Vår historie; Nina & Atnan

8.mars 2007, altså for 3 år og 10 måneder siden i dag, ble Atnan tatt i fra meg og sendt ut av Norge. Vi hadde da vært samboere i nesten et år og forlovet i tre måneder.
Episoden sitter printet inn i ryggmargen min. Og i tiden etterpå har jeg forsøkt å komme meg etter episoden.
På kvelden (den værste kvelden i mitt liv) etter arrestasjonen, satt jeg i leiligheten bare noen hundre meter fra politistasjonen. Jeg ringte på mobilen til Atnan, det er personsvar. Hvor er han? Hva gjør de med han? Når kan jeg se han igjen? Er han allerede ut av Norge? Venner av oss kom på besøk utover kvelden. Ingen kunne fatte at dette var sant.
Hvorfor? Dette kan de ikke gjøre!!!
Kvelden ble lang, jeg var sliten og hadde vondt, jeg forsøkte å sovne, men våknet og gråt til jeg nesten mistet pusten. Venninna mi trøstet meg så godt hun kunne.
Minnene fra arrestasjonen er tøffe... Jeg sliter enda med å sove om natten, har mye angst, er usikker, takler ikke å se politi og er ofte deprimert.
Les mer om episoden på min blogg.


Han fikk varig innreise forbud og innmelding i SIS. En straff som er alt for hard og som ikke bare dømmer en person til å bevege seg fritt blandt sine naboland for å søke arbeid, men som i ettertid krenker både vårt ekteskap og håp om å få leve som en familie i Norge. Vi har fått avslag på både søknad om opphevelse på innreiseforbud, utmeldelse av Schengen straff, og familegjenforening. Jeg har aldri fått intervju eller et møte angående noen av våre søknader. Når jeg har henvendt meg direkte til politiet, så får jeg bare til svar at jeg må ha avtalt time for å få snakke med noen....
Uttalige brev og mailer er sendt. Telefoner til UDI, UNE, Politets Utl.enhet, Utenriks departementet, EU domstolen og Helsinki komiteèn. Ingen kan gi meg konkrete svar om hva vi skal gjøre videre i saken, hvorfor mannen min har fått så streng straff eller når jeg kan få han hjem igjen. Det eneste svaret jeg har fått er :
"Det er ingen grunn for opphevelse av innreise forbudet, ønsker du å leve et liv med mannen din, er det inget til hinder for at du kan flytte til hans hjemland".

Og det kan være riktig det.... Jeg har tenkt tanken mange ganger. Men hvordan skal vi livnære oss i et land med stor arbeidsledighet ?
Jeg har ingen diplomer i språket, noe de har krevd på de jobbene jeg har søkt på der. Og en forventet månedslønn for en lærer ligger på 3600 kr. Jeg må skatte til Norge, betale andre lån jeg har og så betale husleie og strøm i Skopje. Da er jeg allerede i minus........ Atnan har bodd der i snart 4 år, har heller ikke lyktes å få jobb. Han har ingen inntekt per dags dato og får heller ingen sosiale stønader i sitt land. Jeg har ingen million formue til å kjøpe leilighet i utlandet og leve der sammen med han. Og uten arbeid for noen av oss, vil det si at vi ender opp på gata. Hvilket verdi liv er det da? Ja jeg kunne gjort det for kjærligheten, men realisten i meg sier at det er bedre å fortsette å bo i Norge, ha et forhold til min mann igjennom Skype hver kveld, kjempe en umenneskelig kamp mot UNE og ha HÅPET med meg, dag etter dag.

Vi har vært gift i 3 år og 4 måneder, og jeg lengter etter den dagen jeg kan få mannen min hjem hos meg. Lage mat til han, dele ting i hverdagen med han.
Bare det å krangle om tv serier eller middags diskusjoner blir et savn.
Jeg ser ikke alltid lyset i tunnelen... kampen for å prøve å få Atnan tilbake til meg har vært lang, kald og umenneskelig.
Savnet etter hverandre er vondt og vi har ofte tunge dager der vi bare vil holde sengen og gråte. Men vi har vært flink til å støtte opp om hverandre og er der for hverandre i gode og onde dager. Heldigvis er kjærligheten vår så sterk at vi aldri vil gi opp kampen.

Rettferdigheten og kjærligheten må da seire en vakker dag?


Nina

Foto: Privat

"Med knust hjerte"

En samtale mellom UDI offiser og en jente uten far!

En jente: Kan jeg spørre deg noen spørsmål?

Udi offiser: Ja sikkert.

En jente: Hvorfor du tok min far fra meg?

Udi offiser: Fordi du ikke trenger ham.

En jente: Hvorfor du sa sånn .. så hvordan kan jeg kontakte ham?

Udi offiser: Ikke bekymre deg fordi VI HAR POSTEN så du kan sende brev til ham ...

En jente uten far: Nei, jeg mener hvordan kan jeg høre stemmen hans?

Udi offiser: Det må ikke være et problem fordi vi har TELENOR så du kan snakke med ham hver dag ...

En jente: Nei, jeg mener, hvordan kan jeg se ansiktet hans og snakke med ham?

Udi offiser: Det er bare liten sak, fordi vi har TELENOR bredbånd, slik at du kan ha video samtale med ham via Skype, MSN etc. til enhver tid du vil ...

En jente: Men ... hva med vår økonomi, skole, mat osv. hvem som kommer til å støtte oss om ikke ham?

Udi offiser: Vel, alle vet at vi har NAV for å støtte alle aleneforeldre .. penger er viktigere enn din far ...

En jente: Men jeg tror det er noe som du ikke har ...

Udi offiser: Jeg tror vi har alt ...

En jente: Nei.!

Udi offiser: Hva du mener?

En jente: Du har ikke HJERTE!

Udi offiser: Hva?

En jente: Og du har ikke følelse!

Udi offiser: Hva?

En jente: Og du vet ikke hva er kjærlighet mener!

Udi offiser: Så hvem du tror vi er?

En jente: Jeg tror du er EVIL!!

Kirstens historie

Etter snart 10 år med lovlig opphold i Norge velger UDI å trekke tilbake oppholdstillatelsen og kaste ham ut av landet, pga misforståelser med politiet og UDI, og litt flisespikkeri fra UDI.

Det blir jo veldig trist for oss alle å bli skilt på den måten, vi to etter å ha bodd på samme adresse snart 4 år, trist for han og sønnen som har hatt nært og godt forhold i 7 år !!

I vedtak fra UDI står det følgende:" For å få fortsatt oppholdstillatelse må søker ha oppholdt seg i Norge med tillatelse siste året, søkeren må ha samvær med barnet en ettermiddag pr uke samt hver annen helg. Vilkårene for denne bestemmelsen er ikke oppfylt. Vi viser til at søker ikke har hatt gyldig oppholdstillatelse siste året".

Takke faen for det, har jo snart ventet 2 år på svar på søknaden, og så kommer et sånn dustesvar. Hvor skulle han få oppholdstillatelse fra om ikke fra UDI?? Får man det på Narvesen eller?? og han HAR jo hatt samvær med sønnen siste året, men hva mener UDI? at han ikke hadde samvær fordi de aldri gadd å svare på søknaden

Hans 7 år gamle sønn som tydeligvis ikke har de rettigheter andre barn er beskyttet av iflg FN's barnekonvensjon.

Norge utviser hvert år foreldre på grunn av brudd på utlendingsloven, misforståelser, saksbehandlingsfeil og språkproblemer.

Norge har signert FN's barnekonvensjon som er inkorporert i Norsk Lov, og som går foran Norsk Lov når den gir de beste betingelser for barna. Likevel utvises barneforeldre der barnekonvensjonen blir tilsidesatt for utlendingsloven.

Barnekonvensjonen sier:

9. HOLDE FAMILIEN SAMMEN Barnet skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

10. GJENFORENE FAMILIEN Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre.

12. Å SI SIN MENING OG BLI HØRT Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.

I punkt 9 sies det at barnet skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje, hvordan har de vurdert at det er til beste for sønnen at faren blir utvist? Hva er begrunnelsen? Hvordan skal barnet ha regelmessig kontakt med faren etter dette?

Utvisning skal ikke skje dersom det ikke er alvorlige tilfeller som narkotika, ran, grov vold ol som ligger til grunn. Sakene skal behandles på en positiv, rask og human måte - det ble jo ikke en positiv behandling, rask? tok bare 1 år og 7 mnd og behandle, og hva er humant med vedtaket - ikke er han kriminell, terrorist eller narkoman heller, så hva er problemet UDI?

Barna har rett til å uttale seg,og barnets mening skal tillegges vekt, men UDI kontaktet aldri sønnen for å spørre hva som er til beste for ham.

Hvem sier at det er bedre å vokse opp med bare en forelder, at samboere må skille lag, ekteskap oppløses bare pga. byråkrati og trangsynte saksbehandlere...

Jusprofessor mener UNE er panisk redde

Maria Amelie-saken kunne fått et annet utfall hos Utlendingsnemnda, selv med de lovene vi har i dag.

Det sier jusprofessor Kristian Andenæs, som mener UNE er panisk redde for å åpne for menneskelige hensyn i asylsaker. Han mener nemnda må møte flere av asylsøkerne, så de papirløse får et ansikt.

Les mer her

Familiefar kastes ut - nå må staten forsørge familien

NAV må betale 20.000 kroner hver måned til livsopphold og andre utgifter for familien som sitter igjen når familiefar Kamuran Kaplan blir kastet ut av landet.

Kurderen Kamuran Kaplan har i årevis forsørget sin kone og tre barn, men skal nå kastes ut av Norge.

Les mer her

Tvinges til å rømme landet

Anne Grethe (23) og Ahmet Seyhan (22) vil bare bo sammen i Skien med sitt nyfødte barn, men norske regler tvinger ekteparet til å flytte til England.

(...)

– Alt vi ønsker er å få leve sammen som en vanlig familie, med stabilitet for framtida. Vi føler oss veldig diskriminert, begge to. Hvorfor skal ikke jeg ha samme rettigheter til å leve sammen med mannen jeg elsker, selv om jeg er student? spør Anne Grethe.

Les mer her

Les også: Må de forlate landet?

Telemark trenger dem

Det er trist å lese historien om ekteparet Anne Grethe og Ahmet Seyan og deres nyfødte datter. De får ikke lov å bo sammen i Norge, og har derfor flyttet til England.

UDI har nektet ekteparet fra Skien familieinnvandring. Årsaken er at Anne Grethe har vært student, og at hun derfor ikke kan dokumentere framtidig inntekt. Ahmet ville gjerne jobbe, men fikk ikke lov så lenge søknaden lå hos UDI.

Les mer her

Krenkelser av menneskerettigheter i Norge

Å engasjere seg i menneskeretter er det er det eneste som nytter i rettsstaten Norge, som krenker menneskerettene til tusenvis av andre mennesker.

Jeg er blitt bedt av flere om å komme med noen generelle innspill i forhold til det området jeg jobber med: menneskerettigheter i praksis. Det gjør jeg hermed gjennom denne artikkelen.

I alt for lang tid har det norske folk passivt akseptert at samfunnet styres av en rettspolitikk som daglig krenker menneskerettighetene. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. På menneskerettighetenes område vil jeg påstå at det er et særdeles lavt kunnskapsnivå i Norge. Det gjelder ikke bare i privat og offentlig virksomhet, men også hos domstolene.

(...)

Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp.Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekket mange individer på veien frem til en konvensjonsklage.

Les mer her

LIKHET FOR LOVEN og RETTFERDIG BEHANDLING

Kjære Stoltenberg & Co.

I ly av Maria Amelie-saken har jeg gjort meg opp noen refleksjoner jeg syns dere bør lese gjennom.

Jeg har vært alene med de 4 barna mine i 2 år snart. Den minste sønnen min var bare 4 måneder da pappaen måtte reise som følge av et utvisningsvedtak der det ble henvist til at tilknytningen hans til Norge ikke var sterk nok, tatt i betraktning de alvorlige bruddene på Utlendingsloven han hadde gjort seg skyldig i. Det er de samme bruddene som Maria Amelie har begått, bare hun har gjort enda mer!

Han ble dømt til 5 års utvisning med like mange års innreiseforbud. Vi ble gjort oppmerksomme på at da var vi heldige som unngikk varig innreiseforbud! Han reiste frivillig til og med. Likevel ser jeg at Maria Amelie ble uttransportert av politiet, og har ikke fått verken utvisning eller innreiseforbud. Hun kan til og med søke om jobb og få den behandlet i løpet av 10 uker.

Selv venter vi på å få familiegjenforeningssøknaden vår behandlet. Det tar bare 14 måneder - hvis vi er heldige. Sist skulle det ta 8 måneder, men vi ventet 19 måneder. 19 måneder for å få vite at utvisningen går ut i dag. 19 måneder med nedverdigende telefonsamtaler med ansatte hos Une. Han har ikke innreiseforbud, likevel må han vente over ett år på svar fra Udi. Det kommer ikke på tale å behandle en arbeidstillatelse heller, for han kommer fra et land utenfor EU og har ikke et jobbtilbud på over 500 000 i lønn. Hvor mange har egentlig det?

