Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

I gamle dager var det slik - også i Norge, at man ikke fritt selv kunne velge hvem man ville gifte seg og få barn med. Hensyn til familie, eiendom, sosial status osv. førte til at mange ekteskap ble inngått av andre grunner enn kjærlighet.

I dag skal det være et fritt valg for alle selv å bestemme hvem man vil dele livet sitt med. Det finnes offisielt heller ingen sanksjoner som gjør at hvis du velger feil så skal du straffes for dette. Velferdssamfunnets støtteordninger skal da ivareta oss hvis vi trenger det. Og loven er lik for alle. (?)

Våre lovgivende myndigheter har sågar vedtatt en egen lov som forbyr foreldre å bestemme hvem barna deres skal gifte seg med, retten til å bestemme over eget liv står høyt i Norge. Her kreves respekt for den enkeltes rett til å gjøre egne valg! Tvang er noe som kun kan brukes for å sikre liv og helse.

Hver dag møtes mennesker og blir glade i hverandre, de ønsker å leve livet sammen. Følelser styres ikke av fornuft, de spør ikke etter hudfarge eller fødested. De bare kommer! ”Ulovlig kjærlighet” er et begrep jeg velger å tro er gravlagt for lenge siden - i vårt samfunn.

Barn kan fortsatt ikke velge sine foreldre, men alle barn er lovlige barn. Barneloven understreker barnas mange rettigheter. Foreldre har et ansvar for å ta godt vare på barnet sitt (§30 i barneloven.) Barnet har også en rett til samvær med begge sine foreldrene!

Blir man aleine med ansvaret for barn har man noen ekstra økonomiske rettigheter. Rett til overgangsstønad, dobbel barnetrygd, bidrag(forskudd), kontantstøtte, og hjelp til jobb og utdanning. Barnet skal fortsatt ha mulighet for et fullverdig og godt liv, på lik linje med andre barn i Norge. En forutsetning for å ha disse rettighetene er at man har riktig ”sivilstatus”. Problemet oppstår når staten foretar en ”tvangsskilsmisse”, slik mange dessverre har opplevd.

Da mister man retten til ulike stønader fra NAV, man mister muligheten for å gi barnet det barnet etter loven har krav på, en mamma og en pappa som er tilstede for ungen sin. Man mister også en økonomisk støtte til å klare å opprettholde en forsvarlig økonomi for seg selv og barnet. Man stiller overfor et valg mellom pest og kolera.

Det er opplest og vedtatt at det skal være trygt og godt for et barn å bo i Norge. Noen ganger blir det så alt for tydelig hvor langt det er mellom liv og lære.

Det dukker opp en litt ekkel tanke: Er vi i ferd med å sortere barn når det gjelder behov og egenverdi? Er det slik at noen barn fortjener å ha to foreldre, andre gjør det ikke? Er vi i ferd med å gjøre noen barn mindre verdifulle enn andre barn. Skal vi akseptere at samfunnets goder (herunder lover) gjelder for noe barn, men ikke for andre barn – for dem er det ikke så nøye med?

Ettertiden vil fordømme oss – slik vi i dag fordømmer det som skjedde med ”tyskerungene”, taterne, barnehjemsbarna, og flere andre grupper.

Har vi ikke lært noe av vår historie?

Det kan synes som om Statens parole er:
Mot tvangsekteskap - for tvangsskilsmisse!

Jeg hevder fortsatt: Norge er et godt land å være barn i – for noen barn.



Skrevet av Vigdis Bratz