Hvem straffes mest?To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest urolige gaven av alle; et barn.
Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men man har en stor svart sky hengende over seg, noen vil spitte familien fra hverandre. Far er ikke Norsk og har oppholdt seg ulovlig i landet over en periode for å holde familien samlet.
Norske myndigheter ser på dette som en grov forbrytelse da dette er brudd på utlendingsloven. Dette er noe de straffer med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle andre schengen land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor for 2-5 år. Når en får innreiseforbud kan han ikke reise til schengen for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemer seg for er en passende straff. Når årene er gått kan en på nytt søke om familiegjennforening, og kanskje da kan familien få bli sammlet igjen.
Myndighetene ser på hvor stor tilknyttning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til en stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok. Så hva er sterk tilknyttning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akurat familie og barn man har sterkest tilknyttning til, uansett land.
Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg komme til å forelske meg i en som ikke er norsk, men jeg en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhod. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.
Det vi ikke var ikke klare for den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjennforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå som vil avgjøre om vi får familiegjennforening eller ikke. Vi har kjempet i 2,5 år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, til å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å hendvise med dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over 1 år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon.
Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige valg velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet.
Jeg jobber på en heldøgns omsorgsbolig, der jeg jobber i en skiftordning. Datteren vår går i barnehage mandag - fredag, og stortrives der. Jobber jeg dag henter jeg henne i barnehagen og vi tilbringer ettermiddagen sammen hjemme eller ute. Jobber jeg ettermiddag er det han som henter henne fra barnehagen og de tilbringer dagen alene sammen. Det hender seg ofte at far og datter er sammen da jeg jobber ettermiddag og helger. Når fødselspermisjonene var over var han alene hjemme sammen med vår datter i over ett halvt år før hun begynte i barnehagen. Så jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei pappa-jente.
Blir pappa sendt ut av landet må jeg si opp jobben og prøve å finne med en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv. Hun vil miste muligheten sin til å lære seg sin fars språk og en go del av sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.
Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten.
Jeg gruer meg til å måtte svare min datter hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.
Vi som foreldre må være sterke for våre barn, men min frykt er at jeg ikke vil være sterk nok for vår datter. Jeg er en utrolig følsom person og er ikke så flink til å gjemme mine følelser. Jeg er redd for at jeg skal bli kraftig nedbrutt om de sender mannen min til Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. Vi har ett bra familie liv og dette vil norske myndiheter ta fra oss. Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger?
Men mest av alt , hvor er vår datters rettigheter til å få vokse opp i ett trygt hjem med sin mor og far?
Rettighetene til vår datter blir satt til sides for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overgrep på utlendingsloven da han ble i landet ulovlig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovlig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?
Norske myndigheter syns de gir en mild straff når de gir innreiseforbud på 2 år. De mener barn kan holde kontakt med far over telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi.
Er det en liten periode? Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. for min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret; 2 år er mye for ett barn.
De første årene av ett barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.
Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.
Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?
BARNESTEMMENE- barnas rett til å vokse opp med begge sine foreldre.
- er en organisasjon for flerkulturelle barnefamilier.