I vedtaket vises det til at barna våre kan holde kontakten med pappaen sin via brev og telefon.
Kjære Stoltenberg! Du er velkommen til å samtale med 2-åringen min når som helst. Gjerne en time. Så kan du se hvor klok du blir. Så kan du få snakke med ham i telefonen etterpå, og se hvor mye du forstår av det han sier. Når du er ferdig med samtalen skal du få et brev fra 2-åringen min, og se hvor mye du forstår av alt han ønsker å formidle.

Når han ser en datamaskin, så peker han og roper: PAPPA!!! Når han hører telefonen ringe, eller jeg snakker i telefonen, så roper han: PAPPA!!! Når jeg spør hvem sin kosegutt han er, så svarer han PAPPA. Men det er bare et ord for ham. Han har ikke sett pappaen sin mer en en gang siden han var 4 måneder. En periode kalte han alle menn for pappa, til og med damer.

4-åringen min, som var 2 da pappaen måtte reise, har grått og spurt etter pappaen sin hver dag i nesten 2 år. Flere ganger hver dag. Hver kveld og hver morgen. Nå har han sluttet å spørre. Han har nesten sluttet å gråte. Det skjer ikke så ofte nå. Han har resignert. Det sterke følelsesmessige båndet de hadde er nesten revet helt av nå. Det haster! Han vil ikke snakke i telefonen, eller på internett, og han kan ikke skrive brev. Hadde han kunnet skrive, er jeg sikker på at du hadde grått av det han hadde på hjertet, og at du er en av de ansvarlige for smerten hans! Det sterke båndet de hadde bygd opp er snart revet tvers av. Rått og brutalt! Kan du forsvare det for sønnen min? Han trenger en fornuftig forklaring på den smerten han har vært igjennom, og fortsatt kjenner på hver dag, for jeg klarer ikke å finne på en forklaring som rettferdiggjør at han er tvangsskilt fra pappa.

I barnehagen blir de andre barna hentet av pappaen sin rett som det er. De krangler om hvem som har den sterkeste pappaen, den høyeste pappaen osv. Sønnen min kan bare skryte av at pappaen hans bor lengst unna, og at det er hai der, men blir ikke trodd engang. Han blir smertelig påminnet hver eneste dag at pappaen ikke er her lenger. Hvorfor får ikke han besøke pappaen sin, når de to eldste søsknene hans får besøke sin pappa flere ganger i uken?

Du kan få snakke med ham også, Kjære Stoltenberg, og prøve å kjenne på sorgen han føler over å ha blitt revet fra den ene omsorgspersonen sin. Pappaen som skiftet bleier på ham, badet ham, lekte og tullet med ham, tok ham med på turer og som la ham om kvelden. Siden pappaen ikke fikk lov å jobbe fikk de dele ekstra mye tid og bandt sterke følelsesmessige bånd som gjorde det enda vanskeligere å miste pappaen sin så brått, og i så mange år. Det er noe dere i regjeringen vet godt. Vi hører ofte hvor viktig fedrepermisjonen er , der det fremheves hvor essensielt det er med noen få uker ekstra i forhold til tilknytningen mellom far og barn. Noen få uker er så viktige for politikere når det gjelder fedrepermisjonen for helnorske barn, men når det gjelder flerkulturelle barn, er tapte år med pappa plutselig uvesentlige detaljer.

Vi har fått et skille. Våre barn og de andre barna. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, likevel blir Utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn satt foran våre barns rettigheter, som dere har fått kritikk for av FN, i tillegg til flere andre organisasjoner. Barna våre har ikke de samme rettighetene som andre barn i Norge, fordi de er unnfanget på feil tidspunkt, etter et negativt svar fra Udi. De blir straffet for det som en av foreldrene har gjort, mentalt, følelsesmessig, økonomisk og sosialt. Langtidsvirkningene av det de har gjennomgått er vanskelig å forutse.

Familiegjenforeningssøknader skal ifølge konvensjonen behandles raskt, humant og positivt. Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal ikke være forskjellsbehandling. Barna skal ha de samme mulighetene. Vedtaket skal heller ikke være et uforholdsmessig tiltak overfor den utviste eller familien. Barna skal ikke skilles fra foreldrene dersom det ikke er til barnas beste. Barna har krav på jevnlig kontakt med begge foreldrene.

Ingen er garantert å redde et forhold over flere år, når kontakten blir minimal på alle måter. Et langdistanseforhold er i de fleste tilfeller dømt til å mislykkes. Når en i tillegg må kjempe for å holde hodet over vannet økonomisk, blir livet alt annet enn lett. Jeg kjenner flere som ikke får verken overgangsstønad, stønad til barnetilsyn eller utvidet barnetrygd, selv om de utvilsomt er alene om omsorgen, både fordi samboer/ektefelle er i utlandet og ikke har mulighet til å hjelpe økonomisk på grunn av store økonomiske forskjeller, og derfor ikke har bidragsevne. De har heller ikke krav på bidragsforskudd fordi de har en forventning om å gjenoppta forholdet om kanskje 6 år… Til sammenligning så er det ulovlig for to norske ektefeller å registrere seg på to forskjellige adresser. Da får de separasjonspapirene i posten fra NAV, der det henvises til at det er ulovlig å være gift og bo på to forskjellige adresser i Norge. Likevel er det lov å være gift med en mann i utlandet, mange flytimer unna, i over 6 år, med så godt som ingen kontakt bortsett fra telefon og internett.

Maria Amelie-saken er bare toppen av isfjellet. Det er mange, mange tragedier under Udi’s vedtak som aldri når dagslyset. De orker ikke. De føler seg voldtatt, overkjørt og ignorert av staten Norge. De har fått livet satt på vent i mange, vanskelige år. De har fått “hjelp” av advokater som bare har vært interessert i å fylle sin egen lommebok, uten å engasjere seg i saken i det hele tatt. (les: Olaf).

Det snakkes om inkludering, men innvandringspolitikken fører til sosial ekskludering og fattige barn. I fjor var det Det Internasjonale Fattigdomsåret, og Udi har aldri sendt ut flere foreldre noen gang. Hvor mange flere fattige barn de forårsaket i samme vending er det ingen som snakker høyt om.

Staten er opptatt av å forhindre tvangsekteskap, men er tydeligvis for tvangsskilsmisser. Nav oppfordrer til skilsmisse for at en skal oppnå de samme økonomiske rettighetene andre norske separerte får som en selvfølge. En får ikke bare partneren utvist i x-antall år, men blir også straffet økonomisk både før og etter utvisningen. Noen blir tvunget til å gå på sosialen for å kunne sette mat på bordet til barna sine, samtidig som Udi setter som krav at en ikke skal ha mottatt sosial stønad dersom en skal få familiegjenforening. Dersom en skiller seg for å oppnå økonomiske rettigheter vil Udi sette spørsmål ved det, og sannsynligvis nekte familiegjenforening. En er altså bastet og bundet uansett hva en gjør.

Jeg har ikke ord for hva jeg mener om det som skjer med utallige barnefamilier, og kjenner jeg blir opprørt over Maria Amelie saken, der det virker som myndighetene har tatt en spansk en for å slippe trøbbel og håpe at folkemassene roer seg, og stemmesankingen kan fortsette. Hun måtte reise ut, ja, men slapp utvisning og innreiseforbud. DET er ikke likhet for loven. Hvor mange andre utlendinger blir uttransportert uten å ha fått utvisning og innreiseforbud?

Jeg syns hun burde fått bli i landet, men jeg blir samtidig forbanna når jeg ser at hun blir forskjellsbehandlet når det sitter, jeg vet ikke hvor mange barn i Norge, og gråter for de savner en av foreldrene sine. Ingen gjør noe for dem, og bak dem sitter en knust eneforsørger som verken blir hørt eller sett, og blir behandlet som en annenrangs borger!

Kjære Stoltenberg,. Det er på tide at du og de andre kollegaene dine stikker fingen i jorda, og tenker over om dere hadde akseptert at en av deres familiemedlemmer hadde blitt behandlet på samme måte?
DERE kan gjøre en forskjell. DERE kan endre loven. Hvorfor skal ikke de som bor utenfor EU kunne søke om arbeid i Norge, mens de venter på familiegjenforening med barna og partneren sin? Da kan de komme hit etter ca 10 uker, og vente i Norge på at familiegjenforeningssøknaden blir behandlet. Sønnene mine trenger pappaen sin nå, og ikke om noen år. De har allerede mistet 2 dyrebare år som aldri kan tas igjen!

David har rett til en far!

- I barnekonvensjonen heter det at barnets beste skal være grunnleggende. Mener virkelig norske myndigheter at det beste for min sønn er at han skal vokse opp uten sin far? At det er nok for et barn på ett år å ha kontakt gjennom telefon og brev? Trine Merete Fjeldstad i Trondheim kjemper for at ektemannen skal få bli i Norge.

Trine Merete Fjeldstad vet lite om hva fremtiden vil bringe for hennes familie. Det er snart fire år siden hun giftet seg med Felix Atem fra Kamerun. 16. januar feiret de ettårsdagen til sønnen David. Med pappa Felix tilstede – han har fått utsatt iverksettelse av utkastelsesvedtaket, og nyter hver dag han har sammen med sønnen.

Les mer her

Barnestemmer ble hørt

De lever i uvisshet. Hvem blir den neste pappaen eller mammaen som blir sendt ut av Norge?

En liten delegasjon med små og store mennesker og et par barnevogner finner vegen til Fylkesmannens kontor i Trondheim. «Hærføreren» er menneskerettsforkjemperen Bernt Hauge, med topplua på og en stor bunke menneskerettsrapporter i ryggsekken.

Les mer her

Les hele den fine artikkelen i papirutgaven

Faksimile Avisa Sør Trøndelag

O' gru

Når jeg kom hjem fra jobb lå det et brev fra UDI på salongbordet.
Først, før jeg så at det var UDI, ikke UNE, var det så nære på at jeg kasta opp at du aner ikke. Kjente lunsjen jeg spiste for mange timer siden tok en svipptur oppi halsen. Det svartna for øynene mine et sekund. Hendene skalv. Vondt å puste. Knærne svikta.

Les mer her

Annabelles historie

Jeg ble kjent med Thompson i Spania Desember 2007, hvor han bodde på studentvisum (som senere viste seg var gått ut), vi innledet et forhold, og jeg var ofte på besøk hos han i Spania. Allerede i Mars 2008 ble jeg gravid, og jeg bodde sammen med han frem til August, hvor vi også var på den første ultralyd undersøkelsen sammen.

Jeg besøkte han enda en gang i Oktober, men det ble for sent i svangerskapet å reise ned før etter fødselen (terminen var 26. Desember) Da jeg fødte den 13 Desember, bestemte han seg for å reise fra Spania og ned til Norge for å kunne være sammen med oss, noe jeg mente ble veldig tullete siden han ikke hadde papirene sine i orden, men han hadde bestemt seg og var umulig å rikke; han skulle være sammen med oss. 15 Desember dro han fra Madrid, Spania og kom til Norge hvor han ble stoppet i Oslo. Her fant de fort ut at han ikke hadde sine ordentlige papirer (han innrømmet alt selv) og han sonte 1,5 mnd, og fikk i etterkant tilsendt alle sine dokumenter fra Nigeria for å kunne bevise sin identitet.

I tiden etter ble han inlosjert på asylmottak, først i Oslo området, så i Kristiansand, men valgte heller å bo sammen med oss. Vi søkte om familiegjenforening, som i hovedsak må søkes fra hjemlandet, men naive som vi var håpte vi jo på det beste. Han hadde også en asylsak som skulle bli behandlet, grunnet kult medlemskap i hjemlandet - som han hadde brytt ut av, og advokaten hans hadde sagt at han gjorde best i å holde seg ute av Nigeria i minst 3 år.

Han fikk avslag på asylsøknaden, og vi ventet bare på å få svar på familegjenforeningen. Samtidig fikk vi utreise datoen som skulle være i August 2009, vi klagde og søkte på nytt, og fikk vite at han kunne være i landet til klagen var behandlet.

Så en kveld, mens han var i Oslo, ble han stoppet helt uventet av politi som skulle se ID kortet hans og samtidig ransake han. De fortalte han at han hadde fått avslag og dermed oppholdt seg ulovlig i landet, de tok han til Trandum camp, hvor han fikk ringe meg, som var i Kristiansand, og fortelle hva som hadde hendt. Vi fikk vite at vi kunne besøke han i 30 minutter, og at jeg kunne ta med meg en liten bag med tingene hans, så vi heiv oss på veien. Min stemor, meg og Angela (som var da 11 mnd). 1-2 timer før vi nådde frem ringte han og gråt og var veldig nedfor. Han sa at han ikke orket å leve uten datteren sin og meg, og var nesten helt utrøstelig. Jeg fikk roet han ned det jeg kunne, og fortalte at vi var fremme om ikke så altfor lenge. Da vi omsider kom fram ble vi hentet av en mann av personalet, han forklarte at vi ikke kunne se han likevel. Hvorfor spurte vi, og historien var at han hadde angrepet 2 av vaktene og ble sett på som en fare for andre og sperret inne. Ikke kunne jeg ringe han heller mens jeg var der. Jeg spurte om jeg kunne låne toalettet å skifte på Angela, siden det var så kaldt ute i bilen, men det kunne jeg absolutt ikke! Han hadde fått med seg politi, og eksorterte oss ut.

