Krav til et sivilisert samfunn

Retur

Personer som søker om beskyttelse i Norge og trenger det skal få det. De som ikke har grunnlag for opphold i Norge, skal ikke få oppholdstillatelse. De som ikke har oppholdstillatelse i Norge skal reise frivillig tilbake til sitt hjemland. Regjeringen legger stor vekt på at utlendinger som ikke får asyl eller annen tillatelse returnerer.

Personer som får endelig avslag på sin søknad får en frist for å reise ut av landet (utreisefrist) i forbindelse med avslaget. Dersom personen ikke forlater Norge eller samarbeider om å returnere frivillig, vil politiet kunne hente personen og uttransportere med tvang.

Det er et mål at flest mulig returnerer frivillig. For å oppnå dette er det etablert flere ordninger for frivillig retur. Ordningene for frivillig retur er gunstige for barnefamilier blant annet siden det gis støtte for antall familiemedlemmer, også barn.

Allerede i dag tas det særskilte hensyn når barnefamilier skal returneres med tvang. I forbindelse med utarbeidingen av meldingen vil vi vurdere om det bør opprettes egne ordninger for tvangsmessig retur av barnefamilier.

Hentet fra Justis- og Politidepartementet


Svar skrevet av Wilfred Hildonen

Det er så sin sak at personer som ikke får oppholdstillatelse i Norge skal reise ut, enten frivillig eller med tvang. Alle land begrenser innvandringen til sitt territorium så dette er ikke et emne for debatt. Innvandringen må reguleres fordi staten må ha en kontroll over sine ressurser, også av hensyn til de som bor i landet, både de som allerede bor der og de som kommer dit.

Når dette er sagt, kommer vi til enkelte saker som ikke er så selvsagte. Det burde knesettes et fast og urokkelig prinsipp som enhver sivilisert stat bør følge; ektefeller skal ikke tvinges fra hverandre og barn har absolutt rett til å bo med begge sine foreldre. Det eneste unntaket fra denne regelen må være barnets beste. Dette er også slått fast i Barnekonvensjonen som Norge har undertegnet og ratifisert. Man velger allikevel å bryte denne med henvisning til at den bare gjelder landets egne borgere og asylsøkere og andre som ikke har fått opphold, regnes derfor ikke med. Dette er en svakhet ved mange lignende konvensjoner og Norge burde gå foran og kreve at disse rettighetene skal knyttes til individet og ikke statsborgerskapet. Det er menneskeverdet som skal beskyttes, ikke et statsborgerskap. Det er barnet som skal beskyttes, ikke et statsborgerskap.

Vi ser stadig flere tilfeller hvor den nåværende asylpolitikken resulterer i at nettopp ektefeller tvinges fra hverandre og barn nektes samvær med sine foreldre. Det holder ikke å henvise til at man kan reise til den utviste forelderens hjemland. Ofte vil livet der være utrygt, både materielt og sosialt. Det finnes dessuten mange tilfeller hvor barn rives opp fra det eneste miljøet de kjenner til, ettersom de til og med kan være født her. Uansett blir de brutalt kastet ut sammen med sine foreldre. Dette skal ikke skje. Dette er ikke et sivilisert samfunn verdig. Det finnes ikke en eneste grunn god nok for å forsvare slikt. Det er og forblir menneskefiendtlig og kynisk.

Man hevder at man må ta innvandringspolitiske hensyn. Dvs. at man ikke vil skape presedens og må holde strengt fast på det vedtatte regelverket. Det er mulig, men menneskelige hensyn må alltid veie tyngst. Dette bør dessuten være en absolutt og ufravikelig regel der barn er med i spillet.

Det er ikke holdbart å trampe på barns rettigheter med henvisning til at man ellers vil få problemer med en splittet befolkning i fremtiden. Det er kun hypotetiske antagelser og antagelser gir oss ikke rett til å begå overgrep mot barn. Å ta fra det sine foreldre eller rive det opp fra dets kjente miljø, kan ikke karakteriseres som annet enn overgrep.
Det samme gjelder også det å tvinge ektefeller og par fra hverandre mot deres vilje. Hvis man mistenker såkalte proforma ekteskap, ligger bevisbyrden på anklageren, ikke på den anklagede. Man må finne andre løsninger på dette. Der det finnes vilje, finnes løsninger.

Dessuten må menneskers rettssikkerhet sikres, spesielt barns. Slik det er i dag eksisterer det hverken rettferdighet eller likhet for loven, slik myndighetene liker å fremstille det som. Det koster å anke en sak innfor rettsinstanser og taper man saken, kan man bli idømt saksomkostninger i tillegg til alt annet man taper. Det er da bare de med nok penger som kan føre sin sak videre. Økonomien avgjør altså graden av rettferdighet.
Dette igjen påvirker naturligvis også likheten innfor loven. Den reduseres til en tom floskel så lenge det er økonomien som i siste instans avgjør.
I slike saker hvor så mye står på spill, bør individenes rettssikkerhet ivaretas. Det er også et spørsmål om hvorvidt det er hensiktsmessig å la instanser som UDI og UNE avgjøre spørsmål som i ytterste fall handler om liv eller død. Personer som frykter for sine liv, blir i mange tilfeller ikke trodd. I andre tilfeller viser man til innvandringspolitiske hensyn. Ved anke har mange av disse avgjørelsene blitt omgjort. Dette tyder på at rettsikkerheten ikke er godt nok ivaretatt.

Det handler om mennesker og det handler om barn. Et sivilisert samfunn bedømmes ut i fra hvordan det behandler sine svakeste. De som befinner seg i landet men enda ikke har oppnådd en formell status, er blant de absolutt svakeste og så lenge de befinner seg på en stats territorium, har denne staten et moralsk ansvar for disse menneskene.

De som ikke ønsker å bo i et sivilisert samfunn, står det fritt å emigrere til land hvor man ikke tar slike hensyn.