Dører som åpnes

Da Audun Lysbakken ble født i 1977, var det 18 ukers betalt foreldrepermisjon. Mye har endret seg siden den gang.

JEG TROR mange kvinner har en egen glede av å åpne dører for litt stressede småbarnsfedre med vogn og handleposer.

Smilene betyr to ting, har jeg tenkt. Litt overbærenhet, fordi vi kanskje fortsatt er litt klossete etter tusenvis av år med andre oppgaver. Og litt anerkjennelse, fordi den trillende norske pappa er et synlig bevis på hvor fort kjønnsrollene endrer seg i landet vårt.

Les hele Barneministerens innlegg om pappapermisjon


Dette var mitt svar til dette:

Det er kjempeflott at fedre har fått større mulighet til å bli kjent med barna sine. At de får knytte sterke bånd til barna sine. Men skal dette bare gjelde norske menn? Hva med de barna som har en forelder som ikke er norsk? Hva med de barna som har en utvist forelder i 2 - 5 år? Pluss 14 måneders saksbehandlingstid? Hva med disse barna, hvordan skal disse barna knytte sterke bånd til sine foreldre?
Hvorfor neglisjeres Barnekonvensjonen i utvisningssaker? Hvorfor er innvandringspolitiske hensyn sterkere enn barnas rettigheter og menneskerettighetene? Hvorfor brukes utvisning som eneste reaksjon? Det er som å bruke meisel på litt tannstein, sa Michael Tetzchner så fint i en debatt nylig. Kanskje det er dette du bør skrive om neste gang, Lysbakken. Hva med våre barn? Bloggen Kampen mot UDI