Tidlig på morgenen fikk jeg telefon fra en hyggelig politimann som skulle følge han på flyet, som sa jeg kunne få snakke med Thompson. Thompson forklarte at etter jeg snakket med han på telefonen, hadde 2 vakter overfalt han, sprayet han med tåregass og sperret han inne. De hadde ment at han var en fare for seg selv i og med at han hadde forklart meg at han ikke ville leve mer ..

I ettertid fikk vi brev fra UDI hvor klagen var behandlet, og avslått. At han hadde barn i landet hadde ingenting å si siden hun bare var 11 mnd og ikke kom til å huske eller trenge faren sin. Han ble utvist i 5 år, hovedsaklig pga. innreise med falske dokumenter.

Vi har nå vært i Nigeria to ganger, først i Januar - Mars 2010, og så Juni - November 2010. Angela, som nå er 2 år, merker jeg er litt forvirret. Hun skjønner ikke helt hvor pappa er. Når jeg spør henne sier hun at enten er pappa i telefonen, eller så er han på butikken å kjøper tyggis. Hun snakker med han hver eneste dag, men er nok fremdeles for liten til å forstå at pappa ikke kan være her. Jeg forteller at pappa må passe på Grandma` og Grandpa`, og det aksepterer hun.



Mi stemor skrev et dikt om akkurat dette;

Milene var mange
Veien var lang
Men vi måtte av sted
Se han en siste gang
De hadde bestemt
At han ikke kunne bli
At det de gjorde var ulovlig
Hadde ingenting å si

Dyrebar last
Hadde vi med
Han skulle sin datter
En siste gang se
Det kunne ta år
før de fikk møtes igjen
Så tungt og trist
For hennes kjære, vår venn

Etter seks timers kjøring
Var vi endelig der
Vi ble møtt og fulgt inn
''Hør nå her''
Dere kan ikke treffe ham
likevel
Han sitter i en sikkerhetscelle
Helt for seg selv

forbauset og målløse
Kan man si at vi ble
hvordan kunne nå dette skje
Vi har kjørt mange timer
Veien var lang
For å få se ham
en siste gang

Han sa han har skadet to
Som jobber her
Han laget mye styr
Og besvær
Men han glemte å si
at de angrep han først
la ham i bakken
gjorde frykten hans størst

Med tåregass
blendet de øynene hans
uten at han fikk en eneste sjans
De hadde hørt han fortelle til oss
At han ville dø
Han ville slettes ikke sloss

På 48 timer ble livet hans snudd
ulovlig arrestert
Alt ble helt skrudd
For sånt som dette
Skulle ikke skje
Vi bor jo i Norge
Gjør vi ikke det?"

Foto: Privat

Ann-Kristin og Karwans historie

Jeg hadde ett vanskelig å hardt liv. Var masse alkohol, problemer med falske venner, utnytting, baksnakking.
Jeg klarte ikke å ha noe kjærlighets forhold, for jeg fant aldri den rette.

Jeg var så opptatt av at den mannen jeg skulle ha, skulle være populær og godt likt.

Jeg ville ha en som spesielt min bror skulla godta å like, det betydde mye for meg.

Men fant aldri noen.

Men så i påska 2009, var jeg med en venninne fra Inderøya på besøk til ett vennepar av hennes far.

Var utruli koslig kveld, og inn pubdøren kom det en kjekk ung kar. Broren til han vi var på besøk hos.

Han var mørk håret, sjarmerende og ubeskriveli kjekk. Han var kurder. Jeg falt for ham med en gang, ringte min mor å fortalte at jeg

hadde sett verdens kjekkeste mann. Drømme mannen min.

Vi så på hverandre hele kvelden, når andre lo, satt han og jeg å lo sammen å så på hverandre, lo selv om de andre hadde sluttet.

Jeg kjente at hjerte mitt banketnår jeg så ham. Men trodde ikke at jeg kunne få en som ham.

Og han var den typen som dro med mange forskjellig kvinnfolk. Hadde med seg nye hjem hele tiden osv.

Så kom August, da hadde han laget seg nettby, la til min vennine for å finne meg på nettby.

Han fant meg, kontaktet meg. Spurte om jeg skulle til Inderøy snart. Jeg kom den første helga.

Vi var ute. Hadde det kjempe bra. Vi pratet masse, og jeg hadd forsått at eg hadde funnet mannen jeg villa ha.

Dagen etter, skulle min vennine og jeg gå hjem, vi hadde vært på etterfest hos drømmemannen min.

Jeg sa til henne, tror jeg er forelsket.. Noe jeg ikke trodde om meg selv. Han stjal mitt hjerte.

Jeg trodde dette var bare for en natt, noe som han garantert sikkert hadde også trodd at det skulle være.

Men han kontaktet meg igjen. Han kom på døren med pizza å brus til oss. Jed startet med å tilbringe mine dager på Inderøy.

Vi var så forelsket. Jeg var helt fortapt i hans øyne.

Vi ble kjærester den 6. September 2009. Det tok meg fire uker før jeg fortalte om ham til mine foreldre.

Jeg var nervøs for å si det til dem, pga at han er utlending, noe jeg alltid sa at jeg ikke skulle ha! ;)


Når de ble presentert for hverandre, var det som en gnist. Mine forldre ble glade i ham. Jeg elsket ham så høyt.

De godtok ham, så lenge jeg hadde det bra med ham og jeg var lykkelig var de også det :)

Han kalte meg ting som ingen hadde gjort før, behandlet meg som en dronning.

Jeg har aldri vært så lykkelig i mitt liv. Jeg var så stolt over at han var min.

Vi forlovet oss. Han fridde, jeg sa ja å smilte.

Vi snakket om leilighet, bryllup og barn. Vi skulle leve sammen resten av vårt liv sa vi til hverandre.

Han sa at han aldri har vært så glad i ei jente som i meg.

Etter 8 måneder ble det slutt mellom oss. Han gjorde det slutt med meg. Ble stor krangel og diskusjon.

Så tok det to dager og han hadde fått seg en ny dame. Det såret meg dypt.

Aldri kjent en sånn slik smærte i hjerte mitt å kroppen, bare tanken på de to.

Men så tok det 4 uker, da kom han tilbake til meg.

Han satt lenge å så på meg, så begynte han å stryke meg på kinnet, å gjennom håret som han gjorde da vi var sammen.

Han ble blank på øynene. Og for meg gjorde det vondt. Han var fortsatt sammen med hun andre jenta.

Men jeg og Karwan havnet sammen den kvelden 20 Juni. Jeg ble gravid etter den kvelden. Det ble ikke han noe glad for.

Han gjorde det slutt med hun andre 2 uker etterpå. Han begynte å være hos meg vær kveld å vær natt.

Han begynte å innse ting, og var lei seg for va som hadde skjedd.

Men jeg hadde problemer med å stole på ham igjen.

Så han bygget opp forholdet vårt på nytt, beviste for meg at jeg kunne stole på ham igjen.

Han gjorde alt. Og nå, forguder han både meg å ungen i magen min.

Han er kjempe gla for at alt har gått bra mellom oss. Men han plages fortsatt litt med det som skjedde i sommer.

Han sier han skulle ønske at alt ble gjort annerledes, og at han aldri ville vært sammen med hu andre.

Det var det dommeste han hadde gjort, han vil ikke en gang se på henne som eksen sin!

Så jeg og Karwan forlovet oss på nytt, fant ett søtt lite hus :)

Men før vi viste at jeg var gravid hadde han skrevet navnet sitt hos IOM.

Og skulle reise hjem til kurdistan frivillig. Ingen av oss gledet oss til at denne dagen kom.

Men ting tok tid, og vi hørte ingenting.

Men pluttselig fikk han svar. Så 22 November 2010 reiste han fra meg å lille klompen vår.

Savnet er stort. Men vi må klare dette. Vi håper på å få ham tilbake innen fødselen i Mars 2011. Gjennom besøksvisum.

Ekte kjærlighet overvinner alt. Vi klarer oss fint enda, prater sammen på telefon vær dag.

Flere gangen om dagen. Og har ett håp om at vi en dag ser hverandre igjen ♥

For jeg har ingen planer om å la mitt barn vokse opp uten sin pappa..

Vårt lille sjarmtroll kommer til verden i Mars :)

Ett år uten pappa

Snart to år gamle Hannah Abeke har ikke sett sin egen far på over et år. Han er utvist fra Norge frem til 2015, etter å ha oppholdt seg ulovlig i Arendal.

– Pappa, lyder det fra den lille jenta da hun peker på bildet av faren hun ikke har sett på lang, lang tid.

Papirløs skatteyter
Hennes far, Michael Adewale, er i Nigeria, kastet ut av Norge etter å ha oppholdt seg i Norge uten de nødvendige papirene.

– Det er utrolig trist. Det er trist å ikke kunne dele hverdagen og trist at han ikke får se dattera si vokse opp, sier mor Marianne Longum Gauperaa.

Les mer her

Se tv-innslaget med Hannah Abeke her (ca 7:55 min. inn i sendingen)

Sjeggestad: – UNE får mye skryt

(...)

Selv om det i denne saken har vært reist kritikk mot UNEs virksomhet, sier Sjeggestad at de stort sett bare får skryt for jobben de gjør.

– UNE har fått rosende omtale og positive kommentarer, faktisk så godt som utelukkende det gjennom de ti årene UNE har eksistert, både fra grundige eksterne evalueringer som har vært foretatt og fra de som styrer i departement og regjering, uavhengig av om dette har vært regjeringer utgått av Ap og andre rødgrønne, eller andre partier.

Les mer her

Fembarnsfamilie hentet i natt

Helt uten forvarsel ble en tsjetsjensk mor og hennes fem barn hentet av politiet i Skånland i natt, for å sendes ut av landet. I ettermiddag sitter de på Trandum før utsendelsen til Moskva tirsdag.

Les mer her


Tsjetsjensk familie tvangssendt ut i morges

Helsingforskomiteen mener de tsjetsjenske familiene som ble satt på et fly til Moskva i dag kan være i stor fare.

Les mer her

Heléns historie/Aldri så ensom...

Aldri så ensom...
Av Helén

Det er min søsters bursdag. Hun har vært på nattevakt, og jeg har passet min niese. A skulle ringe meg når han våknet så det er ingen overraskelse at jeg ikke har hørt noe da jeg selv våkner i titiden. Jeg venter ett par timer før jeg selv ringer han, på tide å stå opp nå... Ingen svar .

Enda noen timer senere ringer endelig telefonen, ”Hei,” svarer jeg og forventer å høre stemmen til min kjære i andre enden.

”Ja hei, er det Helén jeg snakker med?”
”Ja,” svarer jeg.
”Ja, jeg ringer fra ...... politikammer, vi har din samboer her. ”
”Eh, ja vell!?”
”Ja han har bedt meg om å ringe deg og gi beskjed om at alt er ok, og du må ikke bekymre deg. Han kan ikke snakke med deg akkurat nå, men advokaten deres vil ta kontakt i løpet av formiddagen i morgen og gjøre en avtale slik at du kan være med på fengslingsmøtet.”
”Fengslingsm.... Hva skjer?”
”Jeg kan dessverre ikke diskutere saken med deg nå Helén på grunnlag av taushetsplikten, men advokaten tar kontakt og A er veldig klar på at han ønsker å ha deg til stede i morgen og han sier han vil fortelle deg alt når du kommer hit.”
”Men... Du må jo si hva det gjelder, du kan ikke bare..”
”Jeg beklager Helén, men ikke bekymre deg, dette skal nok ordne seg. Og i morgen får du snakke med A og han vil forklare alt.”
”Men...”
”Advokaten tar kontakt Helén, bare ta det med ro nå, så får du oppklaring i morgen. Ha det bra”

Ha det bra? Tusen tanker på en gang og ingen innen rekkevidde. Ta det med ro? Hvordan i helvete kan jeg ta det med ro? Hva skjer nå?
Øynene fylles opp og jeg prøver ikke en gang å kjempe i mot.

Hos UDI neste morgen blir jeg fulgt opp i 2.etasje der A sitter. Han ser gammel ut, sliten. Straks han ser meg knekker han sammen. Jeg har aldri sett han slik, min gode, sterke mann. Han ser ut som en som har mistet alt. Først klarer han ikke å snakke, jeg må være den sterke. Jeg holder rundt ham og prøver å forvisse ham om at det kommer til å gå bra.

”Alt er over,” stotrer han frem.
”Hva kjære? Hva er over?”
”Alt.”
”De sier at jeg ikke er meg! Det er sinnsykt”

Jeg får ikke frem ett ord.
”De sier jeg er fra Tanzania. At de har beviser og at de skal sende meg tilbake.”

Tusen spørsmål og tanker og atter en gang får jeg ikke grep på en eneste en.

”Vi må gå nå.”

Det er politiadvokaten, i følge med to tjenestemenn som er der for å transportere min kjære til tinghuset der fengslingsmøtet skal stå. Jeg får ikke være med i patruljebilen.
På tinghuset venter T, advokaten som tok i mot oss med åpne armer bare uker tidligere da vi stod midt i virrvarret av erklæringer og søknader og forberedte oss til å søke om familiegjenforening.

