onsdag 16. februar 2011

Heidis historie/Pappa kan ikke være hos oss

Jeg og min samboer møtte hverandre første gang siste året på ungdomskolen. I 1997. Da begynte han i samme klasse som meg. Han kom som flyktning fra et Balkanland det var krig i på den tiden. Han og familien fikk oppholdstillatelse. Jeg var nysgjerrig på denne mystiske personen fra et fremmed land. Et land jeg bare hadde hørt om på nyhetene. Om krigen og elendigheten alle menneskene opplevde da.
Han ringte meg en dag, og spurte på norsk så godt han kunne om jeg ville bli med på kino. Jeg husker jeg sa at jeg hadde andre planer. Jeg torde ikke møte han den gangen. Jeg forstod jo ikke helt hva han sa og mange hadde så mye å si om utlendinger. Vi var bare 16 år og han var den eneste utlendingen på skolen på den tiden. Så jeg var vel for feig og redd for hva vennene mine kom til å si. Men jeg tenkte mye på han, og var hemmelig forelsket i han. Det fant jeg ut at han var i meg også etter som tiden gikk. Men ingenting skjedde på den tiden.

Etter ungdomskolen skiltes våre veier og jeg så han ikke på mange år. Men jeg tenkte på han - ofte. Lurte på hvordan han hadde det og hvor han var.

Møtes igjen 11 år etter
Jeg fikk min første sønn når jeg var bare 18 år gammel, og har hatt noen forhold etter det. På høsten 2009 var jeg ute på byen med noen venner, singel. Det var da jeg så han igjen. Høy og mørk, like kjekk som jeg husket han, kanskje enda kjekkere. Det hadde jo gått 11 år siden vi gikk ut av ungdomskolen.
Jeg kikket på han og sa navnet hans, han kikket på meg og sa navnet mitt, og vi kom i prat igjen. Han var så voksen, men like mystisk. Denne gangen var det mer spennende og jeg ble kjempenysgjerrig på han. Vi havnet på samme nachspiel og pratet hele natten. Dagen etter møtte jeg han tilfeldigvis på butikken. Det viste seg at han bodde i naboblokka mi! Tenk å ikke sett hverandre på 11 år og så bodde han like ved meg!
Vi pratet sammen hver dag. Alt klaffet fra første stund. Vi kunne prate om alt og han var så åpen. Han hadde en datter fra et tidligere forhold og jeg fikk vite at han hadde sittet i fengsel. Han var åpen om det og forklarte hvorfor. Men det var et tilbakelagt kapittel og en tabbe han hadde gjort for mange år siden. Han hadde sonet sin dom og hadde lært så mye av det. Vi endte med å bli hodestups forelsket i hverandre. Alt var så perfekt. Han var så god!

Sjokket
Så skjedde det som skulle bli en kamp for forholdet og livet vårt sammen. En måned etter vi ble offisielt sammen. Han hadde fått telefon fra politiet. Og måtte fortelle meg om det. Jeg husker jeg fikk sjokk og trodde ikke på han med en gang. Siden han hadde sonet i Norge, hadde han blitt utvist fra landet. Det var vanlig prosedyre i straffesaker for utlendinger som soner i landet. Hadde han hatt norsk statsborgerskap, hadde ikke dette skjedd. Men det var aldri noe han hadde tenkt på å skaffe seg. Han var ung når dette skjedde, og visste ikke bedre. Vi gråt masse sammen, og jeg ble desperat etter å finne en løsning. Dette som han hadde gjort var mange år siden og han hadde jo sonet straffen sin. Så urettferdig tenkte jeg. Han hadde jo til og med barn i Norge.

Vanskelig prosess
Da startet en prosess med advokater og søknader til UDi om å få omgjort dette så han kunne bli i landet. Han hadde vært her i 13 år og hadde familien og vennene her. Der han kom fra hadde han jo ingenting. Men UDi ville ikke endre på vedtaket, og sto på sitt. Dette var så fryktelig vondt og hver dag var stress og han var redd for å bli sendt av gårde. Vi prøvde å leve normalt sammen mens vi ventet på nok et svar fra UDi om å gjøre om dette. Han var jo norsk. Og hadde fått et forhold til min sønn også. Det var ikke lenger bare han det gjaldt.
Hans familie, datter, min sønn, meg, venner. Alt. Han hadde skolegang her og muligheter for jobb, hvis han bare fikk lov å bli.

