Svar til Stoltenberg

28. januar 2011

Statsminister Jens Stoltenberg
Statsministerens kontor
Akersgata 42
Postboks 8001 Dep
0030 Oslo

Jeg ber om å få takke for svar på mitt brev til Statsministeren, datert den 16. januar. Svaret er undertegnet statssekretær Snorre Wikstrøm og det hadde naturligvis vært for meget å forvente at Stoltenberg selv skulle ha tatt seg tid til å skrive et svar og det er heller ikke så sannsynlig at han har lest brevet eller e-postene, men det er uansett bra at noen leser det.

Svaret går imidlertid ikke inn på det som var mine hovedpoeng. Antagelig er svaret også skrevet som et samlet svar på alle brev og e-poster som måtte ha kommet inn. Det er også forståelig.
Jeg vil imidlertid gjenta hva mine hovedpunkter er: dette dreier seg ikke bare om personen Maria Amelie eller Madina Salamova. Hennes sak har gitt oss et fokus på innvandrings- og flyktningspolitikken rent generelt. Det finnes et hav av saker hvor bl.a. Barnekonvensjonen settes til side med henvisning til at man i fortalen til denne etter sigende gir de signerende statene frihet til å la hensynet til andre forhold veie tyngre. Det har ikke lykkes meg å finne dette i teksten til Barnekonvensjonen, hverken på engelsk eller på norsk og heller ikke i forordet (Preamble). Jeg er naturligvis ingen jurist men teksten virker ganske klar. Det vises kun til at man kan legge vekt på andre forhold og lover der dette er til barnets beste, ikke der det er til den enkelte stats beste.

Det som er enda viktigere, er å se til at straffereaksjonene ved brudd på lover og forskrifter står i forhold til overtredelsene. Man skulle tro at et sivilisert rettssamfunn dessuten ville legge vekt på formildende omstendigheter. De ekstreme situasjonene mennesker på flukt befinner seg i, er nettopp formildende omstendigheter når det gjelder ulike brudd i forhold til oppgivelse av identitet, fremvisning av gyldige dokumenter etc. Det er vanskelig å forstå at slike og lignende forseelser skal straffes med at barn fratas det som er så godt som hele deres liv, deres språk, miljø, venner og i mange tilfelle også famile hvor ektefeller og samboere rives fra hverandre under de grunnleggende årene i barns liv. Når det ikke lenger er samsvar mellom overtredelser og straffereaksjoner, vil dette i lengden føre til minsket respekt for lov og rettferdighet sett under ett.

Saken om Maria Amelie utgjør bare toppen av et isfjell her og isen virker råtten, jo mere som dukker opp. Jeg viser til uttalelser av advokat Arild Humlen der han nevner at UNE har måttet omgjøre vedtak i 16 av 23 saker som Advokatforeningen har gjennomgått. Dette er saker som UNE har ansett som så enkle at de kun har fått en enkel behandling, slik som i tilfellet med Maria Amelie. Dette utgjør 70 % av de behandlete sakene og selv om grunnlaget er for lite til å si noe konkret om alle saker UNE har til behandling, gir det en indikasjon om at alt kanskje ikke står så bra til som regjeringen påstår.

Det er ikke snakk om å blande seg inn i enkeltsaker, selv om mange mistenker at det er det som faktisk har skjedd i tilfellet Maria Amelie, nemlig at denne ble utsett som en symbolsak for myndighetene. Mistanken styrkes ved at statssekretær Lønseth øyensynlig var i kontakt med politiet i forkant av aksjonen ved Nansenskolen, noe som vel ikke er så vanlig ved slike pågripelser? Hvorvidt det ligger noe i en slik mistanke, skal ikke jeg uttale meg om, men nevner det bare som et eksempel på at det er mye ved denne saken som ikke gir et inntrykk av likebehandling og en rettferdig rettspraksis. Det mange stiller alvorlige spørsmål ved, er hele den nåværende praksisen i forhold til mennesker på flukt.

Norge som en rettstat og som et land som ofte stiller seg i bresjen for rettferdighet og menneskeretter, burde se til at praksisen overfor noen av de svakest stilte menneskene som kommer til landet, er i samsvar med de idealene nasjonen Norge sier seg å stå for. Når man i statsbudsjettet fastslår en kvote på 6300 asylsøkere som skal ut i løpet av inneværende år, reiser det en del spørsmål. Hva om det ikke lykkes å finne så mange mennesker som helt klart ikke oppfyller kravene til opphold? Hvor langt vil man gå for å oppfylle kvoten? Hvor hensiktsmessig er det i forhold til Norges forpliktelser som en rettstat å sette opp slike kvoter på forhånd? Vil ikke slike målsettinger bidra til at myndighetene ved UDI og UNE får feil signaler fra regjeringen? Hvor stor transparens er det i slike saker? Hvilken garanti har man for at feilbehandlinger med fatale konsekvenser for de det gjelder, ikke forekommer?
I det hele tatt synes det som om denne ene saken har reist så mange grunnleggende spørsmål ved den rådende flyktningpolitikken, at det ikke holder å bemøte kritikken med fraser og standardsvar. Man kan nok overbevise mange med slikt, men spørsmålene har ikke blitt besvart og inntrykket av at noe er grunnleggende feil, vil bestå. Fremganger på meningsmålinger er ikke en god målestokk for moralske spørsmål. Mange sitter også igjen med inntrykket av at regjeringen forsøker å stjele noe av den vinden som Fremskrittspartiet har i sine seil, ved å føre en såkalt «streng, men rettferdig» flyktningpolitikk. Streng er den utvilsomt, men overskrider man en viss grense i forhold til individenes rettigheter, tar rettferdigheten skade. Dessuten er det usannsynlig at en slik taktikk vil lønne seg politisk. Folk velger uansett originalen fremfor kopien. Da var det bedre om Arbeiderpartiet forsøkte å finne igjen sin tapte sjel ved å stå opp for de svakestes rettigheter - og hvem er svakere enn de som kommer hit på flukt eller for å søke et bedre liv, slik nordmenn selv gjorde det fra 1800-tallet og helt frem til 1920-årene? Enda svakere stiller barn som fratas den ene av sine foreldre fordi denne ikke oppfyller stadig strengere krav til opphold, eller som selv kastes ut til en ukjent tilværelse, borte fra alt de har lært å kjenne som sitt. Hvor er rettferdigheten i dette?