Saksdokumentene blir lagt frem og jeg får 10 minutter til å lese gjennom påstandene. Dette er helt vilt. Jeg leser i stillhet. A stirrer i bordplaten, ett ørlite blikk og forsiktig smil i min retning før han igjen trekker seg inn i seg selv. Jeg leser hvert ord, hver eneste påstand. Klarer ikke helt å ta det inn over meg. Bestemmer meg fort for at A skal få tvilen til gode. Vi må snakke sammen i fred og ro og han må få en sjanse til å forklare hva dette betyr, hva det handler om. Bevisene forteller en sterk historie, og enn så mye jeg ønsker å tro at dette bare er oppspinn så er jeg ikke dum. Muligens en smule naiv, veldig godtroende, men ikke dum.

I tingretten synes tiden å stå stille. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå hva politiadvokaten rabler om, jeg klarer uansett ikke å fatte hva som skjer her og nå.

Han får fire uker varetektsfengsling, og av hensyn til meg og den lille i magen min sender de han ikke til mottaket på Trandum, men lar han sitte i nærmeste fengsel. Fare for rømning er argumentet deres. De mener han vil benytte første og beste mulighet til å stikke av, forlate meg og vårt ufødte barn og kaste bort livet vi har bygget opp sammen.

Jeg er sint. Fortvilet, redd og usikker, men mest av alt sint.

A blir straks transportert til fengselet og T ordner det slik at jeg får komme på besøk allerede neste morgen.

Slik går ukene, to telefonsamtaler og to besøk i uken er det vi får. Og da er vi heldige, fengselsbetjentene er menneskelige og klarer heldigvis å sette seg inn i vår situasjon. Tirsdag og Torsdag tar jeg bussen til min kjære, på veien kjøper jeg med en meny fra Burger King eller en grillet kylling fra varmedisken på Meny. Han setter pris på det. Og en Snickers.

Veien fra busstoppet opp til fengselsporten er lang og tung der jeg vagger av gårde i motvind med magen min godt beskyttet fra kulden under en tykk ullkåpe. Jeg kjenner blikkene fra de andre busspassasjerene i det jeg stiger av og tar fatt på veien som kun leder til ett sted.
Det er ingen tvil, her vagger enda en trist skjebne.

De alt for korte timene vi får sammen er uvurderlig. Klart det er tøft, men jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom ukene uten å ha de gode stundene sammen med min kjære å se frem til. Der på besøksrommet konsentrerer vi oss om å holde hverandre oppe, og nyte hvert sekund sammen, for hvem vet hvor lang tid vi har.

April måned, nå er det avklart. A sendes til Tanzania. Etter åtte uker i varetekt, to av de tilbrakt på Trandum, blir min elskede revet fra oss, bare to uker før vår nydelige lille datter kommer til verden. To uker som ikke har festet seg ordentlig i hukommelsen, to søvnløse uker med konstante smerter og en stadig økende angst for dagen da den lille skal bestemme seg for å komme til verden. Dagen som skulle bli den største dagen i våre liv, men som i stedet blir ett mareritt, og igjen er jeg alene. Til hun kommer. Da er det oss, oss to alene, sammen.

Om bare noen måneder fyller hun tre, hun er en nydelig jente med ett utrolig humør og en evne til å glede mennesker rundt seg hvor enn hun går, akkurat som sin far. Han får bare sett bilder, en og annen videosnutt og ett og annet ord i telefonen. Stort sett hei og hadet, for det er det man sier i telefonen.
Vi kan ikke besøke han, det er for langt borte, for risikabelt da både vår datter og jeg får daglige medisiner og jevnlig oppfølging for alvorlig sykdom, og ikke minst for kostbart. Det føles ikke noe bra, å ikke kunne prioritere å la vår datter tilbringe tid med og bli kjent med sin far, men vi har ikke noe valg. Slik har hverdagen blitt, og med mindre noe drastisk gjøres for å endre måten utlendingssaker blir behandlet, med mindre det åpnes opp for en individuell saksbehandling der det vises skjønn og man slutter å trenge alle innenfor en ramme, er det slik den kommer til å fortsette å være.

Helén

Tones historie

Min mann og jeg traff hverandre gjennom internett i 2008.Jeg var litt usikker i forhold til avstand og alder,men hva kan man gjøre med kjærlighet ved første blikk :) Bestemte meg for å reise til ham på ferie og se hvordan vi passet sammen i virkeligheten. Det var 5 minutter på flyplassen og det føltes som vi hadde kjent hverandre alltid. Når jeg dro hjem var det ham og meg for alltid.
Mine barn og familie aksepterte dette umiddelbart.
Vi forlovet oss i januar 2009 i hans hjemland. Snakket om å søke turistvisum for ham, men ble advart av en venn av ham å søke om dette hvis vi hadde planer om å gifte oss snart. Hvorfor??? Jo fordi hvis vi fikk avslag kunne UDI tro at vi ikke giftet oss av kjærlighet, men for å få ham til Norge........ Aner ikke den dag i dag om dette stemmer, men vi bestemte oss for å vente og planlegge bryllup istedet. Noe vi har tenkt på masse i ettertid.

Jeg reiste i mellomtiden med mine barn 5 ganger, og prøvde å fikse alt av papirer på forhånd.

Savnet var tungt, men jeg takker mine barn for støtten og trøsten i de tunge stundene.

Etter 2 år reiste jeg og 3 barn ned for å feire bryllup. Da var det endelig klart for besøk på Ambassaden for min mann.
Han ble kalt inn til intervju på den norske ambassaden 2 måneder etter bryllupet vårt. Fryktelig nervøs siden det var en del engelsk han ikke forsto helt. Men denne norske damen skal ha ALL skryt. Hun er utrolig hjelpsom og hyggelig. Da var det bare for ham å vente, mens jeg gjorde resten av jobben her hjemme. Og for en jobb og følelsesmessig berg-og-dalbane det ble.

Jeg ble kaldt inn til intervju etter ca 4 måneder....... endelig. Veldig nervøs,men hadde ventet på dette lenge. Det ble mange spørsmål,og mange rare spørsmål også. Jeg var da gravid i 5 måned med hans vakre datter. Politiet skrev brev om prioritering, siden jeg slet både fysisk og psykisk i svangerskapet. Jeg jobbet, slet med graviditeten, hadde foreldre som var syke og samtidig 3 barn her hjemme. Det verste var vel savnet etter min mann hver dag. Men NEI sa UDI til prioritering. Fikk beskjed om at det var noe galt med meg eller barnet kunne jeg kanskje få det. Så da måtte jeg bare være glad barnet var friskt.
Bestemte meg for å absolutt ikke la UDI få hvile. Jeg ringte hver eneste uke. Men fikk samme svada svar hver gang. Det knøt seg i magen hver gang jeg slo nummeret dit, fordi jeg visste vel egentlig hva de ville fortelle meg. Aldri noe nytt. Jeg reiste med min eldste datter før jeg fikk flyforbud for at han skulle kunne føle at han var en liten del av barnet i magen.
Tiden i graviditeten gikk , vi håpet fortsatt at ham kunne rekke fødselen.
Vår vakre datter ble født i august 2010, uten at pappa var der. Stemmen hans var fylt med tårer av både glede og sorg. Takker min datter for at hun var der for meg både før, under og etter fødselen. Hun var med meg i pappa`s sted.

Da var det på igjen på telefonen igjen, men de mente jeg klarte meg bra alene....... som om de visste hvordan jeg hadde det.
Til slutt var vi så slitne av all påkjenningen, tankene (Han var livredd for å få avslag), hva om vi måtte leve uten ham her. Klarte ikke amme barnet mitt lenger, bare gråt, men takket gud for henne. Hun lignet sin far på en prikk.
Bestemte oss for å reise og bli hos ham i 4 uker så han ble kjent med sin datter. Han var i 7de himmel, men vi måtte jo dessverre reise hjem igjen. Det rare var at til og med vår 6 uker gamle datter gråt mer enn hun noen gang hadde gjort........ følte hun at noe var galt? At vi måtte reise fra pappa?

Min trøst i alt var at min eldste datter ble igjen i Tunisia med sin kjæreste, så min mann kunne prate og være med henne iblandt.
Hun sa på telefonen til meg at han virket veldig trist,og at NÅ skulle hun ringe UDI når hun kom hjem og hjelpe meg. "Vi skal reise hjem sammen vi".

Ca 1 uke etter jeg kom hjem var det på telefonen igjen. Denne gangen møtte jeg på, unnskyld kallenavnet, men en idiot av en mannlig ansatt på UDI. Bare trakk meg mer ned, var veldig negativ og nedlatende. Det hjalp meg jo ihvertfall ikke.
Den kvelden satt jeg i "amme" og tåretåke og skrev en lang mail til UDI, om alle mine følelser og tanker. Og om denne mannen på telefonen.
Jeg tror høyere makter hørte meg denne kvelden................... Dette var en mandag........ På torsdag formiddag ringte min telefon........AMBASSADEN,TUNIS sto det på displayet. ÅÅ herreguuuuud hva var nå dette da?
Den hyggelige damen igjen :) Hun hadde forsøkt å ringe min mann, men fikk ikke svar. Da fortalte hun meg det...........han hadde fått invilget søknaden sin på onsdag :):):) Resten av denne dagen gikk til telefoner, flybilletter........alt.....Han og svigermor gråt på telefonen av glede.
Stresset nå var min datter skulle hjem 10. desember og håpet at de kunne reise hjem sammen. Problemet var at han måtte til Algerie for å hente visum, og fikk time der 9. desember....... Men den som vil den kan. Det ble Tunis-Alger t/r........Hjem på kvelden. Si byebye til familie og venner, og tilbake til Tunis, en kjøretur på 3 timer, morgenen 10. desember.

På kvelden 10. desember sto jeg, min sønn og vår datter og ventet spent på Pappa og storesøster. Jeg fikk begge mine kjære hjem på samme dag <3<3<3 Min datter hadde helt rett i sine følelser.

Jeg velger og tro at min mail gjorde mye av utslaget på denne avgjørelsen.
Dette er en lykkelig historie, men med masse slit og følelser underveis. Vi fikk vårt ønske med å feire jul og nyttår sammen.
Og hvis dette kan hjelpe noen med å holde håpet oppe, til å stå på ikke gi opp.................... Vi fikk invilget etter 10 måneder :):)
I dag er vi verdens lykkeligste familie, han har vært her i 1,5 måneder og stortrives. Mine barn og familie elsker ham. Han har begynt på "norsk-skole". Og er verdens beste pappa og mann <3<3<3<3

Pappa er utvist fra Norge og bor på gata i Ukraina. Mor og barn bor lovlig på Holtet i Oslo.

Pappa er utvist fra Norge og bor på gata i Ukraina. Mor og barn bor lovlig på Holtet i Oslo.

For tre år siden fikk Mayuma Kanyire og Baonga Bothay en datter på sykehuset i Bodø. Nå bor Kanyire og datteren i Oslo, mens Bothay lever på gata i Ukraina.

Bothay fikk endelig avslag på asylsøknaden i 2008, men ble likevel boende i Norge.

- Han ville ikke forlate meg og den nyfødte datteren vår. Han ville være sammen med familien sin, forteller kona.

- Ja, han brøt loven, men nå er det barna våre, norske utlendingsmyndigheter straffer, sier Kanyire.

Les mer her

Staten tvinger Zarife å forlate barna i to år

Vil kaste henne ut av Norge fordi hun jobbet etter at arbeidstillatelsen gikk ut.

På Frekhaug i Hordaland hadde mange møtte fram lørdag for å vise sin støtte til den kosovoalbanske tobarnsmoren Zarife Kashtanjeva. Tre år gamle Elan gikk fremst i fakkeltoget sammen med resten av familien sin.

(...)

– Jeg har ikke tenkt å gi opp. De kan komme å hente meg med tvang og sende meg tilbake, for jeg tenker ikke å gå fra to barn, sier Kashtanjeva til TV 2 Nyhetene.

Les mer her

Foto: Privat

Folk viste støtte for Zarife

Et hundretalls personer viste lørdag sin støtte for den utvisningsvarslede Zarife.

Saken om moren som må forlate mann og to små barn har opprørt mange. I dag gikk folk i Nordhordland i fakkeltog for å gi sin støtte til den Zarife Kashtanjeva.

Les mer her

SV-Molina ut mot egen regjering

Ber regjeringen myke opp asyl- og innvandringsregelverket.

Marcela Molina (SV) er opprørt, sint og lei for måten Norge behandler Kamuran Kaplan, Maria Amelie og andre innvandrere og asylsøkere. Nå ber hun regjeringen myke opp regelverket.

(...)

– Nå virker systemet veldig firkantet. Reglene må myknes opp, og det finnes rom for å bruke hodet i enkeltsaker. Noe bør absolutt skje her, krever Marcela Molina.

Les mer her

«Kanskje vi blir kastet ut i kveld, kanskje i morgen. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke på»

Maria Amelie har rørt følelsene våre. I Lillesand lever fem barn som ingen har hørt om før nå. De har bodd på asylmottak i ni år.

Jasmin på 15 år løfter blikket, ser journalisten inn i øynene.

- Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen. Så hvorfor blir vi ikke behandlet som barn da? Spør hun.

- Barnerettighetene må være for alle barn, ikke bare for noen.

Les mer her

Familien Tunc - Faksimile, Fædrelandsvennen

Slår tilbake mot kritikken

- På tide at noen snakker positivt om UNE, raser Sjeggestad.
UNE-direktør Terje Sjeggestad er lei av at Utlendingsnemnda brukes som skyteskive.