Men mens vi ventet, hadde han ikke rettigheter på noen ting. Han var ingenting her lenger. Det var vondt å se hvordan dette påvirket han og hvor redd han var til tider, men han var utrolig sterk på samme tid. Mange ganger var det han som måtte trøste meg. Han var så fantastisk med barna og alle rundt seg. Han var godt likt av alle. At han ikke skulle få lov til å være her med oss lenger, var helt utenkelig. Han hadde bodd her i så mange år, og pratet flytende norsk og kjente byen og landet mer en meg mange ganger. Han er veldig smart og kan mye om masse. Jeg var så lykkelig med han, vi prøvde å leve normalt og fant på ting normale familier gjør med barna sine. Men vi kunne ikke dra på ferie eller langt unna. Politiet måtte vite hvor han oppholdt seg.
Han gjorde ingenting for å gjemme seg, alt han gjorde var å vente. Noen ganger glemte jeg bort alvoret i dette og trodde vi hadde det som alle andre. Det var så deilig. Vi var så lykkelige sammen. Endelig hadde jeg funnet min sjelevenn og den jeg visste jeg ville leve resten av mitt liv sammen. Jeg kunne ikke miste han en gang til. Jeg lot han jo gå for 12 år siden.

Gravid
I fjor sommer fant jeg ut at jeg hadde blitt gravid! Da ble vi redde. Hvordan skulle dette gå da? Vi elsket jo hverandre så høyt, og jeg visste hvis jeg skulle ha flere barn, så skulle det være med han. Min store kjærlighet. Men hvis han blir kastet ut, hva skjer da? Da har han 2 barn i Norge, han ikke får se på 2 år. Det var 2 år han skulle bli utvist fra Norge.
Vi tenkte og tenkte på dette. Men jeg kom frem til at jeg klarer ikke ta barnet bort pga at et menneske i UDi bestemmer at han ikke får være her. Nei, jeg elsket allerede den lille klumpen i magen. Det var jo en del av oss begge. Vi skulle klare dette på en eller annen måte. Det måtte gå. Hadde jeg tatt det bort hadde jeg angret resten av livet mitt. Tanken på å ta bort barnet til mannen jeg elsker så høyt var umulig.

Han var så fantastisk den første tiden, de første mnd. Han handlet, masserte meg, holdt ut humørsvingningene og var helt fantastisk! Vi hadde det så bra sammen. Kjærligheten vår var så sterk at vi klarte å fokusere på fremtiden en liten stund. Hvordan vi skulle ha det sammen og hvor vi skulle bo osv. Selv om han innerst inne visste at det ikke kom til å skje med det første. Han var sterk for meg.
Vi hadde fått time til ultralyd i november og gledet oss kjempe masse. Tidlig i november var vi hos jordmor for første gang. Han ville være med og involverte seg skikkelig i svangerskapet. Tok på den lille magen hele tiden og viste meg så mye omsorg. De andre barna gledet seg til å bli storesøsken.

Ble hentet av politiet
Dagen etter vi hadde vært hos jordmor, sto plutselig politiet på døra. Tidlig på morgenen. De kom for å hente mannen min. Vi kunne ikke gjøre noen ting. Han ble kjørt til politihuset og satt rett på glattcelle i 2 dager. Det var de verste 2 dagene i mitt liv. Jeg fikk snakke med han 5 min. Vi skulle på ultralyd sammen fredagen etter, og politiet sa de kunne kjøre han opp dit så han fikk være med. Det skjedde aldri og han ble kjørt til utlendingsinternatet Trandum på Gardermoen samme dag. Der skulle han sitte mens han ventet på papirene skulle komme, og de kunne sette han på flyet til landet han ikke kjente lenger.
Under ultralyden var jeg hysterisk. Jeg visste at han var på vei bort fra meg. Det var så vondt! Jeg gråt i flere dager uten stopp. Klarte ikke stoppe. Denne smerten overskygget alt jeg har opplevd i mitt liv. De hadde tatt mannen min fra meg, pappaen til barnet mitt. Hvordan kunne de gjøre det nå?

Jeg fikk besøkt han 2 ganger mens han satt på Trandum, og han fikk ringe meg 5 minutter hver dag. Det var ikke lenge og jeg gråt jo for det meste. Han hadde det veldig hardt nå, så jeg prøvde å ta meg sammen for han sin skyld. Men jeg var helt ødelagt innvendig. Han ble sittende på Trandum i 14 dager. Dagen før han skulle bli sendt ut, ringte han meg og sa ifra hva som kom til å skje. Dagen etter kl 06.00 på morgenen gikk flyet hans. Jeg var så redd, og han var redd. Hvordan skulle det gå med han der nede? Når ser jeg han igjen?

Alt var så uvirkelig. Den dagen kjente jeg liv i magen for første gang. Tenkte at den lille gir meg tegn om å være sterk, for det hadde den blitt.

