd - det er en historie i seg selv. Men kort fortalt - jeg fikk 1 mnd fantastisk opplevelse - familien hans tok i mot meg som om jeg var deres egen, og jeg hørte hjem der på samme måte som han i mon familie. Hans familie og venner stod veldig på for å lage et fantastisk bryllup for oss.
Og når søknaden om familiegjenforening var levert kjente jeg en veldig ro i kroppen. Jeg var den lykkligste jenta på denne jord. - helt til jeg måtte reise fra han. Jeg visste vi snart skulle sees igjen, men det var helt forferdelig å reise.
Kampen mot UDI begynnte - jeg mailet, ringte og var "på de" hele tiden.
8 mnd etterpå, mars 2007 kom avslaget om familiegjenforening, OG utvisningsvedtak på 5 år. Han hadde oppholdt seg for lenge i Norge etter avslag på asylsøknaden, og vi hadde stått frem og vært ærlig på at han hadde levert falsk ident ved asylsøknad. Vi skjønnte INGENTING, og var sikker på at dette var en spøk, men neida - det stod ved lag. Jeg hadde kjøpt brudekjole til "norskt bryllup" bestillt kirke og lokale mat var klart og det gjennstod kun å få hjem brudgommen.... og han kunne ikke få komme.........
Vi leverte selvfølgelig klage på vedtaket med en gang, samtidig som jeg planla en tur ned til han igjen.
Mai 2007 reiste jeg ned til Nigeria igjen - lykken og lettelsen var stor når vi møttes igjen. Ingenting hadde endret seg mellom oss, kjærligheten var større - og vi var klar for kamp. Fantastisk tur, jeg var "hjemme" i hans armer igjen :) Å reise fra han denne gangen var helt forferdelig, den uvissheten vi da følte unner jeg INGEN - hva ville skje med oss??? Jeg innvolverte advokat og gjorde alt jeg kunne med å skaffe bekreftelser og dokumentasjon på argumentasjonen hvorfor han skulle få komme hjem. Samtidig planla jeg ny tur - vi visste vi ikke kunne være for lenge fra hverandre - vi klarte ikke det. Desember 2007 reiste jeg ned - vi fikk være sammen på nyttåraften - håpet og troen var stor, på at det skulle ordne seg for oss igjen. Vi hadde mot og guts til å kjempe mot UDI, de skulle pinadø ikke ødelegge vårt forhold, og vår framtid. Vi hadde mange tanker om alternative måtrer å leve sammen, jeg søkte jobb i Nigeria, og ville leie ut leiligheten hjem i trondheim. Men foreldrene mina var syke, og ingen jobb i Nigeria var å få, så det var nok best for meg å reise hjem igjen. Vi kjente at dette skulle vi overleve - ingen skulle få ødelegge det vi hadde sammen.
Februar 2008 kom avslaget på klagen vår!! Jeg gikk inn i en depresjon, jeg ble sykmeldt fra jobb, orket ingenting. Det eneste som hjalp var min manns trøstende ord på telefon, han var klippen i mitt liv, det var han som berget meg fra å gå helt i kjelleren. Vi bestemte oss for å gjøre ALT vi kunne, jeg reiste meg og startet å kjempe igjen. Denne gangen kjempet vi mot UNE - fra å ringe UDI 1000 ganger, gikk jeg over å ringe UNE. Men nok et avslag kom!
Vi kunne søke igjen 2 år etter utvisningsvedtaket forelå, altså mars 2009. Nok en gang samlet jeg informasjon og dokumentasjon, og fikk hjelp fra en ny advokat (juss-buss). Oktober 2008 reiste jeg nok en gang til Nigeria - og nok en gang kjente jeg på lykken på å være sammen med min mann. Vi la fra oss all elendighet, og børe nøyt hverandre - vi knapt snakket om saken var, UDI eller UNE - vi var slitne, vi ville kjenne på forelskelsen og bare være :) Noe vi klarte denne gangen :) HERLIG :)
Mars 2009 leverte han inn søknad om opphevelse av innreiseforbudet, og familiegjenforening fra NIgeria. Nå var det bare å begynne å ringe igjen gitt!! Jeg var dritlei av UDI og "dumme" svar, jeg hadde hørt alle unnskyldninger, beklagelser og forklaringer de hadde på lager - jeg var rett og slett dritlei - men det hindret ikke meg til å drive "terror" ! I mens gjennomgikk jeg store forandringer på mange plan selv, jeg savnet mannen min helt enormt, men det tok 14 mnd før jeg kunne se han igjen.