Siden det henvises til nettopp rettferdighet, kan det være av interesse å tenke litt på hva begrepet innebærer. Rett adferd. Å handle rett i ett og alt. Igjen kommer vi tilbake til moral som handler om nettopp det rette i forhold til det gale. Oppfatningene om hva som er rett og galt er delte og ikke enkle å komme frem til. Til støtte for stater og deres myndigheter, har man forsøkt å komme frem til ulike, internasjonale konvensjoner om dette. Lov og rett bygger videre på visse, moralske valg og prinsipper. Det er dessverre ikke til å komme forbi at den nåværende politikken ikke synes å være i samsvar med hva mange opplever som moralsk rett. At man hevder å ha støtte av majoriteten i folket, endrer ikke på dette. Henrik Ibsen beskrev dette godt i teaterstykket «En Folkefiende». Der støter det moralsk rette mot det hensiktsmessige. Er innvandringspolitiske hensyn det moralsk rette eller det hensiktsmessige?

Jeg vokste opp i årene etter krigen. De voksne rundt meg var fulle av minner og historier fra denne, fra den brente jords taktikk, utsultede russiske fanger som ble skutt ned foran øynene på dem, tvangsevakuering, et liv som flyktninger i eget land. Min egen mormor kom til Norge fra Russland i 1918, på flukt fra revolusjonen der. Da jeg var syv år, leste jeg om arrestasjonen av Adolf Eichmann, mannen som ble funnet skyldig i mordet på seks millioner mennesker. Alt dette etset seg fast i mitt sinn og jeg forsøkte å forstå hvordan slikt kunne skje. Jeg leste og hørte om hvordan familier brutalt ble revet fra hverandre og priset meg lykkelig for at dette hørte fortiden til og at jeg bodde i fredens Norge hvor mennesker ikke ble behandlet slik. Nå river man igjen familier fra hverandre og begrunner dette med lov og rettferdighet og paragrafer og regelverk. Vi lever fortsatt i et demokrati og lovpriser dette, samtidig som vi sperrer inne folk som ikke har gjort annet enn å oppgi feil identitet under flukt fra forhold de ubestridelig frykter. Vi låser dem inne i leirlignende forhold hvor man vekker dem døgnet rundt - fordi man vil forhindre selvmord. Var det ikke bedre å spørre seg hvorfor de vil begå selvmord?

Det hadde vært å ønske at våre myndigheter ville gå i dybden med disse spørsmålene og ikke bare henvise til begreper som virker overfladiske sett i forhold til dagens praksis. Vi kan være enige om at vi ønsker et rettferdig samfunn basert på en rettferdig anvendelse av lovene. Vi er imidlertid uenige om det er hva vi har i dag.
Til sist; det handler ikke om å «belønne» ulovlig opphold med oppholdstillatelse men å gå enda grundigere gjennom hvorfor enkelte velger en papirløs tilværelse fremfor å reise tilbake til land hvor de hører hjemme. De opplever at de har vektige grunner for dette, selv om disse grunnene ikke aksepteres av myndighetene i det landet de oppholder seg. Da må vi spørre oss hvorfor mennesker allikevel velger en så usikker tilværelse? Hvorfor motsetter seg så mange en utkastelse? Hvorfor vil så mange heller ta livet sitt? Fordi de kun søker lykken? Hvis det var tilfellet, hvorfor blir de så desperate at de må bedøves ved utsendelse? Var det ikke mere logisk å anta at de frivillig ville reise videre og søke lykken et annet sted?

Det er noe som ikke stemmer her. Svarene som gis, virker lettvinte og overfladiske i forhold til de moralske og rettslige spørsmålene som stilles. De menneskelige aspektene synes å glimre med sitt fravær eller i beste fall bli skjøvet i bakgrunnen. Det bildet man sitter igjen med, er myndigheter som klamrer seg fast til lovens bokstav, blinde for menneskene de har foran seg. Det er ikke et vakkert bilde. Det er ikke det landet jeg trodde jeg vokste opp i.


Med vennlig hilsen

Wilfred Hildonen