Barns rettigheter i utvisningssaker

Her er en uttalelse fra Barneombudet om barns rettigheter i utvisningssaker.
Barneombudet får jevnlig henvendelser om barns rettigheter i utvisningssaker. Nedenfor følger en uttalelse om barns rettigheter i disse sakene. Uttalelsen omhandler barnets beste, barnets rett til å bli hørt og barnets rett til familieliv, og kan være relevant også i andre typer saker.

Barnekonvensjonen er gjennom inkorporeringen i menneskerettighetsloven blitt en del av norsk rett, og ved en eventuell motstrid vil konvensjonens bestemmelser gå foran annen norsk lovgivning. Barnekonvensjonen har flere bestemmelser som er av betydning for barn som har en forelder som kan bli utvist, hvorav bl.a. prinsippene om barnets beste og barnets rett til å bli hørt er sentrale.

Barnets beste
Det følger av Barnekonvensjonen artikkel 3 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som vedrører barn. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er bl.a. en anerkjennelse av at barn er sårbare individer som trenger særlig ivaretakelse.
Når det gjelder utvisningssaker, vil barnets beste være relevant i forhold til bl.a. om en forelder skal utvises, utvisningens varighet og hvordan en eventuell uttransportering gjennomføres.
Som det fremgår av artikkel 3 er barnets beste et meget sentralt hensyn som det skal legges stor vekt på i avgjørelser om barn. Samtidig åpner bestemmelsen for at det i visse tilfeller kan legges større vekt på andre hensyn. Barneombudet vil imidlertid understreke at det skal sterke grunner til for at barnets beste kan settes til side. Hovedregelen må være at barnets beste skal være førende for resultatet, og så må unntaket særlig begrunnes.
Det må uansett alltid avklares hva som er barnets beste, og det må synliggjøres hvilke hensyn som eventuelt vektlegges mer og hvorfor disse hensynene skal gå foran barnets beste. Når det skal kart-legges hva som er barnets beste i en konkret situasjon, må det innhentes informasjon fra relevante kilder. Viktige informanter vil være barnet selv, foreldre eller andre nærstående og fagfolk med nødvendig kompetanse til å uttale seg i den konkrete saken.

Barns rett til å bli hørt
For å kartlegge hva som er barnets beste, er det som nevnt viktig å lytte til barnet. Barnet har imidlertid også en selvstendig rett til å bli hørt. Det følger av Barnekonvensjonens artikkel 12. Bestemmelsen sier at barn som er i stand til å danne seg synspunkter har rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som berører barnet. Retten til å bli hørt gjelder dermed også i avgjørelser foretatt av utlendingsmyndighetene. Videre skal barnets syns-punkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Barns rett til å si sin mening innebærer at det må legges til rette for at barnet kan få sagt sin mening i trygge omgivelser og med en følelse av å bli møtt med redelighet og respekt. Det følger av artikkel 12 at barnet særlig skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Det betyr at forvaltningen, i dette tilfellet utlendingsmyndighetene, har et særlig ansvar for å lage prosedyrer som legger til rette for at barnet blir hørt.

Barn har også rett til å ikke uttale seg dersom de ikke ønsker det. Det er altså slik at barnet skal gis en mulighet men ikke være pliktig til å uttale seg. Retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet barnet har, og det vil i utlendingssaker være utlendingsmyndighetenes ansvar å sikre at barnet er blitt hørt.
Når barnets mening er kommet til uttrykk, blir det et spørsmål om hvilken vekt barnets synspunkter skal få. Det følger av Barnekonvensjonens artikkel 12 at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet og i takt med barnets utvikling. Det vil si at jo eldre og modnere barnet er, jo større vekt skal det legges på det barnet mener.

Barns rett til familieliv
Barn har rett til familieliv. Det følger av Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 at inngripen i retten til familieliv kun kan skje dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt, deriblant må tiltaket være nødvendig i et demokratisk samfunn. Barns rett til familieliv følger også av Barnekonvensjonens artikkel 16.
Det fremgår videre av Barnekonvensjonens artikkel 9 at barn har rett til kontakt og samvær med sine foreldre. Når en forelder utvises fra landet, vil det av ulike grunner ofte være vanskelig, eller umulig, for barnet å flytte med. Utvisningen vil i disse tilfellene i realiteten innebære en krenkelse av barnets rett til samvær med forelderen. Selv om Barnekonvensjonens artikkel 9 ikke inneholder et forbud mot utvisning, må også barnets rett til å ha kontakt og samvær med forelderen, samt barnets beste, være sentralt i vurderingen av om en forelder skal utvises.
FNs komité for barns rettigheter har i sine avsluttende merknader i 2005 til Norges tredje rapport til FN om oppfølging av Barnekonvensjonen, gitt en sterk oppfordring til Norge om å i større grad ta hensyn til barnets beste i utvisningssaker.

I merknad nummer 22 står det: "Komiteen ber parten innstendig om å sikre at barnets beste er et hovedanliggende når det skal fattes vedtak om utvisning av barnets foreldre."

Fra Barneombudet