I takt med at mobiliseringen i Maria Amelie-saken er blitt sterkere, har kritikken haglet med stadig større styrke. Og skyteskiven har i stor grad blitt UNE, klageorganet som behandler asylsøknader som er blitt avvist av Utlendingsdirektoratet (UDI).

I takt med at mobiliseringen i Maria Amelie-saken er blitt sterkere, har kritikken haglet med stadig større styrke. Og skyteskiven har i stor grad blitt UNE, klageorganet som behandler asylsøknader som er blitt avvist av Utlendingsdirektoratet (UDI).

Les mer her

– Menneskefiendtlig utlendingsforvaltning

Maria Amelie-saken har belyst en utlendingsforvaltning i Norge som i liten grad tar hensyn til moralske aspekter. Forvaltningen er nærmest blitt menneskefiendtlig, mener jusseksperter.

– Menneskelige hensyn forsvinner i veldig stor utstrekning i utlendingsloven. Innvandringspolitiske hensyn blir viktigere, sier professor Kristian Andenæs, som er instituttleder for Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo (IKRS).

Han mener Maria Amelie-saken har fått folk til å skjønne at utlendingsforvaltningen er mye verre enn man har trodd. Folk flest ønsker en streng innvandringspolitikk, men når de ser konsekvensene protesterer de, mener Andenæs.

Les mer her

Støre og Barnekonvensjonen

Utrikesminister Jonas Gahr Støre uttalte i dag på NRK P2 at han ikkje ynskjer at Norge skal slutte seg til internasjonale klageordninger i forhold til FN sin barnekonvensjon. Barna Først frykter at utrikesministern, som tidlegare i mange høve har vore nærmest helgenforklart, no viser sitt rette ansikt.

Les mer her

Kampen mot UDI

Med en ny utlendingslov og utlendingsforeskrift skal det bli vanskeligere for par som finner kjærligheten utenfor norges grenser å kunne bosette seg og stifte familie i Norge.

Den 1.1.2010 trådde en ny utlendingslov og utlendingsforeskrift i kraft. Det betyr at det er vanskeligere for par som finner kjærligheten utenfor norske grenser å bosette seg og stifte familie i Norge. Er det virkelig rettferdig at de som finner kjærligheten uten for Norges grenser må dokumentere det ene og det andre for å være sammen som et ordentlig ektepar.

Les mer her

Ingeborg og Asef sin historie

Våren 2010 ble jeg kjent med asylsøkeren Asef. Selv om jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle involvere meg med en asylsøker, var det en beryktet liten mytisk figur med pil og bue som susa rundt ørene på oss. Ting skjedde, men jeg sa høyt og tydelig at vi skulle ta det litt med ro fram til han fikk opphold. Noe jeg tok som en selvfølge!
Han hadde mistet familien sin, faren forsvant etter noen problemer i Afghanistan og jeg kunne aldri tenke meg at UDI ville sende en gutt på 19 år til Kabul, uten familie, uten utdanning.
Plutselig kom første avslag. Han kunne ikke bevise at han var i fare i hjemlandet, så UDI så på frykten hans som ”ubegrunnet”. Han hadde kommet seg alene i Norge, da skulle det ikke være noe problem for han å greie seg alene i Kabul, med tanke på hvor ”ressurssterk han må være for å reise alene helt til Norge”.
Advokaten hans skrev i klagen av ”hvis det er tvil om at han er i reell fare, bør denne tvilen komme han til gode”. Men..
Det ble selvfølgelig tungt. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville gi han opp, du vet det når du møter den rette!
Vi tenkte vi kunne gifte oss, i det minste få en ekstra mulighet til å få han tilbake om han skulle bli sendt ut. Men han har ikke papirer. Han brukte mye tid og penger på å skaffe nødvendige papirer fra den afghanske ambassaden, men de papirene ble underkjent av norske myndigheter (noe jeg tar som et realt spark på leggen til andre lands ambassadører i Norge, bare så det er sagt).
UDI brukte som et argument i avslaget at han ”ikke har vist noen interesse av å prøve å skaffe papirer for å bekrefte sin identitet”. Virkelig? Skal man kreve det av en 19, da 17, år gammel gutt som kommer alene til et helt nytt land, uten å kjenne til språket, lover eller regler? Han kunne ikke engelsk heller, det jobber han med å lære seg nå. Var det noen som fortalte han at han burde prøve å skaffe papirer?
Asef hadde jobbet hardt fra dag 1, for å vise at han ville lære språket raskt, han ville følge reglene, han ville være en god borger, alt i håp om at UDI ville se og berømme innsatsen hans. Alt ble ødelagt ved hjelp av et papir med store ord og fremmede uttrykk.
Han vet at han møter en mørk, mørk framtid i Afghanistan. Uten familie, uten utdanning, uten sted å bo, uten jobb. Han blir sendt til et liv på gata i Kabul, og det er han klar over.
Jeg har familie, venner, nettverk, studerer, jeg kommer til å greie meg. Kjærlighetssorg, ja, men grunnlag for overlevelse. For hans del, derimot, blodet mitt fryser til is når jeg tenker på det..
Han hadde fått opphold i Italia. Det visste han ikke før han fikk avslag på asylsøknaden sin her. Hadde han visst det, hadde han blitt i Italia, selvfølgelig. Men UDI bruker det som et argument mot han, at han ikke er ærlig. Nå sier advokaten hans at han ikke blir sendt tilbake til Italia uansett. Det er forvirrende.
For vår del er det så ubegripelig vondt at det skal sitte en person på et kontor i UDI/ UNE og bestemme at vår familie ikke er verdt å beskytte. At vi ikke skal få leve sammen. At han skal, igjen, bli fratatt familien sin. Disse menneskene, som aldri kommer til å se oss i øynene, skal sitte trygt bak kontorpulten sin og varsle en 19 år gammel gutt om at han må reise til Kabul, som UDI vurderer som ”en nøytral, krigsfri sone”. Disse menneskene skal bedømme hvorvidt vi skal få leve sammen eller ikke. På hvilket grunnlag?
Jeg kjemper ikke bare for å kunne beholde mannen jeg elsker. Jeg kjemper for at han skal slippe å måtte reise fra alt, igjen. For at han skal få slippe å forlate enda en familie. For at han skal slippe å igjen bli røsket opp med den tynne rota han har.

På begynnelsen av desember flyttet han inn til meg. Hver dag skal nytes, vi vet ikke hvor mange vi får. Jeg måtte finne en ny leilighet, fant verdens mest fantastiske husvert som lar oss bo her på halv husleie. Vi lever kun på min inntekt, Asef har jo ikke rett til noe som helst nå.
Vi har heldigvis fantastiske venner og familie som stiller opp for oss, hvis ikke hadde det ikke gått. Asef har en norsk mamma som stiller opp 200 % for oss, uten henne hadde vi begge tørna for lengst.
Vi må kjempe hver eneste dag.
Han vil gå på skole, det var en kamp mot kommunen. Lege m.m. er omtrent umulig. Arbeidstillatelse får han ikke, selv om han vil jobbe, betale skatt. Å jobbe svart er ikke noe alternativ!
Vi venter på det andre avslaget, som vi vet kommer. Vi prøvde å sende saken til NOAS, men de hadde ikke mulighet til å ta den, de sa vi måtte stålsette oss på et nytt avslag. ”UDI tar ikke hensyn til familierelasjoner, de skal kun vurdere om det er trygt for han å reise tilbake”.
Marerittene han har om natta forteller klart og tydelig hvor redd han er.
Det å skulle åpne postkassa krever mer styrke enn jeg har. Denne ventinga er den som tar knekken på psyken. For hver en dag det ikke ligger et brev i postkassa, er vi glade for at vi får èn dag til. Men, kommer brevet i morgen? Om en uke? Hvor lang tid får vi? Når brevet kommer, hvor lang tid får vi da? Hva kan vi gjøre? Finnes det andre alternativer enn å sette han på et fly til Kabul?
Vi føler oss ikke som mennesker. Vi føler oss som en ubetydelig papirhaug som folk bare lemper på, uten å ta noe ansvar. Vi føler oss umyndiggjort. Vi føler oss verdiløse.

http://tosomhet.blogg.no

Trines historie - fortsettelsen

Her finner du den første delen av historien: Trines historie

Men etter 2 mnd i Irak,maaaaange kilo mindre klarte han og flykte videre, gjennom Tyrkia, Hellas og endte opp i Italia...
Ikke uten dramatikk... Døden nær opplevelse hadde han stakkars... Da han flyktet fra Hellas til Italia var det så jeg nesten aldri skulle få se min mann igjen...

Folk synes kanskje ikke dette er så ille siden vi ikke har barn..Men vi har barn i familien som ogå tar dette tungt... Han bor på ett ventemottak nå,og jeg kan møte han der.. Var hos han i november og reiser igjen nå på søndag. Men vi vil jo leve i Norge så vi kan starte ett normalt liv, leve som en normal familie....
Men Norge stopper nok det så lenge han er utvist :(


Mvh Trine

Foto: Privat

Lottes historie

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år. Ikke lenge, men vi elsker hverandre og har vært igjennom mye de to siste årene og jeg føler forholdet vårt er ganske seriøst selv om vi begge er unge.

Han kom til Norge for å søke asyl, men fikk avslag. Han bestemte seg for å klage, og søkte enda engang. Mens han ventet på svar møtte vi hverandre.

Det var kjærlighet ved første blikk! Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å forelske meg i en person med helt annen kultur en meg, men vi passet jo så godt sammen.

Det tok sin tid før vi ble kjærester. Både han og jeg var ganske skjenete.

Noen mnd etter vi hadde vært sammen ble jeg gravid, selv om prevensjon var blitt brukt.

Jeg ble sendt på ultralyd som viste at jeg var 14 uker på vei. Var et sjokk at jeg var så langt på vei! Hadde aldri hatt graviditetssymptomer. Abort var helt utelukket, uansett.

Min kjære ble både glad og trist pga nyheten. Han tenkte mye over at han sannsynligvis ikke fikk bli i Norge og se sitt eget barn vokse opp. To dager senere fikk han det andre avslaget.

Og de som har vært igjennom dette selv vet at to avslag betyr at det neste er at han må forlate landet.

Jeg selv så for meg fremtiden som alenemor, ja kanskje alene-gravid også.

Vi flyttet sammen for å tilbringe mest mulig tid med hverandre.

Da det begynte å nærme seg termin ble vi mer og mer positiv. Kanskje han fikk bli med på fødselen?

Jeg husker godt den kvelden hvor vi snakket om fødsel. Han gledet seg masse til barnet kom, og ikke på tale om han var redd for fødsler, heh.

Etter samtalen gikk jeg ut for å hente posten. Og der lå brevet. Om 6 dager måtte han forlate landet sto det.

Både jeg og han var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd det kom til å gå så kort tid fra han fikk brevet til han måtte reise. Seks dager var jo ingenting. Jeg hadde trodd minst en mnd.

Jeg har aldri sett han så trist før. Han bare lå i senga. Spiste ingenting de neste dagene. Jeg ble så trist av å se på han, der han lå å så på ultralydbilder av den lille gutten vår.

Han hadde kommet så inn i den norske kulturen. Selv om vi var fra to forskjellige land var det sjeldent jeg merket kulturforskjeller. Språket snakket han fint.

Tilslutt bestemte han seg. Han skulle ikke reise, han ville møte sønnen sin. Han klarte ikke dra fra meg og babyen vår i magen.

Bare noen uker etterpå fikk vi en nydelig sønn.

Etter hvert da vi gikk gjennom reglene for ulovlig opphold forsto han hvilken feil han hadde gjort. Verken jeg eller han hadde trodd dette. Utvisning fra Norge i 5 år!

Han angret på at han ble i Norge.

Vi fikk store problemer økonomisk da det viste seg at han ikke fikk penger lenger pga han flyttet fra mottaket. Jeg hadde ikke penger til å forsørge han, så han måtte flytte slik at han også fikk økonomi.


Jeg har, som mange andre, hatt problemer med UDI. De har rett og slett ment at jeg er dum for jeg ikke tok abort. Rett ut sa de det ikke, men det var ikke vanskelig å skjønne hva de mente.

Min kjære oppholder seg enda i Norge. Sønnen vår er straks 9 mnd. Vi bor på en bitteliten plass, politiet vet godt hvor han bor.

Hva om de kommer idag? Imorgen? Da vil vi få 10 minutter på å si hade, og han får ikke komme tilbake før om over 6 år. (utvisning + behandlingstid på søknad

Jeg hater å leve i usikkerheten. Jeg vet jeg blir alenemor, men ikke når. Jeg vet også at sønnen vår kanskje må vokse opp uten pappa. Jeg hater den tanken, de er jo så glade i hverandre.

Spørsmål fra Maymunah

Hei,

Jeg lurer på hvordan det har gått med folks saker etter at dem har klagd på vedtaket fra UDI? Hvor lang tid har UDI tatt på å behandle saken, og hvor store er sjansene for at UDI gjør om vedtaket? Det meste de bruker er kanskje 11 måneder, men hva er den minste tiden det har tatt? Og hvis de ikke gjør om vedtaket, hvor store er sjansene for at UNE vil gjøre om vedtaket? Jeg hadde for lav inntekt i 2009, så mannen min fikk avslag, men nå har vi nok inntekt i 2010. Så hvis jeg dokumenterer den med selvangivelsen i mars/april, vil de da se på den? Er det noen som har vært i samme situasjon?