Deprimert og lei seg
Jeg måtte fokusere på graviditeten og passe på å ikke stresse så mye. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg ble jo deprimert og var lei meg hele tiden. Jeg brukte tiden på å skrive til UDi og UNE om å omgjøre vedtaket til min kjære. At vi trengte han her hjemme, og at jeg var gravid. Men de brydde seg ikke. Det hadde jo skjedd etter han hadde fått det første vedtaket om utvisning. Så da betydde ikke dette barnet noen ting. Hvordan kan de si noe sånt? Et uskyldig menneskeliv mister sjansen for å bli kjent med pappaen sin. Og datteren hans sitter igjen i Norge uten pappa. Hun hadde ikke engang fått sagt ha det til han. De rev han bare bort fra oss. Hjemme sitter det 2 barn som savner pappaen sin veldig. Hans datter og min sønn. Hans bror og barna til broren, faren, vennene, min familie. Alle savner han. Men det betyr ingenting. Regler er regler og det finnes ikke noe å gjøre.
I mellomtiden har magen min vokst og babyen sparker masse. Det er godt å vite at barnet er friskt og har det bra inni magen min, tross alt jeg har vært imellom. Jeg har hatt blødninger, men ingenting er galt heldigvis. Så mye stress er ikke bra for barnet i magen, men prøver viser at alt er bra. Det betrygger meg veldig. Men jeg er redd. Jeg er redd hver dag. Redd for at nå nærmer fødselen seg, og jeg er alene.

Må vente i minst 2 år
Jeg venter fremdeles på nytt svar fra UDi og UNE og har et lite håp om de skal gjøre om vedtaket og lar han komme hjem til oss. Men advokater og alle sier vi må bare vente de 2 årene. Eneste mulighet for at vi kan være sammen, er å gå til rettssak mot UDi, men den taper man som regel. Når man skal ha inn en som er utvist når det har gått 2 år, må jeg tjene over 225.000 kroner per år, og skal helst ha gjort det over en to års periode, for at de skal godta familiegjenforening søknaden. Jeg som da blir alene med 2 barn og lurer veldig på hvordan jeg skal klare å få til dette. Det går ikke. Man er jo hjemme det første året med barnet.

Sender ham penger
Han har ikke mulighet for å komme på besøk, og det er begrenset hva en alenemor har råd til, når det gjelder å reise. Jeg kan ikke reise å besøke han før fødselen heller. Jeg kan ikke fly så sent i svangerskapet. Etter fødsel blir det også mye vanskeligere. Et lite barn og oppgaver hjemme. Uten pappa. Jeg gruer meg så til det. Men elsker barnet så høyt, og gleder meg til å bli mamma igjen, men jeg gruer meg til å være alene. Og tenker på hvor vanskelig det kommer til å bli for han som er langt unna, og ikke får være med barna sine i det hele tatt. Vi har ikke sett hverandre på snart 3 mnd, og det er helt forferdelig. Datteren har ikke sett pappa siden han ble hentet her en tidlig november morgen.
Vi ser hverandre heldigvis på msn hver dag og kan prate sammen. Han bor sammen med en annen og har heldigvis tak over hodet. Vi her hjemme sender han penger. For det er ikke mulig å få jobb der nede heller. Det er en vanskelig situasjon, men vi gjør det beste ut av det. Det verste er at barna lider pga dette. Det blir så feil. Han går glipp av så mye som han aldri får tatt igjen med sine barn.
Det finnes mange i denne situasjonen i Norge, og jeg håper på at regelverket endres. For barna fortjener en far. En far i livene deres som elsker dem og alltid stiller opp for dem. De mister så mye de aldri får igjen.

Hva vil fremtiden bringe oss?
Jeg har termin i april, og har handlet inn babyting og fikser så godt jeg kan alene, men det er så hardt uten han jeg elsker ved min side. Han er et fantastisk menneske og en fantastisk pappa. Og barna våre fortjener å ha han i livene sine. Jeg håper han kan komme tilbake før fødselen, men det ser veldig grått ut. Det er en person som har bestemt det, og det er så urettferdig.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for oss eller hvordan dette blir, men en ting er sikkert. Jeg elsker mine barn og jeg elsker mannen min og kommer aldri til å gi opp kampen for at hele familien kan være samlet igjen.

7 kommentarer:

  1. skrive kjærlighet bok om det...

    SvarSlett
  2. uff får helt klump i halsen.l måten de håndterer ting på er forkastelig. kjenner meg så igjen i historien din... :( håper det ordner seg for deg. klem

    SvarSlett
  3. Uff.. Ble skikkelig lei meg !Er i nesten samme situasjon.. Mannen min er Libysk statsborger, og som alle vet er det jo krig der.. Vi får ikke startet å søke om familiegjenforening og ikke søkt om visum... :( Jeg har termin i høst.. Håper vi møtes før den tid :( Lykke til !

