Våren 2010 ble jeg kjent med asylsøkeren Asef. Selv om jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle involvere meg med en asylsøker, var det en beryktet liten mytisk figur med pil og bue som susa rundt ørene på oss. Ting skjedde, men jeg sa høyt og tydelig at vi skulle ta det litt med ro fram til han fikk opphold. Noe jeg tok som en selvfølge!
Han hadde mistet familien sin, faren forsvant etter noen problemer i Afghanistan og jeg kunne aldri tenke meg at UDI ville sende en gutt på 19 år til Kabul, uten familie, uten utdanning.
Plutselig kom første avslag. Han kunne ikke bevise at han var i fare i hjemlandet, så UDI så på frykten hans som ”ubegrunnet”. Han hadde kommet seg alene i Norge, da skulle det ikke være noe problem for han å greie seg alene i Kabul, med tanke på hvor ”ressurssterk han må være for å reise alene helt til Norge”.
Advokaten hans skrev i klagen av ”hvis det er tvil om at han er i reell fare, bør denne tvilen komme han til gode”. Men..
Det ble selvfølgelig tungt. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville gi han opp, du vet det når du møter den rette!
Vi tenkte vi kunne gifte oss, i det minste få en ekstra mulighet til å få han tilbake om han skulle bli sendt ut. Men han har ikke papirer. Han brukte mye tid og penger på å skaffe nødvendige papirer fra den afghanske ambassaden, men de papirene ble underkjent av norske myndigheter (noe jeg tar som et realt spark på leggen til andre lands ambassadører i Norge, bare så det er sagt).
UDI brukte som et argument i avslaget at han ”ikke har vist noen interesse av å prøve å skaffe papirer for å bekrefte sin identitet”. Virkelig? Skal man kreve det av en 19, da 17, år gammel gutt som kommer alene til et helt nytt land, uten å kjenne til språket, lover eller regler? Han kunne ikke engelsk heller, det jobber han med å lære seg nå. Var det noen som fortalte han at han burde prøve å skaffe papirer?
Asef hadde jobbet hardt fra dag 1, for å vise at han ville lære språket raskt, han ville følge reglene, han ville være en god borger, alt i håp om at UDI ville se og berømme innsatsen hans. Alt ble ødelagt ved hjelp av et papir med store ord og fremmede uttrykk.
Han vet at han møter en mørk, mørk framtid i Afghanistan. Uten familie, uten utdanning, uten sted å bo, uten jobb. Han blir sendt til et liv på gata i Kabul, og det er han klar over.
Jeg har familie, venner, nettverk, studerer, jeg kommer til å greie meg. Kjærlighetssorg, ja, men grunnlag for overlevelse. For hans del, derimot, blodet mitt fryser til is når jeg tenker på det..
Han hadde fått opphold i Italia. Det visste han ikke før han fikk avslag på asylsøknaden sin her. Hadde han visst det, hadde han blitt i Italia, selvfølgelig. Men UDI bruker det som et argument mot han, at han ikke er ærlig. Nå sier advokaten hans at han ikke blir sendt tilbake til Italia uansett. Det er forvirrende.
For vår del er det så ubegripelig vondt at det skal sitte en person på et kontor i UDI/ UNE og bestemme at vår familie ikke er verdt å beskytte. At vi ikke skal få leve sammen. At han skal, igjen, bli fratatt familien sin. Disse menneskene, som aldri kommer til å se oss i øynene, skal sitte trygt bak kontorpulten sin og varsle en 19 år gammel gutt om at han må reise til Kabul, som UDI vurderer som ”en nøytral, krigsfri sone”. Disse menneskene skal bedømme hvorvidt vi skal få leve sammen eller ikke. På hvilket grunnlag?
Jeg kjemper ikke bare for å kunne beholde mannen jeg elsker. Jeg kjemper for at han skal slippe å måtte reise fra alt, igjen. For at han skal få slippe å forlate enda en familie. For at han skal slippe å igjen bli røsket opp med den tynne rota han har.
På begynnelsen av desember flyttet han inn til meg. Hver dag skal nytes, vi vet ikke hvor mange vi får. Jeg måtte finne en ny leilighet, fant verdens mest fantastiske husvert som lar oss bo her på halv husleie. Vi lever kun på min inntekt, Asef har jo ikke rett til noe som helst nå.
Vi har heldigvis fantastiske venner og familie som stiller opp for oss, hvis ikke hadde det ikke gått. Asef har en norsk mamma som stiller opp 200 % for oss, uten henne hadde vi begge tørna for lengst.
Vi må kjempe hver eneste dag.
Han vil gå på skole, det var en kamp mot kommunen. Lege m.m. er omtrent umulig. Arbeidstillatelse får han ikke, selv om han vil jobbe, betale skatt. Å jobbe svart er ikke noe alternativ!
Vi venter på det andre avslaget, som vi vet kommer. Vi prøvde å sende saken til NOAS, men de hadde ikke mulighet til å ta den, de sa vi måtte stålsette oss på et nytt avslag. ”UDI tar ikke hensyn til familierelasjoner, de skal kun vurdere om det er trygt for han å reise tilbake”.
Marerittene han har om natta forteller klart og tydelig hvor redd han er.
Det å skulle åpne postkassa krever mer styrke enn jeg har. Denne ventinga er den som tar knekken på psyken. For hver en dag det ikke ligger et brev i postkassa, er vi glade for at vi får èn dag til. Men, kommer brevet i morgen? Om en uke? Hvor lang tid får vi? Når brevet kommer, hvor lang tid får vi da? Hva kan vi gjøre? Finnes det andre alternativer enn å sette han på et fly til Kabul?
Vi føler oss ikke som mennesker. Vi føler oss som en ubetydelig papirhaug som folk bare lemper på, uten å ta noe ansvar. Vi føler oss umyndiggjort. Vi føler oss verdiløse.
http://tosomhet.blogg.no
Adjø!
-
Da sitter jeg snart på toget med min kjære.
Helt ubeskrivelig!!!!! ENDELIG etter 8 år sammen skal vi for første gang
reise sammen med fly.
(Fra Oslo..)
Og ...
for 9 år siden
Gripende historie, jeg mister helt munn og mæle, hva kan man si..... Jeg ønsker dere iallefall masse lykke til, og håper og tror det vil rette seg til slutt... Men... dette landet, jeg blir så satt ut!! Jeg leser at han kom som 17 åring, kan ikke forstå annet enn at de virkelig har feilkjørt han, mindreårig som han var !!!!! Fy for en skam !!!!
SvarSlett