Mvh
Maymunah

"Lenes" historie

Alt startet i januar 2006 da jeg traff min mann, som da var asylsøker. Som så mange andre hadde han ikke noe informajon på forhånd hva det innebar å søke asyl, og han ikke ikke hørt om dette tidligere. Min mann hadde opphold i Spania på tiden han søkte asyl i Norge, men hadde valgt å lage opp en historie til Norske myndigheter på oppfordring fra andre asylsøkere han tilfeldig traff i Oslo sentrum! Dette var nok den største feilen han ville gjøre i livet, og noe han i ettertid har angret over.

Han fikk avlag på asylsøknad, uten noe mer informasjon etter dette. Han valgte å fortsette å være i Norge da han hadde møtt meg. På dette tidspunktet reise han til Spania der han har sitt opphold for å hente sine papirer, for så å komme tilbake å være med meg. Vi var klar over at det var 3 mnd som gjalt. I januar 2008 giftet vi oss på Oslo tinghus i troen på at han fortsatt var lovlig i landet med sine spanske papirer. For å kunne gifte seg i Norge må man ha lovlig opphold på tidspunktet vigslen skjer, og dette var det ingen som sa noe på.

En uke etter vi giftet oss, gikk vi til politiets utlendingenhet i Brugata for å søke familiegjenforening, noe vi aldri vil glemme. Dette var ca 1 mnd før jeg hadde termin, så jeg var høygravid, og så endelig et lys i tunnelen. Vi skulle få være sammen for alltid...trodde jeg da i ca 30 min. Plutselig kom det sivilpoliti inn døren og spurte min mann om id kort. Hun som hadde mottat vår søknad hadde varslet politiet. Det satt på han håndjern, og uten å ta hensyn til han eller meg førte de han ut i bilen og reiste. Der sto jeg igjen i en psykose...viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..gråt og skrek! Dette var virkelig noe av det værste jeg har vært med på! Jeg var hos politiet dagen etter for å snakke med dem å håpet å møte han før de sendte han ut! Dette var helt umulig, jeg følte meg som en kriminell!

Fikk fullmakt fra mannen og ringte udi, og de kunne opplyse om at han hadde fått varsel om utvisning i 2006, og utvist i 2007. Dette visste hverken jeg eller han noen ting om! Ingen beskjed hadde vi om dette. Siden han nå ble tatt igjen etter første utvisning laget de en ny utvisning for han, den første fra 2007 var på 5 år, mens denne gangen fikk han livstid. Tross at han aldri hadde blitt informert om den første! Det eneste som kunne hjelpe oss nå var hans opphold i Spania. Men så onde som Norske myndigheter er, så ville de gjøre alt de kunne for at Spania skulle trekke oppholdet tilbake, så han aldri kunne komme tilbake i Schengen, dette til tross for at vi hadde et barn i vente. At mennsker kunne være så onde hadde jeg ikke trodd, men UDI visste sitt sanne.

Takk gud, så avviste Spania dette, siden han ikke hadde noen problemer der, så utvisning fra Schengen var ikke mulig, dermed ble han kun utvist fra NORGE! Det tok ikke mange ukene før han var tilbake i Norge og trosset denne utvisning, for han visste jeg skulle føde når som helst, og han kunne ikke la meg være alene. Ingenting stopper kjærligheten, og spesiellt ikke kjærligheten til sitt barn.
Desverre skulle han ut en kveld men noen kamerater og ble tatt igjen. Han kjente desverre ikke de beste menneskene, og var ikke på de beste stedene. Dermed var det ut igjen, rett før fødsel...
Mange valg man skulle ønske man kunne gjøre om.

Vår datter ble født mars 2008 <3 det største som har hendt meg. Første jeg gjorde var å ringe min mann å fortelle om den nydelige prinsessen vi hadde fått og stemmen jeg hørte var så glad å trist på samme tid. Det tok meg 1 1/2 mnd før passet var i orden og vi fikk reise til Pappa i Spania. Dette var et stort øyeblikk fullt av følelser. Etter turen i Spania på to uker, måtte vi tilbake til Norge. All frustrasjonen av å ikke ha mannen med meg og være helt alene med mitt første barn var ikke til å holde ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Advokat jobbet på spreng for å få forandring i saken, men ingenting hjalp! Legeerklæringer hadde jeg også, men UDI brydde seg ikke!

SÅ kom vedtaket fra advokat, der hun kunne fortelle at Udi hadde satt ned utvisningen fra livsvarig til 5 år, for hensyn til barnet! Dette var tross alt en lettelse, selv om 5 år er fryktelig lenge! Når mannen fikk høre dette, ble han gal.."5år uten deg og min datter" var det han klarte å si..Noen uker senere var han tilbake i Norge! Advokaten visste om dette, og sa klart ifra at dette ikke var lurt, men hun skulle ikke si noe. Så bodde vi lykklige sammen i 4 mnd før vi bestemte oss å flytte til Sverige! Vi orket ikke leve i skjul lenger, og tenkte å forsøke å flytte. Vi ble overrasket over behandlingen vi fikk i Sverige, litt mer enn 1 mnd etter søknaden var sendt inn fikk han opphold! Jeg gråt og lo om hverandre og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Min mann ble stum, og ville ikke tro det jeg leste for han. ENDELIG!!!

Så for oss endte det forholdsvis godt, og vi bor fortsatt i Sverige å venter på å flytte tilbake til Norge i 2013. Venter vårt andre barn i mai 2011.

(dette er en veldig sterk historie for meg, som jeg vist nok har fortrengt litt, for mens jeg satt og skrev kom alt tilbake og jeg klarer ikke å slutte å gråte) Skulle virkelig ønske ingen andre måtte oppleve dette!

– Norge har en streng asylpolitikk sammenlignet med andre land

– I Norge låser man seg for mye til regelverket uten å se hver sak individuelt, jussprofessor Kristian Andenæs.

Ifølge Andenæs, som er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, er det ikke selve regelverket som gjør at han mener Norge har en strengere asylpolitikk enn flere andre land det er naturlig å sammenligne oss med.

(...)

Norsk praksis mener han er «firkantet».

– Regelverket åpner for at man kan bruke skjønn og tillegge sterke menneskelige hensyn vekt. I Norge brukes det imidlertid i veldig liten grad. Det legges for liten grad på individuelle trekk, sakene sees ikke hver for seg, sier Andenæs.

Les mer her

Faksimile NRK

- Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål

Talskvinne Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet De Grønne mener at Maria Amelie-saken rører ved sentrale spørsmål i norsk innvandringspolitikk.

- Politikere er ofte tilbakeholdne med å uttale seg om enkeltsaker, sier Marcussen. – Det er det også gode grunner til, men faremomentet er at vi glemmer at politikk også har med enkeltskjebner å gjøre. Det er Maria Amelie-saken en god illustrasjon på

(...)

Hun minner om at Maria Amelies sak slett ikke er unik. – De av oss som har fulgt med på norsk innvandringspolitikk en stund har fått med oss mange eksempler på at noe er riv, ruskende galt. Vi har for eksempel sett flere eksempler der barnefedre eller barnemødre har måttet forlate landet og sine norske partnere, på tross av at de har både nettverk, familie og jobb her. I andre saker har et stivbeint regelverk ført til at ressurspersoner innenfor forskning har blitt kastet på dør. Alt dette er resultat av den politikken stortingspolitikerne har ønsket seg. At de nå reagerer med skarpe ord, vitner for flere av dem om dobbeltmoral. Og det vitner ikke minst om at de ikke har tatt innover seg konsekvensene av politikken de selv har vedtatt, mener Marcussen.

Les mer her

193 sendt hjem i skyggen av Amelie

Bare mens papirløse Maria Amelie satt på Trandum ble rundt 70 mennesker sendt ut av Norge.

(...)

Uken før Amelie ble hentet av fem politimenn utenfor Nansenskolen på Lillehammer, ble irakiske Diar Same Saleh og hans høygravide kjæreste vekket midt på natten.

– Klokka 4 på natten kom sju politimenn inn på soverommet og arresterte den gravide kona mi og datteren min. Jeg trodde ikke dette kunne skje i Norge, jeg er fortsatt i sjokk. Selv Saddam ville ikke gjort det på den måten, sier Saleh til NRK.

(...)

– Utvisningsvedtaket fikk Jusus 20. april 2009 – på bursdagen min. Det var helt surrealistisk. Livet har vært helt uforståelig siden da. Jeg trodde menneskerettighetene hadde forrang i forhold til norsk lov. Men det kan virke som om innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til barna. Men vi må bare forholde oss til det, dette er vår virkelighet, sier Lise til NRK.no.

Nå er Jusus sendt tilbake til Nigeria syv år etter at han kom til Norge, mens mor og datter sitter igjen.

Les mer her

Mary og Pappa - Foto: Privat

Sterkere og sterkere

Jeg har i dag tenkt en del på denne bloggen, og jeg ser at den blir sterkere og sterkere. Over 10000 har vært innom, og organisasjoner og medier har fått øynene opp for hva vi driver med her inne.

Mange av dere har vært modige og delt deres såre familiehistorier og følelser, og jeg håper flere historier vil komme. Det er mange der ute i Norges land som sliter med sin kamp mot UDI.

Bloggen skulle så absolutt hatt flere historier fra kvinner og menn som har mannen sin/kona si/kjæresten sin i et annet land pga av utvisning. Jeg vet det er flere av dere som sitter alene igjen i Norge med barn. Vil du fortelle din historie? Den kan godt være anonym hvis du ønsker det.


~Siv~

Fakkeltog for Zarife

Laurdag klokka 16.

Zarife Kashtanjeva lever med utvisningvedtak over seg. Saka om mora som må forlata mann og to små barn har opprørt mange, både innanfor og utanfor Nordhordland sine grenser. Laurdag kan du vera med og visa henne og familien di støtte.

Les mer her

Ole Paus demonstrerte for Kaplan

Flere hundre fremmøtte deltok i demonstrasjonen i Stavanger tirsdag kveld mot behandlingen av familien Kaplan. Artisten Ole Paus var en av dem.

(...)

- Det er fryktelig og ufattelig at norske politikere lar dette skje. Det er utrolig arrogant, av norske myndigheter, sa Paus til Aftenbladet.no. Han og la ikke skjul på at han var rystet. Ole Paus demonstrere sammen med flere hundre fremmøtte mot Norges behandling av familien Kaplan.

De viste sin støtte til familien og for å kreve at familiefaren Kamuran Kaplan får være i Norge sammen med kona Naime og de tre barna Azat (17), Cemcit (15) og Rojin (5). Kamuran Kaplans forbrytelse er at han har arbeidet, betalt skatt og forsørget sin familie ulovlig i Norge siden 2002. Fordi han har jobbet ulovlig i Norge siden 2002 har norske myndigheter bestemt at han skal sendes tilbake til Tyrkia.

Les mer her

Demonstrasjon for andre utsendingstruede

Trebarnsfaren Kamuran Kaplan må forlate familien og dra tilbake til Tyrkia etter ni år i Norge. Saken har klare likhetstrekk med Amelie-saken mener initiativtaker til demonstrasjonen.

(...)

Hans kone og tre barn har fått opphold i Norge på humanitært grunnlag, mens Kaplan må forlate familie, hjem og jobb og reise tilbake til Tyrkia.

Les mer her

I skyggen av Maria Amelie

Han har jobbet i Bærum kommune i åtte år. Han snakker perfekt norsk og har barn i norsk barnehage. Han var på Nansenskolen da Maria Amelie ble arrestert. Han er også ulovlig norsk, men vet du hva han heter?

– Hvorfor går du ikke på jobb lenger, pappa?

Denne pappaen har ikke lenger lov til å arbeide, men til sønnen på fem år svarer han at han har tatt en pause. Samtalen fant første gang sted sommeren 2010, men har gjentatt seg mange ganger etter det. Fortsatt svarer pappaen at han har pause. Han håper fortsatt at det virkelig er en pause, og ikke slutten på livet i Norge.

Les mer her

Marys historie - Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Har ei lita jente som bare gråter og gråter i dag. Livet som 4 åring er ikke alltid så lett.

Vår lille familie består av meg, en kvinne på 28 år, småbarnspedagog av yrke. Min samboer, en mann på 31. En resurssterk mann som drømmer om å være selvstendig næringsdrivende. Og vår felles datter, 4 år gammel førskolejente. Harmonisk og flott uten noen bekymringer i livet.

Den 16.11.2010 endret alt seg. Det var dagen min samboer og min datters pappa skulle reise tilbake til sitt hjemland Nigeria etter å ha bodd i norge i 7 år. Når og om han får komme tilbake etter endt utvisning vet ingen. Det er mange urokkelige krav som skal oppfylles for at vi igjen skal kunne bli en familie.

Vi har vært gjennom en lang saksgang hos UDI og UNE her i norge; negativt svar på asyl, avslag på familiegjenforening, arrestasjon på åpen gate, lagmannsrett med begjæring om varetektsfengsling, løslatelse pga sakens stilling, og til slutt utvisning for 2 år på grunnlag av ulovlig opphold i riket. Hensynet til barnet er tatt med i vurderingen, og UNE mener 2 års separasjon ikke vil være noe problem for vår datter, de kan tross alt holde kontakten over telefon. Innvandringspolitiske hensyn er viktigere enn barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Dette er fortellingen om virkeligheten for en 4 år gammel norsk jente, som har fått sin far revet bort av politiske grunner hun er alt for liten til å forstå.