Februar 2010 reiste jeg ned - og levde livet sammen han i Nigeria igjen.... Med fare for gjenntagelse - det er så riktig - OSS!! Vi nyter og bare er ektepar og er fantastisk lykkelige sammen. Det er bare så ufattelig trist at vi kun skal få oppleve den lykken så kort tid i gangen, og at noen skal bestemme at vi ikke kan ha den lykken for alltid.
April 2010 kom avslaget på opphevelsen av innreiseforbudet, og avslaget på familiegjenforening. Begrunnelse - argumentasjonen om at jeg har syke foreldre, jeg selv går gjennom flere alvorlige operasjoner, jeg får ikke jobb i Nigeria, jeg MÅ ha jobb her for å ha nok inntekt til å få han hjem senere, jeg MÅ sitte med leiligheten for å få innvilget fam. gjenforening senere... ALT dette er ikke "NOK" til å heve 5 års utvisning - når de ser det i sammenheng med "forbrytelsen"! Vi er jo fullstendig klare på at han har brutt loven, men at han skal få strengere straff enn narkoforbrytelser, og volteksmenn osv osv er heeelt sinnsykt, Han hare en kone som elsker han her, vi har ALT lagt til rette, han har til og med en jobb ventende på seg her. Det føles så ufattelig urettferdig.
Vi leverte selvfølgelig klage med en gang. Og enda i - i skrivende stund (mai 2011) har vi fått svar. Mars 2012 har det gått 5 år fra vi fikk utvisningsvedtak, 5 1/2 år siden vi giftet oss, og med saksbehandlingstid etter levert søknad i mars 2012 - risikerer vi at han er 7 år ute fra landet, 7 år vekk fra alle som elsker han her, vekk fra LIVET VÅRT SAMMEN!
November 2010 reiste vi på "ferie" sammen. Vi møttes i Ghana - og reiste til Togo og Benin. En ufattelig, uforglemmelig tur. Bare jeg og han sammen igjen, opplevde land sammen, opplevde alt et ektepar skal gjøre på ferie. Den turen kan ikke forklares med ord, jeg ble forelsket igjen og igjen i mannen min, jeg ELSKER mannen min. Han er ubeskrivelig fantastisk - og etter vår ferietur sammen vet jeg at vi klarer alt, og at alt det forferdelige vanskelige vi har opplevd har vi tross alt hverandre - og kjærligheten. Vi kommer til å kjempe til vi ikke lenger har puls....
Jeg er sliten, og oppgitt og forferdelig lei meg. Jeg orker ikke bruke energi lengre på å kjempe, jeg vet at det går vår vei, jeg har resignert og venter nå bare på at tiden skal gå. Det er som det er, UDI har fratatt meg alle krefter. Det er kun mannen min som kan gi meg energi til å fortsette å gå på jobb, møte venner, ha et sosialt liv med hobbyene og fritiden jeg elsker. Men jeg klarer ikke å bruke energi på å kjempe mot UDI lengre, jeg er "mettet" - de tar livet av OSS - jeg blir kvalm bare jeg tenker på å ringe de, maile de osv osv.....
MEN jeg er samtidig opp i alt LYKKELIG, lykkelig for at jeg har giftet meg med verdens beste mann. Lykkelig for at jeg utdannet meg i Molde, lykkelig for at jeg trakk høyt nummer og havnet på Tingvoll. LYKKELIG for at jeg møtte mannen i mitt liv. Har jeg visst hva jeg vet i dag - har jeg alikevell gjort alt igjen. FOR STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.
Hei,