    SvarSlett
  4. Jeg bare gråter ....føler så inderlig med dere.
    Er i lignende situasjon selv,men han har varig utvisning

    SvarSlett
  5. ønsker deg masse lykke til og forsetter du og kjempe skal du see allt vil gå dere bra.
    etter jeg leste dette innlegget brøt jeg samen i grått det er hellt jævlig.
    du er uten din kjære og barna er uten sin pappa
    stå på dette skal dere klare

    god varm klem til deg og lykke til med kjærlighets barnet :))

    SvarSlett
  6. Heisann! Følte for å skrive litt under historien min. Kom plutselig over den igjen, og så de fine kommentarene dere har skrevet. Tusen takk for fine ord og støtte! <3

    Nå har det snart gått 2 år siden min kjære ble hentet av politiet og sendt ut av landet. Nå kan han snart komme tilbake til oss :-))
    Han kan reise visumfritt til Norge, men vi må vente på familiegjenforening-søknaden som alle andre. Håper de rekker å behandle den mens han er her de 3 månedene han har lov til å være her. Og da håper vi virkelig de tar hensyn til hans oppholdstid her fra før. 15 år! Og hans tilknytning til landet. Så prøver å være positive. Men man vet jo aldri med udi..

    Jeg fødte en nydelig jente i mai-11. Det var hardt uten pappan hennes til stede, men hadde mye støtte i min mamma :) Jeg hadde med laptop og logget meg rett på msn med en gang og sendte bilder. Vi dro ned å besøkte han 8 uker etter fødselen. Da hadde vi ikke sett hverandre på 8 måneder! Den følelsen når vi møttes igjen, er ubeskrivelig. Men dere som har opplevd det samme, vet veldig godt hva jeg mener!! :-)
    Det var noen fantastiske uker og selvfølgelig veldig hardt å reise igjen! Sønnen min ble selvsagt med. Vi dro tilbake igjen etter noen måneder, på høsten, og igjen i jula. Og tilbragte hele denne sommeren sammen. 9 uker <3 Vi har kontakt gjennom hele døgnet på msn, det har vi hatt siden han dro. Så har støtte i hverandre hele tiden. Han har ikke skapt seg noe nettverk der nede, for det er oss hjemme som betyr noe, og sånn har vi trygghet og viser hverandre at det er kun oss som betyr noe. Kjærligheten er fortsatt sterk og har kommet hverandre enda nærmere. Selv om vi har mistet mye tid sammen. Det har vært mange opp og nedturer, for han spesielt. Den psykiske påkjenningen av å være borte fra familien, er selvsagt utrolig vond! Men vi har hverandre og støtter hverandre hele tiden.

    Nå kan vi endelig begynne å se fremover til han kommer hjem, og teller dager :) Han er bekymret for søknaden og udi. Og får ikke ro før vi får svar. Og forhåpentligvis spiller hensynet til hans oppholdstid i Norge og at han har hele familien sin her, en stor rolle. Han snakker og skriver flytende norsk, og kan lett få seg en jobb og fullføre utdanningen sin.

    Ville bare oppdatere litt om historien vår, siden den ligger her inne, og kanskje noen leser den enda.

    Vil takke denne bloggen, fb siden og grenseløs kjærlighet for utrolig mye kunnskap og støtte!!

    Dere har hjulpet meg igjennom mye i denne tiden <3

    Heidi

    SvarSlett
  7. Jeg er veldig glad for å dele min erfaring her, jeg heter Brenda og jeg var lykkelig gift. Ikke før mannen min sa at jeg jukset med ham, da ble vi begge små irriterende par, han kunne ikke tro, og han stolte heller ikke på ordene mine, så vi søkte om skilsmisse, senere ble vi separerte og svor å aldri gjøre opp. Jeg prøvde å gå videre, men jeg kunne ikke bli uten ham, så jeg begynte å søke etter mannen min, så ble jeg henvist til Dr.IZOYA. En flott mann jeg kom over, han kastet en kjærlighetsfortroll og fikk mannen min tilbake innen 24 timer. med dette er jeg her for å dele kontakten til Dr. IZOYA, nå ham via drizayaomosolution@gmail.com. Han er faktisk mektig og spesialiserer seg i følgende saker ...
    (1) Elsker trollformer av alle slag. (2) Slutt skilsmisse. (3) Slutt barrenness. (4) Trenger åndelig hjelp.

    SvarSlett

Setter stor pris på om du legger igjen en kommentar!
Ufine kommentarer vil bli slettet.