Vi brukte tiden før pappa skulle reise til å forberede henne. Jeg er som tidligere nevnt småbarnspedagog. Jeg vet at når man skal forklare det uforklarlige til så små barn må man være konkret. Ikke rote rundt i grøten, men være klar i tale. Ikke legge noe mellom.
Vi fortalte at pappa skulle reise til Nigeria. At han skulle være der kjempelenge. Han kommer ikke tilbake før etter hun har begynt på skolen. Nå var det bare mamma og henne som skulle bo i leiligheten i Trondheim. Pappa skulle bo i Nigeria. Nigeria er så langt unna at man må reise en hel dag med fly. Konkrete fakta. Ingen ting annet.

Dagen for avreise kom, og jeg vet også at avskjeden er viktig for barnet å få med seg. Jenta hjalp til med å pakke koffertene, og vi var med på flyplassen for å vinke farvel da flyet med pappa i dro. Da vi kom hjem igjen til leiligheten i trondheim kom det første tegnet på at dette var vanskelig for ei lita jente å forstå. «Mamma, nå er pappa i Nigeria. Han kommer tilbake når jeg har begynt på skolen. Kan jeg begynne på skolen i morgen mamma?» Tid er noe som ikke lar seg forklare for så små barn. En time kan føles som en evighet når man er 4 år, og hvorfor man selv ikke kan bestemme når man vil begynne på skolen er også uforståelig. Hvorfor pappa ikke kan bo her med oss har jeg ikke begitt meg ut på å forklare. Hun har spurt flere ganger, og slår seg delvis til ro med svaret «pappa må bo i Nigeria en stund, sånn er det bare.»

Vi forsøker å leve vår hverdag så normalt som mulig, men tegnene på separasjonsangsten kom raskt. En 4 åring som ble veldig opptatt av at mamma måtte være der, måtte ikke forsvinne. Måtte stille opp, komme til avtalt tid. «Du skulle hente meg til frukta mamma, men du kom ikke til frukta!» var reaksjonen da jeg kom en time senere enn avtalt for å hente henne i barnehagen en dag jeg ble oppholdt på jobb. En jente med angst i stemmen, tydelig redd for at jeg ikke skulle komme i det hele tatt.
I barnehagen snakker hun mye om pappa. Hun snakker om han som om hun er på autopilot. En historie hun gjentar som en tvangshandling. «Pappa er i Nigeria, han bor ikke med oss lenger, men han kommer tilbake etter at jeg har begynt på skolen.» Jeg vet ikke hva jeg skal si den dagen hun har begynt på skolen, og pappa kanskje enda bor i Nigeria på grunn av uendelig lange saksbehandlingstider.
Etter hvert kom sinnet. Et enormt sinne over de minste ting. Raserianfall over bagateller. Litervis med tårer, sinte tårer. «ikke snakk til meg mamma!» ble etter hvert et vanlig utbrudd.

Oppi alt dette forsøker vi å holde kontakten med pappa i Nigeria over telefon, slik UNE mener vi skal kunne gjøre. Vi ringte omtrent hver dag, og i starten gikk det fint. Jenta var over seg av lykke når vi skulle ringe. Så kom ablegøyene. Hun ville ringe, men bare tulle og tøyse, ikke snakke. Så ville hun plutselig ikke ringe lenger. «pappa forstår ikke norsk lenger mamma, han skjønner ikke hva jeg sier.» Det var en 4 årings konklusjon når telefonlinjene var så dårlige at pappa hadde store problemer med å høre hva vi sa.

Nå ringer vi ikke hver dag lenger. 3 ganger i uken har vi redusert det til, for å skåne vår datter. Når kommunikasjonen blir så dårlig er det dessverre slik at mindre kontakt er bedre for å få hverdagen her i Norge til å fungere. Både pedagogen og mamman i meg skriker at dette er feil, men fornuften forteller meg at det må bli slik. For nå har sinnet hennes fått selskap av en utrøstelig tristhet. Hun har dager der hun bare gråter. Gråter over frokost, gråter over påkledning, gråter over tannpuss, gråter for alt! En sår gråt som river i hjertet. Den type gråt en vet ikke handler om tannpussen, frokosten eller klærne. Det er savn, sorg og en 4 åring som ikke har mulighet til å sette ord på alle de følelsene hun har inni seg.

Foto: Privat

Barns menneskerettigheter

Det er vanskelig å gi en kort og presis definisjon av begrepet "menneskerettigheter". I folkeretten brukes begrepet om de rettigheter og friheter som individet har overfor staten og som følger av internasjonale konvensjoner eller sedvanerett. Begrepet uttrykker visse forventninger til forholdet mellom stat og individ.

Menneskerettighetene er i sitt utgangspunkt universelle og tilkommer derfor alle individer uavhengig av nasjonalitet, rase, kjønn eller alder. Dette innebærer at alle menneskerettigheter også tilkommer barn, selv om en konvensjon ikke er skrevet med barns rettigheter for øyet.

Flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner gir utsatte grupper rett til beskyttelse og vern. På oppdrag fra FN arbeider blant annet menneskerettighetskomiteen, torturkomiteen, komiteen for eliminering av rasediskriminering, komiteen for eliminering av kvinnediskriminering og komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Alle disse mottar rapporter fra statene, og behandlingen i komiteene munner ut i sluttrapporter hvor det kan gis kritikk og anbefalinger. Noen komiteer behandler også klager i enkeltsaker fra individer eller andre stater, og to komiteer (torturkomiteen og komiteen for eliminering av kvinnediskriminering) foretar av eget tiltak konkrete undersøkelser i de enkelte land.

I tillegg finnes Barnekonvensjonen og andre internasjonale avtaler som gir barn særskilte rettigheter. Barnekonvensjonen omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske. Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste og er utledet av tanken om at barn er mer sårbare enn voksne, og at de derfor trenger særskilt vern og omsorg. I tillegg slås det fast at barn har selvstendige rettigheter innenfor folkeretten, og at et barneperspektiv skal gjennomsyre alle beslutninger som fattes og som har betydning for barn.

For utlendingsmyndighetene er det av sentral betydning å ha god kompetanse på barns rettigheter, både når det gjelder å forstå de generelle rettighetene opp mot barns situasjon og når det gjelder de rettigheter som følger spesielt av å være barn.

BARNEKONVENSJONEN
Barnekonvensjonen av 1989 tar sikte på barns særlige stilling og behov. Den er rettslig bindende for de stater som ratifiserer den. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. Konvensjonen er ratifisert av alle verdens stater, utenom Somalia og USA. En av grunnene til at man kunne oppnå enstemmighet i FNs generalforsamling om vedtakelse av konvensjonen, er muligheten til å reservere seg. Flere land har benyttet seg av denne muligheten. Norge har ingen reservasjoner i forhold til Barnekonvensjonen.
Generelle prinsipper
Det er fire artikler i konvensjonen som er generelle prinsipper for hele konvensjonen. Det er artikkel 2 om ikke-diskriminering, artikkel 3 nr 1 om barnets beste, artikkel 6 om barnets rett til liv og utvikling, og artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt. Disse prinsippene vil få betydning ved tolkningen av de fleste andre artiklene i konvensjonen. Barnets beste-prinsippet er et tolkningsprinsipp av sentral betydning for hele konvensjonen, og har også blitt lagt til grunn av Europarådets menneskerettighetsdomstol (EMD) i flere avgjørelser.
Tilsyn med og gjennomføring av konvensjonsrettighetene.
Det er ingen individuell klageordning knyttet til FNs barnekonvensjon. Tilsynet med konvensjonen er basert på at statene har rapporteringsplikt til FN. Konvensjonen har et overvåkingsorgan; FNs komité for barns rettigheter. På grunnlag av rapporter fra statene og påfølgende sesjoner og diskusjoner utarbeider barnekomiteen en rapport med komiteens bekymringer og anbefalinger til den enkelte stat. Disse anbefalingene er ikke juridisk bindende. I hvilken grad statene etterlever konvensjonen avhenger i ytterste konsekvens av den enkelte stats evne og vilje.

For det enkelte individ, og det enkelte barn, vil ofte rettighetene slik de følger av EMK kunne ha stor betydning fordi de kan få prøvet sin sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dersom de krenkes av land som har tiltrådt konvensjonen. I enkelte spørsmål kan det oppstå et samspill mellom EMK, med sin individklagerett og sterkere gjennomslagskraft, og Barnekonvensjonen med sine mange artikler som spesielt fokuserer på barn. EMK artikkel 8 om retten til et privat- og familieliv, gir anvisning på at det skal foretas en «nødvendighets- og proporsjonalitetsvurdering». Når det behandles saker som gjelder barn innenfor området til EMK artikkel 8, bør barnets beste-prinsippet, slik det framgår av Barnekonvensjonen, inngå som et moment i denne vurderingen. På den måten kan barn få oppfylt sine rettigheter i praksis.

Ved tolking av barnekonvensjonen er det den naturlige forståelse av ordlyden som er utgangspunktet. Ettersom flere av konvensjonens artikler er vage og lite presise, samt mangel på en domstol eller klageorgan som kan tolke ordlyden, hersker det usikkerhet om innholdet i flere artikler. For nasjonale domstoler kan tolkning av barnekonvensjonen medføre utfordringer. Man har ikke særlig hjelp av forarbeider. I henhold til Wienkonvensjonen skal en konvensjon tolkes i sammenheng med konvensjonens gjenstand og formål, og den skal tolkes som et hele. Dette innebærer for eksempel at prinsippet om barnets beste skal benyttes også der man tolker artikkel 22 som omhandler vern av asylsøker- og flyktningbarn. Videre utgir FNs barnekomité ”general comments” angående artikler eller temaer av særlig betydning. Disse er ikke juridisk bindende, men kan være retningsgivende og veiledende for tolkningen. I høyesteretts dom Rt.2009 s.1261 går høyesterett grundig inn i vurderingen av hvordan en komitéuttalelse skal tolkes og vektlegges.

Barnekonvensjonens stilling i Norge
I 2003 ble barnekonvensjonen med tileggsprotokoller tatt direkte inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr 4. Det ble også gjort endringer i en rekke andre lover for å synliggjøre og styrke barns rettigheter. På utlendingsrettsfeltet har Barnekonvensjonen vært inkorporert som norsk rett helt siden Norge ratifiserte den i 1991. I utlendingsloven § 3, som er en videreføring av tidligere lovs § 4, heter det at «Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av ...». Barnekonvensjonen var således gjeldende på utlendingsfeltet i mange år før den ble generelt inkorporert i norsk rett.
Angående Barnekonvensjonens gjennomslagskraft i norsk rett fremgår det i Ot.prp. nr. 75 (2006-07) at;
”Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig med en generell henvisning til barnekonvensjonen i en egen paragraf. Det vises til at barnekonvensjonen allerede er gjort til norsk lov med forrang foran annen lovgivning gjennom menneskerettsloven, og at man også viderefører den generelle bestemmelsen i gjeldende lov § 4 om betydningen av folkerettslige regler som gir individet styrkede rettigheter.

Departementet foreslår derimot særskilte bestemmelser for å styrke og sikre barns rettsposisjon flere steder i loven. Gjennom departementets merknader i proposisjonen er det også flere steder gitt føringer som skal ivareta hensynet til barnets beste mv. i praksis.”

I Norge er barnekonvensjonen på de fleste områder godt dekket i mer presise nasjonale rettsregler. De interne rettsreglene vil da bli anvendt av domstolene. Tolkningstvil kan oppstå der det anføres at konvensjonen går lenger en den enkelte lov, slik at denne skal gis forrang. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med tolkning av hensynet til barnets beste i utlendingssaker.

BARNEKONVENSJONENS ARTIKKEL 3 -- BARNETS BESTE
Hensynet til barnets beste er, sammen med ikke-diskrimineringsprinsippet, prinsippet om barns rett til liv og utvikling og prinsippet om at barn skal høres, ett av hovedprinsippene barnekonvensjonen hviler på.
Bestemmelsen er formulert som en prinsipperklæring. Den gir ikke nærmere retningslinjer for hva som skal anses som barnets beste. Hva som skal anses som barnets beste, må derfor avgjøres konkret i den enkelte sak etter en helhetsvurdering.
Det generelle utgangspunktet på utlendingsrettens område er at barnekonvensjonen gjennom utlendingsloven § 3 har fått status som intern norsk rett, med forrang ved motstrid. Dette gjelder også for prinsippet om barnets beste.
Barnets beste- prinsippet fremstår både som en angivelse av et sentralt formål med barnekonvensjonen, og som angivelse av et tungtveiende vurderingstema og tolkningselement. Det gir angivelse på at det i juridisk og administrative spørsmål som berører barn, må foretas en vurdering der hensynet til barnets beste skal være et sentralt vurderingstema. Det kan videre forstås slik at dersom ikke hensynet til barnets beste er vurdert, har konvensjonsstaten brutt forpliktelsene etter barnekonvensjonen.
Den originale engelske konvensjonsteksten fikk formuleringen ”a primary consideration” istedenfor ”the primary consideration”. Det fremgår av forarbeidene til konvensjonen at artikkelen ”a” ble bevisst valgt fremfor ”the”. Videre viser ordet ”primary” at også andre hensyn kan være relevante. Ordvalget er et uttrykk for en erkjennelse av at det finnes situasjoner hvor konkurrerende rettslige interesser eller samfunnsinteresser har like stor berettigelse, eller endog større berettigelse, enn barnets interesser. Det at barnets interesser skal være et viktig hensyn, utelukker derfor ikke at et eller flere mothensyn kan være både relevante og avgjørende. Bestemmelsen utgjør derfor ingen garanti for at barnets beste alltid vil være avgjørende for utfallet i beslutninger som gjelder barnet.
På utlendingsrettens område innebærer dette at det er legitimt bl.a. å legge vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn; herunder hensynet til innvandringskontroll. Dette ble slått fast allerede i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1993. Her uttalte Høyesterett at det var ”klart at lagmannsretten ikke har feiltolket barnekonvensjonen artikkel 3 når den har lagt til grunn at myndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på andre momenter enn hensynet til barnets beste”. Det er vist til Høyesteretts syn i en rekke høyesterettsdommer på feltet, bl.a. Rt.2005 s.229, Rt.2009 s.1261 og Rt.2009 s.1374.
Både Høyesterett og underliggende rettsinstanser har påpekt at barnekonvensjonen krever en forholdsmessighetsvurdering hvor barnets beste må inngå.

VURDERING AV "BARNETS BESTE" I UTLENDINGSSAKER
Hensynet til barnets beste angis i barnekonvensjonen artikkel 3 (1) som et sentralt vurderingstema ved alle avgjørelser som berører barn.
Når man skal vurdere betydningen av ”barnets beste” i konkret enkeltsaker, må det først tas stilling til hva som er å anse som barnets beste, før dette hensynet veies inn i vurderingen. Hva som er barnets beste, kan ofte i seg selv være et vanskelig spørsmål, og det er ikke sikkert at svaret er opphold i Norge.
Det er nødvendigvis ikke slik at det å få tillatelse i Norge i alle tilfeller er til ”barnets beste”. Hvis et mindreårig barn søker asyl i Norge, men ikke har noe beskyttelsesbehov, og foreldrenes tilholdssted er kjent, er det for eksempel like gjerne barnets beste at det får returnere til sine foreldre og sitt vante miljø i opprinnelseslandet – selv om den materielle levestandarden i Norge kanskje er bedre. Hvis en familie får avslag på asyl kan det like gjerne være til barnets beste at familien forholder seg myndighetenes vedtak og returnerer samlet til hjemlandet, som å bli værende i Norge – selv om det siste fremstår som ønsket der og da.

Flyktning og beskyttelse mot hjemsendelse
En nødvendig følge av barnekonvensjonen er at barnet må ses som en person med egne rettigheter, og dette må også få betydning for hvilket oppholdsgrunnlag som velges. Barnets eget asylgrunnlag og beskyttelsesbehov må vurderes, og barnets opplevelser må tas i betraktning. Det kan være spørsmål om barnet er utsatt for forfølgelse som spesielt rammer barn, for eksempel fare for kjønnslemlestelse. Videre kan det være tale om beskyttelsesgrunnlag som også kan ramme voksne, men hvor terskelen er lavere for barn, for eksempel tvangsrekruttering til krigstjeneste, jf. art. 38, eller tortur eller annen grusom, umenneskelig eller annen nedverdigende behandling som er forbudt etter art. 37.
I ny utlendingsloven av 2008 er det lovfestet at det skal tas hensyn til om søkeren er barn, jf. § 28 tredje ledd. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) uttales det at;
”Behovet for et barneperspektiv i flyktningretten er særlig aktuelt i forhold til bevisvurderingen og i forhold til hvilke faresituasjoner som kan gi grunnlag for beskyttelse. Barn har ikke de samme forutsetninger for å underbygge at de har et behov for beskyttelse som voksne, eller å formidle individuelle forhold av betydning. I mange situasjoner er også barn langt mer sårbare enn voksne, og selv om retursituasjonen er trygg for voksne, kan barn stå i fare for å bli ofre for overgrep dersom de må returnere uten å være sikret beskyttelse fra voksne. I visse situasjoner kan det også være grunnlag for å operere med en lavere terskel for å konstantere ”velbegrunnet frykt for forfølgelse” i forhold til barn”.

Sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
Hvis barnet ikke anses som flyktning eller har rett til beskyttelse mot hjemsendelse, er det spørsmål om det bør innvilges opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. I bestemmelsens tredje ledd presiseres det at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn og at barn kan gis oppholdstillatelse i slike saker selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen. Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn, skal barns tilknytning til riket tillegges vekt, jf. utlendingsforskriftens § 8-5. Når argumentene for opphold er barnets tilknytning eller tilhørighet til Norge, må det foretas en nærmere vurdering av hvor sterk tilknytingen er.
Når det gjelder enslig mindreårige asylsøkere bygger utlendingsloven på at det skal foretas en totalvurdering også i slike saker, men slik at det at utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, skal vektlegges særskilt, jf. lovens § 38 annet ledd bokstav a.
FNs barnekomite har kommet med en generell kommentar om enslige barn utenfor hjemlandet, General Comment No.6 (2005) Treatment of unaccomanied and separated children outside their country of orgin. Det kan vises til Rt.2009 s.1261, hvor det rettslige spørsmålet var særlig betydningen av denne uttalelsen fra barnekomiteen om vektleggingen av barnets beste i slike saker.

Utvisning
Barnekonvensjonen er ikke til hinder for at det fattes vedtak om utvisning som medfører en splittelse av familielivet. Barnets beste er imidlertid et viktig hensyn ved vurderingen, se blant annet Rt.2009 s.534 pkt 57 flg., hvor Høyesterett tar utgangspunkt i at ”hensynet til barna skal tillegges betydelig vekt”. I utlendingsloven § 70 fremgår det uttrykkelig at prinsippet om barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker om utvisning. Henvisningen er tatt inn i lovteksten for å sikre særskilt bevissthet omkring dette. Dette innebærer ingen endring i forhold til tidligere rettstilstand. Hensynet til barnets beste vil imidlertid ikke være til hinder for at andre hensyn kan få avgjørende betydning i en konkret sak.
Alvorligheten i utlendingens straffbare forhold må veies opp mot forhold som kan tale mot utvisning, herunder hensynet til eventuelle barn som blir berørt. Dersom utlendingen for eksempel har gjort seg skyldig i grov narkotikakriminalitet eller grove voldshandlinger, kan dette bli avgjørende for spørsmålet om vedkommende skal utvises eller ikke, selv om hensynet til barnets beste taler imot utvisning. Tilsvarende kan det også ende med utvisning av forelder som har gjort seg skyldig i grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven. Det vil også forekomme at varig utvisning anses uforholdsmessig, men at tidsbegrenset utvisning ikke er uforholdsmessig etter konkrete vurderinger av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, hensynet til barn mv. Videre må det vurderes om det er risiko for at barn blir utnyttet i utvisningssammenheng. Det kan for eksempel forekomme saker hvor en forelder som stort sett har vært fraværende hittil i barnets oppvekst, ved truende oppførsel mot barnet og/eller den andre forelderen, sikrer seg familiens støtte i at han eller hun har tett og god kontakt med barnet. Vedtak om utvisning i slike saker vil sjeldent fremstå som uforholdsmessig med hensyn til vurderingen av barnets beste.

Familiegjenforening
Hensynet til barns behov for å bo sammen med foreldrene, er et sentralt tema i forhold til reglene om familiegjenforening. Barnekonvensjonen artikkel 10 nr. 1 fastsetter at søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts land når formålet er familiegjenforening, skal behandles av partene på en positiv, human og rask måte. I artikkel 10 nr. 2 er det fastsatt at barn skal ha rett til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldre dersom foreldrene bor i forskjellige land. Bestemmelsene gir ingen rett til oppholdstillatelse i saker om familiegjenforening,
Utlendingsloven av 2008 som trådte i kraft 1.1.2010 medfører oppmykinger i adgangen til familiegjenforening som vil utvide barns rett til å bo sammen med eller å ha samvær med begge foreldre. Det er innført et utvidet flyktningbegrep, og dette vil medføre at flere får flyktningstatus og derved unntak fra underholdskravet ved familiegjenforening. Videre er det endrede vilkår for rett til familiegjenforening for samværsforeldre, jf. lovens §§ 44 og 45. Det er lovfestet en rett til familiegjenforening for samboere som har barn sammen selv om samboerforholdet ikke har vart i to år eller mer, jf. utlendingsloven § 41. Videre er det innført en bestemmelse om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når man vurderer om det skal gis adgang til familiegjenforening også utenfor de tilfeller hvor en rett til slik gjenforening er nedfelt i loven, jf. § 49. Flyktningbarn har rett til å bli gjenforent med sine foreldre i Norge, jf. § 43. Det vises til barnekonvensjonen artikkel 22 om at barn skal bli hjulpet til gjenforening med foresatte eller andre familiemedlemmer.

HØRING AV BARN
Etter barnekonvensjonens artikkel 12 skal barn høres i forhold som vedrører dem fra de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det er ingen nedre aldersgrense i artikkel 12. Hvis nasjonale lover inneholder en aldersgrense for høring av barn, må den være kombinert med en regel som sikrer at også barn under denne alderen blir hørt i tråd med konvensjonen. Norsk lov er i samsvar med dette, jf. utlendingsforskriftens § 17-3. Det presiseres videre at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

REKKEVIDDEN AV BARNEKONVENSJONEN -- ARTIKKEL 2
I barnekonvensjonen artikkel 2 heter det at statene skal respektere og sikre konvensjonens rettigheter for hvert barn innenfor statens jurisdiksjon, og sikringsplikten skal utøves uten diskriminering av noe slag.
Det kan reises spørsmål om hvorvidt norske myndigheter skal anses forpliktet til å sikre et barns rettigheter etter barnekonvensjonen gjennom tillatelse til innreise og opphold i Norge – for eksempel hvis det henvises til at barns levevilkår i det landet det oppholder seg i er så dårlig at det må anses som et brudd på konvensjonen.
Forholdene barnet lever under i hjemlandet, vil først og fremst være et anliggende og et ansvar for hjemstaten. I den grad hjemstaten har ratifisert barnekonvensjonen, vil den være ansvarlig for forpliktelsene etter denne. Det er lagt til grunn – også når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene – at stater ikke kan frasi seg ansvar for forpliktelsene alene på grunn av økonomiske forhold eller manglende ressurser. Barnet vil således ikke være i et vakuum menneskerettslig sett. Fattigdom, sult og nød er svært utbredt i store deler av verden, og det har ikke på noe tidspunkt vært konvensjonspraksis at slike forhold i seg selv tilsier at en stat er forpliktet til å motta en annen stats borger.
Barnets levevilkår i hjemlandet er heller ikke en direkte og umiddelbar følge av et avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge. Barnets beste vil dessuten ikke være det eneste hensynet av betydning i den enkelte sak. Dette hindrer imidlertid ikke UNE i å kunne ta hensyn til barnets beste inn i konkrete vurderinger også når barn befinner seg i utlandet, og dette gjøres også i en viss utstrekning.
Avslag på søknader for personer som allerede oppholder seg i Norge, kan innebære at de må forlate landet og reise tilbake til hjemlandet, hvor deres rettigheter etter for eksempel barnekonvensjonen eller EMK kanskje ikke er sikret i samme utstrekning eller på samme nivå. Det kan også hende at hjemstaten bryter med menneskerettighetene på ulike områder. På denne bakgrunn hevdes det fra tid til annen at en familie eller et barn har rett til videre opphold i Norge som følge av barnekonvensjonen eller andre menneskerettighetskonvensjoner.
Det er imidlertid alminnelig anerkjent innen folkeretten at det tillegger statenes suverenitet å regulere innreise til og opphold i riket for individer som ikke er borgere av landet. På den andre siden vil det være slik at folkerettslige forpliktelser kan begrense den nasjonale lovgivningen og anvendelsen av den på utlendingsrettsområdet, og dette kan få betydning for hvor restriktive statene kan være når det gjelder innvandringsregulering. Men det kan ikke av konvensjonsforpliktelser utledes noen rett – verken for barn eller voksen – til å få bli i et annet land utelukkende fordi det antas å ville gi dem en bedre fremtid.

AVSLUTNING
Hensynet til barn påberopes ofte i sakene, uavhengig av sakstype. Gjennomgående synes det å være stor grad av bevissthet om barn og barns behov i saksbehandlingen, men i en viss utstrekning kan hensynet til barn kanskje synliggjøres mer enn det hittil har vært gjort – selv om det er skjedd en klar endring og forbedring de siste årene. Barnekonvensjonen må ses i lys av de øvrige menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg, og praksis fra konvensjonsorganene på individklagenivå både innenfor EMD- og FN- systemet kan være viktige veiledere også når det gjelder rekkevidden av barnekonvensjonen. Barnets beste- prinsippet er et viktig og relevant hensyn også på utlendingsfeltet. At hensynet til barn ivaretas og vurderes, og at utlendingsmyndighetenes praksis ligger trygt innenfor rammene av barnekonvensjonen, er imidlertid stadfestet av en rikholdig rettspraksis på området innenfor de fleste sakstyper hvor hensynet til barn påberopes.

Sist oppdatert 22.07.10

Hentet hos Utlendingsnemda (UNE)